Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Langsiktighetsetikken understreker at hensynet til fremtidige generasjoner er en av de viktigste moralske prioriteringene i vår tid. Dette synet argumenterer for at «fremtidige mennesker har like stor moralsk verdi som de som lever i dag».

Det finnes ingen samfunn som er velstående og energifattige samtidig. For å sikre at fremtidige generasjoner kan nyte samme, eller bedre, levestandard som oss, er ren energi en grunnleggende forutsetning.

For å sikre en ren og pålitelig energiforsyning for fremtidige generasjoner, må vi bygge energiløsninger med lang holdbarhet. Med andre ord bør man bygge jernbane istedenfor sparkesykler. Altså løsninger som krever mer av oss i dag, men som skaper varig verdi for de etter oss.

Norsk vannkraft har vært – og er – energisektorens jernbane. Men grunnet begrensede vannkraftressurser, kan kjernekraft nå bli det alternativet som våre barnebarn også kan høste verdier fra.

Som vist i figuren under, blir kjernekraftens langsiktige verdi tydelig etter at investeringene er nedbetalt. Mens de første 30 årene gir energikostnader på 50–150 øre per kilowattime (kWh), faller kostnaden til bare 30–35 øre/kWh over de resterende 50 til 70 driftsårene. Dette inkluderer også kostnader for levetidsforlenging, dekommisjonering og avfallshåndtering.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA), vil kjernekraftverk i det lange løp bli «en av de billigste løsningene for å produsere utslippsfri strøm.»

Kjernekraft blir også den rimeligste løsningen for miljøet. FNs UNECE finner at kjernekraft har den aller laveste negative påvirkningen på ressursbruk (gruvedrift, mineraler og metaller), økosystemer (natur, klima og miljø) og menneskers helse (inkludert kreft).

Til tross for disse gode nyhetene lurer du kanskje på hvorfor kjernekraft — som er i stand til å levere ren, naturvennlig og stabil kraft i et århundre — har blitt så oversett i vår del av verden?

Noe av svaret kan ligge i kortsiktig bedriftstankegang. Verdiskapning langt inn i fremtiden blir sterkt nedvurdert i dagens økonomiske modeller. Enkelt sagt undervurderer vi verdien av våre etterkommere. Ikke veldig hyggelig for dem, med andre ord.

Som vist i figuren under, med en typisk bedriftsøkonomisk rente på 8 prosent, er strøm produsert av et kjernekraftverk i 2050 verdsatt til bare 13,5 prosent av om den produseres i dag. Men for menneskene som lever i 2050, vil imidlertid denne strømmen være minst like verdifull som den er for oss i dag, ikke minst på grunn av energiknapphet og klimaforpliktelser.

Nedprioritering av våre barnebarn er et filosofisk dilemma for dagens økonomer. Energiinvesteringer blir i dag primært evaluert med såkalt netto nåverdi, som i stor grad nedvurderer verdien av energiforsyningen til fremtidige generasjoner. 

Men hva om vi også inkluderte de faktiske verdiene kjernekraften vil skape for fremtidige generasjoner i regnestykket? Kanskje det er på tide å skifte vår tankegang fra kortsiktig gevinst til langsiktig bærekraft?

Vi ser nå at denne problematikken er på agendaen i våre naboland Sverige og Finland, som nå planlegger utbygging av mer kjernekraft. I Frankrike så ryktes det om at staten vil bistå med rentefrie lån, og Sverige vurderer statsgarantier som kan redusere finansieringskostnadene for fremtidige kjernekraftprosjekter. Hvorfor er ikke dette på agendaen i Norge?

Valgene vi står overfor handler ikke bare om dagens behov. Hvis vi virkelig tar langsiktighetsetikken på alvor, må vi våge å tenke lengre enn neste kvartalsrapport eller neste stortingsvalg. 

Kjernekraft representerer mer enn en teknologisk løsning – det er et løfte til våre barnebarn om en bærekraftig fremtid. La oss ta inn over oss at en bærekraftig energipolitikk krever mot til å investere langsiktig, med blikk for generasjonene som kommer etter oss.

Aktuelt fra forskersonen:

Folketalet i Sør-Noreg sank betydeleg etter 500-talet. Korleis kan det ha seg?

Et liv som toppidrettsutøver kan tære på tennene