Onsdag 14. april 2021 la Koronakommisjonen frem sin rapport om myndighetenes håndtering av pandemien. Rapporten konkluderer med at vi burde vært bedre forberedt på en slik krise, men påpeker at vi må forberede oss på en ny. Leder av kommisjonen Stener Kvinnesland påpeker at pandemien har truffet oss ulikt. Vanskeligstilte har fått det vanskeligere. I denne kronikken forklarer vi hvorfor dette skjer både i Norge og andre land, og hva vi kan gjøre med det.

Pandemien forsterker eksisterende ulikheter

Pandemier er ikke noe nytt fenomen. De treffer oss med jevne mellomrom. Fremfor alt har de lært oss at de rammer land, samfunn og enkeltpersoner på en systematisk ulik måte. Vanskeligstilte land og sosiale grupper har både høyere infeksjonsrater, større risiko for alvorlige komplikasjoner, og høyere dødelighet.

Under Spanskesyken (1918-1919) var dødeligheten 20 ganger høyere i Sør-Amerika enn i Europa. Og den var 40 ganger høyere i India enn i Danmark. I USA var arbeidsledige i de fattige områdene av Chicago hardest rammet, og i Norge var dødeligheten høyest i arbeiderklasseområder i Oslo. Dette mønsteret har som forventet gjentatt seg i Covid-19-pandemien. Forskning fra Spania tyder på at Covid-19 forekommer opp til 7 ganger hyppigere i fattige områder enn i de mest velstående områdene. Tall fra USA viser samme tendens.

• Les også: Covid-19 har vist at diskriminering i helsevesenet er et reelt problem

Covid-19 er en syndemisk pandemi. Det betyr at pandemien forsterker eksisterende mønstre av sosiale helseulikheter. Mennesker som bor i fattige områder har en høyere andel av nesten alle kjente underliggende risikofaktorer, som høyt blodtrykk, diabetes, astma, kronisk lungesykdom, hjertesykdom, leversykdom, kreft, fedme og røyking, noe som igjen øker alvorlighetsgraden og dødeligheten av Covid-19 blant disse gruppene.

Koronakrisen gir dobbel belastning

Etniske minoriteter, flyktninger, hjemløse, migranter, sexarbeidere og innsatte i fengsler er eksempler på marginaliserte grupper som har en høyere andel av kronisk sykdom enn resten av befolkningen.

Sosiale ulikheter i underliggende kroniske sykdommer kommer som et resultat av sosiale ulikheter i tilgang til nødvendige goder som utdanning, gode arbeidsforhold, god økonomi, bolig, mat, rent vann og helsetjenester. Når pandemien treffer fattige land eller fattige områder i et land, blir de hardere rammet fordi de har flere kroniske sykdommer, og livsvilkår gir mindre mulighet til å etterleve sosial distansering.

I land der det offentlige ikke tilbyr arbeidsledighetstrygd eller andre økonomiske ytelser, og mange ikke har sparepenger å tære på, er det ofte ikke et reelt alternativ å bli hjemme eller la være å gå på en overfylt buss for å unngå smitte når man har en familie å brødfø. Trange boforhold spiller også inn. For migranter og etniske minoriteter kan dessuten språkutfordringer redusere mulighetene til å forstå de mange og til tider skiftende anbefalingene fra helsemyndighetene. Selv i godt utviklede velferdsstater blir folk med lavere sosioøkonomisk status hardere rammet av pandemien.

Koronakrisen representerer en dobbelt belastning for vanskeligstilte grupper. Ikke bare blir de hardere rammet av selve viruset, men de lider også mest av de sosiale og økonomiske konsekvensene av tiltakene som tap av arbeid og inntekt, sosial isolasjon, samt redusert tilgang til helsetjenester. Dette fører igjen til forverret fysisk og psykisk helse og økte økonomiske utfordringer.

Hvor mange vil lide på grunn av nedstenginger?

Globalt tas nå beslutninger daglig basert på beregninger av hvor mange dødsfall man kan forvente uten tiltak. Tiltak som iverksettes er ment å redusere smittetallene. Dette er helt nødvendige tiltak, og det er viktig at vi følger anbefalingene fra myndighetene. Den store svakheten til simuleringsmodeller er at de ikke kan estimere hvor mange som vil lide økonomisk, sosialt, psykologisk, og helsemessig på grunn av ytterligere eller strengere nedstenginger.

• Les også: Covid-19 og innvandrere: Hva sier tallene?

Vi har sett at personer med alvorlig sykdom har fått sine operasjoner utsatt, og alkoholmisbruk og hjemmevold har eskalert som en følge av sosial distansering og økt tid hjemme. Når offentlige helsetjenester som barnevaksinasjonsprogram og behandling for malaria, tuberkulose og kreft blir redusert fordi personell og ressurser blir overført til pandemihåndtering, er det globalt de fattige som lider mest. Det er disse som har høyest risiko for sykdom og som ikke har råd til å betale for private helsetjenester. Dessverre vet vi fra tidligere epidemier at i land med svake helsesystemer, kan flytting av ressurser fra vanlige helsetjenester gi økning i dødeligheten av andre sykdommer som langt overgår det antallet som dør direkte av pandemien.

Frykter større konsekvenser enn etter finanskrisen i 2008

Likevel, langtidskonsekvensene av pandemien er ukjente. Det er en utfordring blant annet fordi den helsemessige gevinsten av et hvert tiltak, må veies mot de sosiale, økonomiske og helsemessige kostnadene av innføringen av tiltaket. Det gjelder for eksempel langtidskonsekvensen av nedstenginger. Det vi vet er at når det går dårlig økonomisk, øker arbeidsledigheten, og antallet barn og voksne som lever i fattigdom øker. Verdensbanken anslår at om lag 120 millioner mennesker i utviklingsland og fremvoksende økonomier havnet under grensen for ekstrem fattigdom i 2020. 20 år med fremgang innen fattigdomsreduksjon er nå i ferd med å reverseres.

• Les også: Ja, det er mulig å forhindre fremtidige pandemier

Økonomene frykter at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen vil bli større enn de var etter finanskrisen i 2008, og faktisk også verre enn den store depresjonen i 30-årene. England, Hellas, Italia og Spania responderte på finanskrisen med store kutt i helse- og sosialbudsjettene. De førte til en klart dårligere folkehelse sammenlignet med Tyskland, Island, Norge og Sverige, som fortsatte å investere i disse sektorene. Det er tegn på at økonomien i de rike landene vil komme seg raskere etter Covid-19-pandemien enn i fattige land. Et globalt fellestrekk er at det er utsatte og vanskeligstilte grupper som særlig vil henge etter.

Sosial ulikhet forsterker koronakrisen

Det er derfor klart at land trenger en sosialt ansvarlig politikk med tiltak som tar hensyn til eksisterende sosiale forskjeller i helse. Å redusere sosial ulikhet, for eksempel i form av å styrke universelle sosiale sikkerhetsordninger, vil kunne redusere konsekvensene av kriser som Covid-19-pandemien. Koronakommisjonen fremhever også at våre sosiale ordninger er en viktig årsak til at Norge er relativt mildt angrepet av krisen.

Det er allerede godt kjent at viruset rammer land med stor sosial ulikhet (som USA, England og Brasil) hardere enn land med mindre sosial ulikhet (som de nordiske landene). Land som investerer i helse- og sosialbudsjettene, og som har godt utviklede demokratier med høy grad av tillit, ser ut til å bli mildere truffet av slike kriser. De nordiske landene har en sterk økonomi og velfungerende sosiale sikkerhetsnett for hele befolkningen.

WHO: Vaksinenasjonalisme forsterker konsekvensene

Vaksinenasjonalisme har blitt et begrep som beskriver at velstående land, klarer å sikre vaksiner for egne borgere og hjemmemarkeder før vaksinene blir gjort tilgjengelig i andre land. WHO har advart om at en slik strategi vil forsterke konsekvensene av pandemien i lav- og mellominntektsland. Vaksinenasjonalisme er fundamentalt urettferdig, skadelig, unødvendig og faktisk unngåelig. Det strider mot globale folkehelseprinsipper og menneskerettigheter, men det er ingen internasjonale lover som kan tvinge land til å bidra til en mer rettferdig global fordeling. Globale retningslinjer er derfor nødvendige for å sikre en jevnere sosial fordeling.

Nye pandemier vil fortsette å komme på grunn av miljøforringelse, økt handel, migrasjon og globalisering. I et gitt år, er det 1 prosent sjanse for at en influensaepidemi oppstår som tar livet av omtrent 6 millioner mennesker på global basis. Det er derfor viktig å ha gode systemer og håndteringsplaner når den neste krisen kommer. Bare på denne måten kan vi redusere de alvorlige langtidskonsekvensene av krisen for vanskeligstilte grupper.

LES OGSÅ:

Konsekvenser av covid-19:
Barn og familier i utsatte livssituasjoner fikk det verre i løpet av det første året med koronapandemi

KRONIKK: Studiene som er gjort på barn og unges situasjon i koronapandemien viser et tydelig mønster. Det skriver forskerne som har gjort en kunnskapsgjennomgang på oppdrag fra Koronakommisjonen.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap