Sjelden har det vært ryddet mer spalteplass i aviser og sosiale medier til gruppen barn og unge i vanskelige livssituasjoner enn da covid-19 inntraff, og etter hvert da vi kunne se ulike varianter av smitteverntiltak som ble iverksatt av myndigheter verden rundt.

På oppdrag fra Koronakommisjonen har vi gjennomført en kunnskapsgjennomgang av studier som omhandler barn og unge i utsatte livssituasjoner. Med barn og unge i utsatte livssituasjoner, mener vi individuelle, relasjonelle og strukturelle forhold ved barn og unges bakgrunn og omgivelser som utfordrer deres hverdagsliv. Studiene vi har gjennomgått har blitt publisert i tidsrommet januar 2020 – november 2020.

78 publikasjoner i kunnskapsgjennomgangen

Selv om det er gjentatt til det kjedelige, må vi understreke at en slik kunnskapsgjennomgang ikke kan si noe sikkert verken om hvilke kortsiktige eller langsiktige konsekvenser covid-19 har hatt for forskjellige grupper barn som har en vanskelig livssituasjon. Tidsperspektivet fra utbruddet av covid-19 oppleves nok langvarig for de fleste av oss, men det er fortsatt kort i forskningsøyemed. Det tar tid å gjennomføre empiriske studier av god kvalitet, særlig med grupper i samfunnet som kan være vanskelige å nå direkte. Barn og foreldre i marginaliserte livssituasjoner er utfordrende å rekruttere til forskning i «normale» tider. Krisetider, med nedstenging av fysiske arenaer og sosial distansering, gjør dette enda vanskeligere.

Søkene våre viste allikevel at det er publisert flere relevante studier, og vi inkluderte 78 publikasjoner i kunnskapsgjennomgangen. Kun et fåtall av disse hadde barn som informanter, og heller ikke mange foreldre i utsatte livssituasjoner var informanter. De fleste studiene hadde profesjonelle i tjenestene som informanter eller bygget på administrative data. Dette er også perspektiver som kan gi oss et innblikk på tendenser og innsikt i hvordan covid-19 har påvirket sårbare barn og familiers hverdagsliv, trivsel og behov. I tillegg har vi gjennomgått studier som sier noe om hvordan velferdstjenestene har fungert.

Utsatte barn opplevde en forverret situasjon

Hva lærte vi om pandemiens konsekvenser for utsatte barns behov og for konsekvenser av velferdstjenestene rettet mot ulike grupper sårbare barn og familier?

Når det gjelder utsatte barn og familiers behov, viser noen av studiene at et mindretall av barna fikk en forbedret situasjon. Til tross for dette viser hovedtyngden av studiene at utsatte barn og familier opplevde en forverret situasjon.

Kunnskapsgrunnlaget underbygger tesen om at pandemien medførte en kumulativ effekt på allerede belastende forhold i deres livssituasjon. Det vil si at barn, unge og familier som før pandemien hadde vanskelige oppvekstsvilkår, erfarte en forsterkning av eksisterende problemer. Noen erfarte også nye belastninger.

I tillegg fant vi at flere velferdstjenester rettet mot utsatte barn og familier ble svekket som følge av pandemien. Svekkelsene i tjenestetilbudet inkluderer:

• mangelfull oppfølging av hjelpetiltak for barn og familier i barnevernet
• bortfall av avlastningstilbud til barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser
• nedstenging av familieverntjenester
• utsettelse av helsehjelp på helsestasjon

I en slik situasjon blir foreldrenes muligheter til å kompensere for svekkelsene i tjenestetilbudet av stor betydning for situasjonen blant barn og unge med behov for ulike velferdstjenester.

Pandemien rammer nye grupper

I tillegg peker noen av studiene på at pandemien også har hatt sosiale og økonomiske konsekvenser for nye grupper barn og unge som ikke var særlig utsatt tidligere. Dette henger sammen med at flere familier erfarer sosiale problemer som følge av arbeidsledighet og tap av inntekt, men også en svekkelse av sine sosiale relasjoner, som igjen kan medføre stress, uhelse og som kan innvirke negativt på familiens fungering.

De norske studiene som så langt foreligger om enkelte velferdstjenester, viser at de mest inngripende tiltakene knyttet til nedstengingsfasen påvirket driften, selv om akutte funksjoner i barneverntjenestene ble opprettholdt. Sentrale utfordringer er knyttet til hvordan velferdstjenestene kan imøtekomme opphopning av belastninger for de som allerede var i en utsatt situasjon før pandemien, og hvordan velferdstjenestene kan fange opp behovene til nye grupper som har fått en vanskelig livssituasjon. Dette i en situasjon hvor også tjenestene selv erfarer økt belastning. Er velferdstjenestene rustet til å imøtekomme de kumulative virkningene pandemien har på barn og familier som befant seg i en vanskelig livssituasjon i forkant av pandemien, samt nye grupper som erfarer en utsatthet som følge av pandemien?

Samtidig er det for tidlig å konkludere med hvordan ulike velferdstjenester ble påvirket, fordi det ikke foreligger forskningsbasert kunnskap på flere områder. Det er sparsomt med studier som undersøker konsekvenser av mildere smitteverntiltak, og vår kunnskapsgjennomgang kan derfor si lite om hvordan mildere smittereduserende tiltak påvirker behovene til utsatte grupper og velferdstjenestenes funksjonalitet.

Studiene antyder dårlige fremtidsutsikter

Selv om kunnskapsgrunnlaget som foreligger ikke gir et sikkert bilde på hvor forverret situasjonen er blitt for utsatte barn og familier, er det et tydelig mønster som avtegner seg i de fleste studiene. Pandemiens økonomiske og sosiale strukturelle endringer viser seg å ha skapt akkumulering av motgang hos barn og foreldre som fra før var i en vanskelig situasjon, og som forverrer omsorgsmiljøet. Flere har fått et vanskeligere hverdagsliv.

Pandemien fører med seg en individualisering av ansvaret for marginaliserte barn og familier. Ansvaret legges i større grad på foreldre, men også på barn som lever med sviktende omsorg i sine nære familierelasjoner. Slik forsterkes allerede eksisterende og nye ulikheter knyttet til barns livssituasjon. I hvilken grad dette vil innvirke på barnas videre livsløp, vil fremtidige studier kunne si mer om. Men tendensene fra de empiriske studiene vi har gjennomgått antyder ikke at det vil bli gode nyheter.

Gjør staten nok for å hjelpe?

Konklusjonen er sammensatt, men hovedbildet er at barn og familier i utsatte livssituasjoner fikk en forverret situasjon i løpet av det første året med covid-19. Spørsmålet vi ikke har gått inn i vår kunnskapsgjennomgang, er om staten gjør nok for å hjelpe. Norge har et avansert velferdssystem for barn og familier som står i vanskelige livssituasjoner, en stat med god økonomi og har sånn sett et svært godt utgangspunkt for å håndtere konsekvenser av pandemien for utsatte barn og familier.

En fallgruve er at det i hovedsak er symptomene på de sosiale og økonomiske konsekvensene av pandemien, som svekket familiefunksjonalitet og «negative» foreldrepraksiser, som det nå rettes innsats mot. Dette vil være en svikt mot marginaliserte barn og familier, for kunnskapsgrunnlaget tilsier at fremtidige tiltak og ressurser bør fokuseres bredt på økonomiske, levekårsrelaterte og psykososiale forhold i barn og familiers liv.

Vil det vise seg at dette har veid tungt nok når koronaregnskapet skal gjøres opp i et av verdens rikeste land?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap