Det er vel et år siden Covid-19 kom til Norge og landet stengte ned. Koronakommisjonen har lagt fram sine vurderinger om håndteringen av pandemien. Valgkampen har dermed offisielt startet. Vi kan se fram til årelange politiske debatter med gjensidige beskyldninger og ørkesløse granskninger av hva som gikk galt.

Det som blir glemt i den politiske støyen

De overordnede, langsiktige utfordringene som er avdekket under pandemien synes å få mindre oppmerksomhet. For at disse ikke skal bli fullstendig glemt i den politiske støyen, har jeg oppsummert tre læringspunkter som de fleste bør kunne enes om:

• Samfunnet er svært sårbart, selv for effektene av et relativt lite dødelig og middels smittsomt virus som SARS-Covid-2.
• Dersom vi ikke effektivt kan håndtere en nyoppstått epidemi, kan det få dramatiske konsekvenser for alle samfunnssektorer.
• Helsevesenet er avhengig av kontinuerlig forskning og innovasjon for å løse sine oppgaver.

Helsesektoren er i den offentlige samtalen omtalt som en utgift. Koronaåret har vist at bildet er mer nyansert. Effektiv diagnostikk og behandling kan bety forskjellen mellom liv og død, ikke bare for mennesker, men også for hele næringer og millioner av arbeidsplasser.

Håndteringen av en pandemi kan avgjøre om det blir stabilitet eller kaos, økonomisk suksess eller ruin. Koronaåret har gitt økonomer og politikere nyttig tallgrunnlag for å verdivurdere helsesektoren og beregne alternativkostnader.

• KRONIKK: Den norske håndteringen av koronapandemien har ikke vært spesielt god

Farmasøytiske giganter har avviklet forskningssentre

I disse dager feires det at vaksiner er på vei. Vi blir presentert for hetteglass på vei fra fabrikker, over landegrenser og fram til utålmodige vaksinatører. Det langsiktige arbeidet som ligger til grunn for utvikling av vaksiner og medikamenter får mindre oppmerksomhet. Globale farmasøytiske firma som tester og markedsfører vaksiner får velfortjent omtale.

Samtidig må vi ikke glemme at slike firma i stadig mindre grad er ansvarlig for forskning og innovasjon. De etablerte farmasøytiske gigantene har avviklet mange av sine forskningssentre og spesialiserer seg heller på å prøve ut, masseprodusere og markedsføre behandlinger utviklet i akademiske laboratorier og små oppstartsbedrifter. Tidligere forskningsprogrammer for å lage effektive medikamenter mot SARS-virusinfeksjoner ble avsluttet på grunn av skuffende resultater, usikkert marked og manglende utsikter til rask inntjening. Det planlegges nå nye private og offentlige forskningsinitiativ for å bøte på dette.

Mange virusinfeksjoner kan forebygges med vaksiner, mens andre virus, som HIV, hepatitt C og herpesvirus, behandles effektivt med medikamenter. Medikamenter trenger ikke å brukes forebyggende på milliarder av friske personer, men kan produseres i stor skala, fraktes i romtemperatur og reserveres for syke mennesker. Tusenvis av gamle og nye legemidler er testet mot SARS-Covid-2. Det er funnet mange lovende molekyler som fortsatt er under klinisk utprøving, men det tar fortsatt 10-20 år å utvikle et nytt medikament. Det er derfor ikke overraskende at en har startet med å prøve ut gamle, etablerte behandlinger, og at det 60 år gamle preparatet deksametason hittil har best dokumentert effekt ved alvorlig Covid-19.

Den viktigste nordmannen

Pandemier er ikke noe nytt. Det er videre verken nytt eller uventet at et RNA-virus som SARS-Covid-2 muterer raskt. Både smittestoffer og kreftceller muterer hele tiden og både medikamenter og vaksiner kan raskt miste effekten. Det betyr at kappløpet ikke er «vunnet» etter første runde med koronavaksinasjon. Utviklingen av nye vaksiner og medikamenter må fortsette.

Det virkelig nye er den massive mediedekningen, og at menneskeheten for første gang har effektive verktøy for å overvåke en pandemi, fra det molekylære til det globale nivå, minutt for minutt og fra uke til uke. Noe annet nytt med denne pandemien er at den har rammet en befolkning som er flere, eldre, mer på farten og mer sårbar for infeksjoner enn noen gang tidligere.

Mange har lært seg nye begreper i 2020. Mediene rapporterer om «R-tall, PCR-tester, genomsekvensering og hissige mutanter». PCR-testene har blitt det viktigste verktøyet for å overvåke og bekjempe spredningen av viruset. Mediene har nominert mange lokale og globale helter under denne pandemien. Jeg er ikke i tvil om hvem som er den viktigste nordmannen når historien skal skrives. I år er det 50 år siden den norske biokjemikeren Kjell Kleppe (1934-1988) og hans medarbeidere beskrev prinsippene for det som senere ble kjent som polymerasekjedereaksjonen eller PCR. Siden er metoden raffinert og har blitt et standardverktøy for alle som vil studere arvestoff fra alle typer organismer, fra virus til mennesker.

• Les mer: Nordmannens oppdagelse banet veien for korona-testene vi bruker i dag

Mennesket kan godt kalles «jordens koronavirus»

Reproduksjonstallet (R-tallet) er også hyppig omtalt. Reproduksjonstallet for koronaviruset angir hvor mange nye personer som blir smittet fra hver smittet person. Som helseministeren daglig minner oss om, avhenger effektivt reproduksjonstall av tettheten av mennesker, og hvordan disse er beskyttet mot smitte.

Den samme indikatoren R brukes også om netto reproduksjonsrate for mennesker, gjerne definert som antall overlevende levende jenter som fødes av hver kvinne. Reproduksjonstallet for virus og mennesker henger sammen.

Menneskets høye reproduksjonsrate har resultert i en befolkningseksplosjon. Mennesket kan godt kalles «jordens koronavirus». Antall mennesker på jorden er sjudoblet på 200 år. Det har allerede gitt miljøkatastrofer, global oppvarming og tett befolkete samfunn, lett mottakelige for nye smittestoffer. Feber er bare ett av symptomene, enten det gjelder Covid-19 eller overbefolkningen. Det er gammel kunnskap at overbefolkning og trengsel gir grobunn for epidemier. Det gjelder like mye i danske minkfarmer, norske laksemærder som i kontorlandskapet på jobben.

Det kan være nyttig å se fenomener i perspektiv. I alle disse sektorene er det mulig å gjøre aktive valg for å hindre reprise av Covid-19. R-tallet for mennesker er altfor høyt og ikke bærekraftig, verken i Norge eller resten av verden. Motivert av ønsket om kortsiktig økonomisk framgang, kaster noen politikere bensin på bålet og oppfordrer til befolkningsvekst. I stedet må vi aktivt arbeide for å senke reproduksjonsraten i alle land og alle kontinenter. Erfaringene viser at kortsiktig økonomisk vekst kan gi katastrofer på lengre sikt. Det er derfor nødvendig å tenke forbi Covid-19-pandemien og stortingsvalget 13. september.

Ingen forsikring mot fremtidige pandemier, men...

Vi kan ikke forsikre oss mot fremtidige pandemier. Oljepenger kan bare dempe akutte kriser. Det eneste som kan ligne en forsikring, er å ha kompetente fagmiljø som kan respondere på nye utfordringer, inkludert nye varianter av gamle smittestoffer.

Dersom en liten andel av de ressursene som brukes på nødhjelp til havarerte bedrifter kan brukes til å øke vår kunnskapsbase og kompetanse, kan verden bli et tryggere sted, både for mennesker og næringsliv. Det siste året har tydelig vist oss sårbarheten i samfunnet, verdien av et fungerende helsevesen og ikke minst avhengigheten av medisinsk forskning. La oss håpe at denne kunnskapen ikke forsvinner fra bevisstheten straks vi nærmer oss «normale» tilstander.

Pandemiens klasseforskjeller:
Tap av inntekt, sosial isolasjon, og redusert tilgang til helsetjenester

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

LES OGSÅ: