Katastrofer forårsaket av ekstreme naturhendelser skjer oftere enn det er behagelig å tenke på.. I denne artikkelen trekker Astrid J. Nyland paralleller fra kinosalen til katastrofer 8200 år tilbake i tid og frem til dagens koronapandemi.
Katastrofer forårsaket av ekstreme naturhendelser skjer oftere enn det er behagelig å tenke på.. I denne artikkelen trekker Astrid J. Nyland paralleller fra kinosalen til katastrofer 8200 år tilbake i tid og frem til dagens koronapandemi.

Hva kan vi gjøre for at kaststrofefilmene ikke inntreffer i virkeligheten?

POPULÆRVITENSKAP: Ideen til kinofilmen Nordsjøen er ikke tatt ut av det blå. Men hva gjør at noe blir katastrofer, og hvem har ansvaret for å unngå dem?

Trygt plassert i kinosalen kan vi for tiden se katastrofefilmen Nordsjøen. I den forsøker forskere, arbeidere og politikere å overleve en overhengende katastrofe, hvor sjøbunnen ved Storegga utenfor Møre raser ut og ødelegger oljeinstallasjoner.

I virkeligheten gikk det et Storeggaras, lenge før oljealderen. I eldre steinalder, for 8200 år siden, raste rundt 3000 kubikkilometer løsmasser ned fra kontinentalsokkelen og utløste en enorm tsunami. Først trakk havet seg tilbake og deretter fosset havet frem og slo brutalt inn over kysten. Geologer og paleobotanikere har funnet spor etter bølgen fra Rogaland til Troms, på østkysten av England, Skottland og Grønland. Til sammenligning var tsunamien like stor, kanskje større, enn tsunamiene i Østindiahavet i 2004 og i Japan i 2010, som etterlot kystlandskap, infrastruktur og kystsamfunn i ruiner.

Storeggaraset gikk over et stort område utenfor norskekysten for 8200 år siden.
Storeggaraset gikk over et stort område utenfor norskekysten for 8200 år siden.

Virkelighetens Storeggaras og påfølgende tsunami rammet kystbefolkningen i eldre steinalder, men det er likevel ikke sikkert at møtet med tsunamien ble katastrofalt. For hva gjør at noe blir en katastrofe? Kan samfunnet i eldre steinalder ha vært bedre rigget til å håndtere farer og kriser enn det vårt er?

Ikke naturkatastrofer, men samfunnskatastrofer

Vær og naturkrefter kan være enormt ødeleggende. Media bringer bilder fra katastrofeområder rundt om i verden med sterke historier om personlige tragedier og knuste samfunn. Store skred, tsunamier, eller jordskjelv, kan ødelegge økosystemer, landskap og topografi, folk og dyr dør.

Likevel, det er først når det rammer mennesker og våre samfunn og økonomiske investeringer, at konsekvensene omtales som en katastrofe. Få kaller det en katastrofe om en tsunami slår inn over ubebodde områder? Selv om naturkreftene er sterke og kan gi dramatiske følger, er i tillegg det å kalle noe en «naturkatastrofe» å frata samfunn ansvar.

Farer representert gjennom naturkrefter kan bli mer katastrofale enn de hadde trengt på grunn av hvordan vi rigger samfunnet vårt ut over rammer for beredskap og krisehåndtering. I katastrofefilmer møter vi karakterer som Forskeren, Ingeniøren, Sjefen, Familiefar eller -mor, rett før ulykken er et faktum, dette for god dramaturgi. Imidlertid har opptakter til katastrofer ofte en større tidsdybde og lengre skygger enn det en får plass til i en film. En katastrofe har lange røtter og forsterkes av sosiale, økonomiske og politiske strukturer.

Hvilken risiko aksepterer vi å leve med?

Å forberede seg på potensielle kriser gjennom beredskap er viktig, men hvordan vi velger å strukturere og organisere samfunnet er kanskje enda viktigere. Hvordan rigger vi samfunnet vårt for å unngå katastrofer? Hvor stor risiko er vi som individ og samfunn villige til å leve med?

Global skjevfordeling av ressurser, klimaendringer, fattigdom og lovløshet, men også mistro og kunnskapsløshet vil føre til at verden vil oppleve nye katastrofer.

Det siste årets kriser har aktualisert spørsmålet. I Norge valgte vi å stenge ned samfunnet da pandemien var et faktum for å ta vare på de svakeste blant oss. Samtidig lærte vi at manglende beredskapslager og kanskje det for høye fokuset på økonomisk lønnsomhet i eldreomsorg og sykehusdrift hadde gjort oss sårbare.

Det vil si at hvordan vi velger å organisere og styre samfunnet før en krise rammer vil begrense katastrofers omfang. Politisk styring har stor innvirkning på om samfunnet er mer eller mindre i stand til å kunne reise seg igjen. Politikere gjentar til stadighet at de jobber hver eneste dag med ulike ideologiske plattformer og målsetninger. Derfor bør vi ta dem på ordet og ansvarliggjøre dem i etterkant av kriser og katastrofer.

Hvorfor det er viktig å lytte til fagfolk

I media omtales ofte «varslede» katastrofer. Vi vet om en rekke svakheter og sårbarheter ved system og samfunn. Global skjevfordeling av ressurser, klimaendringer, fattigdom og lovløshet, men også mistro og kunnskapsløshet vil føre til at verden vil oppleve nye katastrofer.

Katastrofefilmer viser også, om enn på en dramatisk måte, hvorfor det er viktig å lytte til fagfolk, for eksempel å bruke penger på at geologer sjekker grunnforhold og følge opp varsler som gis.

I jordskred- eller jordskjelvutsatte områder må en ta byggtekniske grep slik at hus ikke raser. I flomutsatte områder bør en kanskje ikke bo ved elvebredder eller i sjøkanten, og i tillegg ha gode varslings og evakueringsplaner. Å endre adferd og kulturelle tradisjoner før noe skjer er likevel vanskelig.

Katastrofer har alltid vært sosiale og politiske

Store kriser eller katastrofer kan ha fungert som vippepunkt igjennom historien, der samfunn har skiftet retning. Individer og grupper valgte kanskje å gjøre noe annet enn det de alltid hadde gjort, for eksempel endret styringsform, maktstrukturer eller økonomiske system.

Samtidig viser forskning at de som er ivrigst på å gjenopprette normalen etter kriser, gjerne er de som satt med størst politisk og økonomisk makt før hendelsen. En katastrofe er dermed både sosial og politisk. Det er de nå, og det var de i forhistorien.

Mange antar at Storeggatsunamien for 8200 år siden forårsaket en katastrofe i eldre steinalder. Samtidig har en ikke identifisert i hvor stor grad eller hvordan bølgen rammet kystbefolkningen. Som arkeologen Caroline Wickham-Jones skrev: vi finner ikke spor etter de druknede menneskene – så hvordan skal vi da lære om hva som skjedde med steinaldersamfunnet da tsunamien rammet Vestlandet?

Steinaldermenneskenes vei ut av krisen

I Norge har vi ikke funnet en tilsvarende situasjon som i Italia etter vulkanutbruddet i Pompeii, med bevarte omriss av mennesker som møtte døden med gru og smerte. Vi vet likevel noe om menneskene i eldre steinalders møte med tsunamien. Eller egentlig, deres vei videre og ut av krisen.

I vårt eget samfunn finnes dessverre mange som ser bort fra kunnskap om vaksiners effekt for å komme oss ut av covid-19-pandemien.

Vi vet at folket i eldre steinalder bodde nær stranden og utnyttet havets ressurser. At de bodde og oppholdt seg på strendene gjorde dem sårbare for en tsunami. Samtidig var de mer mobile og hadde mindre investert i permanent infrastruktur. De levde i små grupper og var heller ikke mange totalt sett, kanskje var de noen tusen i Sør-Norge til sammen? Dette gjorde også samfunn sårbare, om deler av små grupper ble tatt av en bølge – hvordan sikret en samfunnets overlevelse?

Kunnskap fordelt på flere hender – og hoder – kan ha vært en måte å forsterke samfunnet på. Langs kysten av Vest-Norge finner vi verken store endringer i redskapskultur eller valg av bosted. Trolig er dette et tegn på at kunnskap var jevnt fordelt og kommunisert blant medlemmer av kystsamfunnene.

Over store områder hadde mennesker kontakt og delte informasjon. Tilgang til opplæring og lik fordeling av kunnskap og ekspertise i et samfunn kan dermed være en forsikring for overlevelse og gjøre samfunn sterke. Det fordrer imidlertid at folk tror på og etterlever den kunnskapen som formidles.

Kan vi puste letta ut?

Katastrofefilmene er selvsagt ment som underholdning, men katastrofer forårsaket av ekstreme naturhendelser skjer oftere enn det er behagelig å tenke på. Kan et tilsvarende ras og tsunami skje i vår tid?

I katastrofefilmene Bølgen og Skjelvet forsøkte forskere å advare om overhengende farer på bakgrunn av kunnskap, målinger og analyser. I vårt eget samfunn finnes dessverre mange som ser bort fra kunnskap om vaksiners effekt for å komme oss ut av covid-19-pandemien.

I katastrofefilmer møter også advarsler døve ører hos de som har makt til å gjøre noe med det. I forbindelse med gassrørlegging og ilandføringsanlegget Ormen Lange på Aukra på Mørekysten, ble det hyret inn geologer til å undersøke om Storegga var stabil nok til å tåle dette og slik unngå nye ras og mulige tsunamier. Geologene fant at det nok må en ny istid til med dertil nye avsatte løsmasser før et nytt Storeggaras vil gå. Vi kan altså puste lettet ut, eller kan vi det?


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS