Det å bli utsatt for vold har negative konsekvenser for helsen. Blir man syk, kan det gå utover arbeidsevnen, og dermed økonomien. Kvinner rammes i større grad av den volden som har konsekvenser for helse og arbeidsevne – og dermed for økonomi.

Der menn utsettes mest for vold fra tilfeldige, det vil si typisk på byen eller i drosjekøen, er kvinner mest utsatt for vold fra partner og i arbeidslivet. Det å bli utsatt for vold fra personer man kjenner og på steder der man bør føle seg trygg har større skadevirkninger enn tilfeldig vold fra ukjente.

Sammenheng mellom økonomi og voldsrisiko

Det å ha dårlig økonomi gir økt risiko for vold, men god økonomi beskytter likevel ikke nødvendigvis mot vold. I en analyse av sammenhengen mellom økonomi og det å bli utsatt for vold fra partner fant Heidi Fischer-Bjelland at den som tjener mest i et par med ulike inntekter har høyere risiko for å bli utsatt.

Som en parallell finner annen forskning også at par der kvinner tjener mer har høyere risiko for å bli skilt. Dette forklares ofte med «skrøpelig maskulinitet»:

Menn tåler ikke så godt å være underlegne kvinner og kjenner seg truet. Det er imidlertid ikke gitt at dette er (den eneste) forklaringen, det kan også handle om at menn som tjener mindre enn partner kan ha underliggende problemer.

Dette vet vi ikke, og jeg kan ikke forfølge dette temaet her, men vil bare advare mot å hoppe på årsaksforklaringer som bygger på antakelser og ikke på forskning. Uansett årsak, er det imidlertid forskningsmessig dekning for å anta at både det å ha dårlig økonomi og det å tjene mer enn partner gi økt risiko for å bli utsatt for vold.

Kontroll og økonomisk vold

Økonomisk vold kan være ett av flere elementer i partnervold. Det regnes som en egen voldsform, og er knyttet til kontroll. Voldsutøveren kan kontrollere pengebruken, og den utsatte må be om penger og avlegge nøye regnskap for hver minste utgift.

I noen tilfeller konfiskerer voldsutøveren partnerens midler ved å sørge for at alle hennes inntekter, inkludert lønn og eventuelt ytelser som arbeidsavklaringspenger og barnetrygd, tilflyter ham.

Jeg har sett eksempler der til og med bidraget fra far til hennes særkullsbarn gikk rett inn på voldsutøverens konto. Han kan også lure eller tvinge den utsatte til å avstå eiendom, ta opp lån i hennes navn eller gjøre andre økonomiske disposisjoner som rammer offeret.

Der den voldsutsatte av ulike grunner ikke har tilgang til eller kontroll over egne penger, vil voldsutøveren kunne bruke dette som ledd i å kontrollere henne. Han kan kreve at hun må tigge om penger og redegjøre for hver minste utgift, helt ned til det å kjøpe en bussbillett eller en pakke ris.

Dette kan inngå i et mer omfattende kontrollregime, der hun må redegjøre ikke bare for utgifter, men også for hver bevegelse og for alle hun har møtt dersom hun går ut av huset. En del blir i praksis fanger i eget hjem.

Blir nektet å jobbe

Voldelige partnere kan også hindre kvinner i å jobbe som del av det å isolere og kontrollere henne. Kjersti Alsaker og kolleger har gjennom flere studier satt søkelyset på voldsutsatte kvinners helse og arbeidsdeltakelse. De fant blant annet at kvinner som er utsatt for vold har lavere livskvalitet og lavere arbeidsdeltakelse enn befolkningen forøvrig.

Delvis skyldtes dette at volden påvirker arbeidsevnen, og for andre kan det dreie seg om at voldsutøveren hindrer henne i å jobbe. I min forskning har jeg også sett eksempler på dette.

Det som fortsatt overrasker mange, er at dette også kan skje for majoritetsnorske kvinner som er godt etablert i arbeidslivet og som kan ha godt betalte jobber i høystatusyrker. Gjennom manipulasjon og systematisk undergraving av henne som person, kan det likevel lykkes for voldsutøveren å få henne til å gi opp jobben som ledd i en strategi med å isolere henne fra venner, familie, kolleger og alt annet i livet enn parforholdet. Dermed får voldsutøveren full kontroll og gjør henne avhengig av seg selv.

Samlivsbrudd kan koste dyrt

Økonomiske disposisjoner som rammer den voldsutsatte skjer også i forbindelse med samlivsbrudd. I noen tilfelle kan voldsutøveren bevisst påføre boet kostnader. Den utsatte kan også bli overtalt til å si fra seg verdier for å unngå trusler og krangel om barna.

I min forskning har jeg sett eksempler på at hun blir rådet av sin advokat til å droppe pengekrav for ikke å fremstå som en lite samarbeidsvillig mor. Enkelte ofrer også egen økonomi på eget initiativ i håp om at det vil hindre konflikter i foreldresamarbeidet og for å sikre seg fremtidig «husfred» og slik bidra til et bedre forhold mellom far og barn.

Det kan dreie seg om store tap, der hun mister retten til hele eller store deler av felles bo. I dag vet vi ikke hvor mange dette gjelder. Dermed vet vi heller ikke om dette kan være en del av forklaringen på alenemødres dårligere økonomi.

Økonomisk vold etter samlivsbrudd

Endelig kan økonomi bli en del av den fortsatte volden og kontrollen gjennom samarbeidet om barna etter samlivsbrudd. Det kan dreie seg om stadige omkamper om bidrag og omsorgsordning og om utgifter og pengekrav. Økonomi kan altså være en del av volden, både under samlivet, i forbindelse med brudd og som del av fortsettelsesvolden etterpå.

Både volden, det å bryte med en voldelig partner og det å måtte samarbeide med en voldelig partner om barna etter bruddet kan få betydelige økonomiske konsekvenser for den voldsutsatte.

Vold er dyrt for den enkelte og samfunnet

Endelig har det blitt gjort flere forsøk på å beregne hva volden koster samfunnet. I Norge gjorde Vista analyse den første beregningen av de samfunnsmessige kostnadene ved vold i nære relasjoner på oppdrag fra myndighetene i 2012. Den konkluderte med at volden koster mellom fire og en halv og seks milliarder kroner.

En ny beregning gjennomført av Menon Economics som del av den gjeldende handlingsplanen mot vold ble lagt frem 1 mars. Her er tallet 92,7 – eller anslagsvis mellom 76 og 111 milliarder. Jeg er skeptisk til nytteverdien av denne beregningen. Vold er brudd på menneskerettighetene, og dermed trenger vi ikke noe samfunnsøkonomisk argument for å bekjempe vold.

Tvert om har myndighetene en ufravikelig forpliktelse til å fremme menneskerettighetene og til å bruke et maksimum av ressurser for å fremme dem, og dette gjelder også her.

Den økonomiske omkostningen ved volden for den enkelte voldsutsatte derimot, er viktig å ta med som en del av belastningene og omkostningene ved volden som myndighetene også må søke å hindre og kompensere. Og kvinners økonomiske tap som voldsutsatte er også viktig å ta med i vurderingen av ulikhet mellom kvinner og menn og i likestillingsarbeidet.

LES OGSÅ:

Partnervold kan være en av årsakene til kvinners høyere sykefravær