Helt siden reformasjonen har skole og utdanning hatt høy prioritet i samfunnet i Norden. Opprinnelig var utdanning et anliggende som kirken tok seg av, men i takt med den generelle utviklingen ble ansvaret gradvis skjøvet over på samfunnet. I Norge kom den første skoleloven i 1739, og de andre nordiske landene fulgte etter med nasjonale skolelover de påfølgende århundrene. I hele Norden banet skolelovene veien for utviklingen av nasjonale skolesystemer som peker fremover mot vår tid.

Politiske og sosiale prosesser påvirker skolens utvikling

Skolesystemene i de nordiske landene har mange likheter. Blant annet er skolegangen gratis, jenter og gutter tilbys samme grunnopplæring, utdanningen er lik i byer og på landet, og alle land har nasjonale læreplaner som de legger til grunn for undervisningen. Samtidig er det også forskjeller mellom landene, og skolens utvikling kan ses i lys av politiske og sosiale prosesser som har skjedd med ulik takt og med ulike fortegn i hvert land.

De nordiske land har imidlertid felles at de er kjent for gode skoleprestasjoner og høy grad av lese- og skrivekompetanse. Forskere har derfor stilt spørsmål om det finnes en særegen nordisk modell for utdanning, lik som man gjerne snakker om en nordisk modell når det gjelder velferdssystem og økonomi.

Denne nordiske utdanningsmodellen må ses i lys av landenes komplekse og sammenvevede historie, like mye som den må ses i lys av det 20. århundrets velferdsstat og sosialpolitikk.

Utgangspunktet for skolen var protestantisk trosfellesskap

Skolens læremidler må til enhver tid forholde seg til de gjeldende nasjonale planer for utdanning så vel som til de gjeldende politiske strømninger og bestemmelser. Historiske studier av læremidler kan derfor fortelle oss mye om hvordan skolen har utviklet seg, og hvordan skolen har tatt opp i seg endringer i politikk og samfunnssyn opp gjennom årene.

I antologien Exploring Textbooks and Cultural Change in Nordic Education 1536-2020 har forskere fra alle de nordiske land tatt for seg læremidler fra reformasjonen til vår egen tid, og vist hvordan lærebøker og andre læremidler forholder seg til sine omgivelsene. Boken er redigert av et nordisk redaktørteam, bestående av Merethe Roos og Kjell Lars Berge (Norge), Henrik Edgren (Sverige), Pirjo Hiidenma (Finland) og Christina Matthiesen (Danmark), og ble gitt ut tidligere i år.

Bokens bidragsytere fikk følgende spørsmål før de startet: I hvilken grad preges lærebøkene av myndighetenes kontroll? I hvilken grad er lesernes deltagelse forutsatt i teksten? Og hvem er representert i lærebøkenes innhold og didaktikk? Gjennom flere studier viser antologien hvordan undervisningen i århundrene etter reformasjonen bar preg av utenatlæring av forklaringer av Martin Luthers katekisme. Dette gjelder for alle landene i regionen.

Samtidig latin var det dominerende skolespråk. Skolegangen ble gjennomført med ett hovedformål: å gi barna og de unge fordypning i den kristne tro, og å oppdra dem til å bli gode og moralske borgere. Utgangspunktet er dermed eksplisitt knyttet til et protestantisk trosfellesskap, og resulterer i en felles kulturarv med retning mot vår egen tid.

Skolebøker som redskap for nasjonsbygging

Med opplysningstiden ser man at skolens lærebøker blir brukt som redskap i landenes nasjonsbygging og sosiale utvikling. Dette reflekterer patriotismen som nå utvikler seg i regionen; det nasjonale får økt verdi, og den nasjonale identiteten samler borgerne og holder landet sammen. Samtidig må lærebøkene i økende grad også forholde seg til vitenskapens utvikling, noe som ofte resulterer i et spenningsforhold mellom tro og viten.

Dette ser vi ikke minst etter at presten Peder Andreas Jensens lesebok ble innført i Norge i 1863, tre år etter vedtaket av Lov om Almueskolevæsenet paa Landet. Jensens bok inneholdt blant annet folkeeventyr, viser og tekststykker som omhandlet datidens forståelse av naturlære og geografi. Dette vakte så stor ergrelse blant konservativt troende at enkelte fant det best å opprette egne skoler som forholdt seg til Martin Luthers katekisme.

Sammenligner man svenske og finske lesebøker fra samme tidsperiode ser man at det viktigste er å utvikle sterke nasjonale identiteter hos svenske og finske barn, og at dette blir gjort på ulik måte i de to landene, avhengig av hvilke historiske narrativ som dominerer. Det patriotiske elementet er imidlertid også til stede i norske og danske lærebøker, også her knyttet til landenes nasjonale myter og fortellinger.

Kan spore utviklingen av velferdsstaten

Det 20. århundrets læremidler reflekterer et århundre med store omveltninger. I antologien legges det særlig vekt på å vise hvordan fag som har hatt sin spede begynnelse i det 19. århundrets siste halvdel og som speiler nye tanker om hva mennesket er, tar til seg impulser fra kontinentet. Et slikt fag er kroppsøving eller gymnastikk, som innføres på 1920- og -30-tallet, og som opprinnelig knyttes til disiplin, karakter og respekt. I skyggen av århundrets verdensomspennende kriger endres idealene, og etter 1945 blir motivasjonen for bevegelse og det å holde seg i form i økende grad knyttet til fritiden. Velferdsstatens fremvekst ses blant annet gjennom opplæring i familieplanlegging. Seksualundervisning introduseres på ulikt tidspunkt i landene, der Sverige og Danmark klart fremstår som de mest liberale. Men nye vinder blåser også i Norge på dette området, og Karl Evangs tanker fra 1930-tallet, om at seksualitet må forklares vitenskapelig heller enn moralsk, får snart feste i skolens undervisningsmateriale. Det er til stor ergrelse for konservative krefter i samfunnet, men til tilsvarende stor glede for den politiske og kulturelle venstresiden.

Myndighetenes kontroll reflekteres mindre i lærebøkene

Utviklingen i de nordiske land i det 20. århundre speiler samfunn der det sekulære får stadig større plass og betydning, på bekostning av de religiøse tradisjoner som tidligere var et sterkt fellestrekk i regionen. I vår egen tid har samfunnets digitalisering også satt sitt preg på skolen, og læreren står i dag overfor et stort mangfold av alternative læremidler enn bare for noen få tiår siden. Sett under ett viser studiene i antologien at lærebøkene mindre og mindre reflekterer myndighetenes kontroll dess nærmere vi kommer vår egen tid, og at de i økende grad åpner opp for lesernes eller publikums deltagelse. Den leseren som er representert i bøkene er i økende grad det frigjorte mennesket, som foretar valg og avgjørelser på bakgrunn av egen fornuft og egne meninger. Samtidig må fornuft og dømmekraft også hjelpe læremidlenes brukere til å navigere i et stadig mer uoversiktlig læremiddellandskap.

LES OGSÅ:

Tøffere tider for skoleelevene - flere rapporterer om mobbing

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap