Bjørn Hofmann har tre råd til de som vurderer å teste seg for sykdom: 1) Ikke ta tester «for sikkerhets skyld», 2) Ta tester (undersøkelser) kun når det grunn til å anta at du er syk, og 3) Vær forsiktig med å ta tester for sykdommer som utvikler seg sakte og som mange dør med og ikke av.
Bjørn Hofmann har tre råd til de som vurderer å teste seg for sykdom: 1) Ikke ta tester «for sikkerhets skyld», 2) Ta tester (undersøkelser) kun når det grunn til å anta at du er syk, og 3) Vær forsiktig med å ta tester for sykdommer som utvikler seg sakte og som mange dør med og ikke av.

Ikke test deg for «sikkerhets» skyld

Det virker paradoksalt, men det er dette som ofte skjer i helsetjenesten: Når du ber om en bildeundersøkelse for sikkerhets skyld, så øker usikkerheten.

Tenk deg at du kontakter fastlegen fordi du har fått vondt i ryggen. Du vil gjerne ha ryggen undersøkt og ønsker en MR-undersøkelse. Fastlegen vet at dersom smertene har vart mindre enn 4-6 uker og du ikke har visse varselsymptomer, så hjelper det lite å sende deg til MR.

Du tenker likevel at det må være bedre å vite enn ikke å vite og presser på for å få tatt undersøkelsen. Fastlegen ønsker å være hjelpsom og henviser til MR. Etter noen uker blir du innkalt, og etter noen dager, kommer svaret.

Det viser at du har flere skiveprolapser i ryggen. Det er uklart om disse har noe med smertene å gjøre eller om det er gamle prolapser.

Undersøkelser «for sikkerhets skyld» kan øke vår usikkerhet – og gjøre skade. Snakk derfor med legen din om hva som er riktig for deg.

Du tenker allikevel at dette er en mulig årsak til smertene, og du leser deg opp på prolapser. Kan operasjon hjelpe? Du spør fastlegen om du bør henvises til ortoped for å vurdere dette. Fastlegen sier at det ikke er noen god grunn til det, men du er usikker på hva som er best å gjøre – det gjør virkelig vondt og du er enda mer usikker enn du var før du tok MR-undersøkelsen.

Skal du la deg operere? Vil en operasjon bli vellykket – og hva er risikoen?

Dette er bare ett eksempel på at man kan bli mer usikker av å forsøke å redusere usikkerheten. I tilfellet over ble det gjort et (tilfeldig) funn på MR-bildene, som er av usikker betydning.

Det vil si at man finner noe annet enn det som man egentlig leter etter, og som man ikke vet om betyr noe for din helse. Det øker usikkerheten istedenfor å redusere den. I dette tilfellet hadde det trolig vært bedre å lytte til fastlegen; forsøke andre tiltak for å redusere smertene, før man tar bilder.

Ingen tester er perfekte

Et annet eksempel på at usikkerheten øker når man prøver å redusere den, er når testen man tar (enten det er en bildeundersøkelse eller en blodprøve) gir feil svar. Ingen tester er perfekte. De kan ta feil. Testsvaret kan eksempelvis indikere at du har en sykdom, selv om du ikke har det. Det kalles et falskt positivt testsvar.

Testen kan også indikere at du ikke har sykdommen, selv om du har den. Det kalles et falskt negativt testsvar. I det siste tilfellet får du en falsk forsikring. Da kan man miste verdifull tid og prognosen kan bli verre.

I det første tilfellet (falsk positivt testsvar), kan du bli sendt til flere nye, sannsynligvis unødvendige undersøkelser og/eller behandlinger, som kan være både plagsomme og skadelige.

Jo mindre nøyaktig testen er, desto flere falske testsvar får man. Unøyaktige tester gir usikre svar.

Denne usikkerheten øker dersom det er liten grunn til å ta testen, for eksempel dersom den tas «for sikkerhets skyld». I andre tilfeller vil samme undersøkelsen (eksempelvis MR av ryggen) være til stor hjelp og svaret vil være mye sikrere.

Dersom smertene skyldes nylig skade, eller du får symptomer som vannlatingsvansker, tegn til nerveskade og/eller høy feber vil MR-undersøkelsen kunne redusere usikkerheten.

Legen din vil hjelpe deg til å vurdere disse symptomene. Du vil da i større grad kunne stole på svaret og undersøkelsen ville ha vært nyttig.

Å spå fremtiden - er testen nyttig?

Det kan virke underlig at samme undersøkelse i noen tilfeller fører til økt usikkerhet, mens i andre tilfeller vil være nyttig. Det skyldes at visse symptomer gir legen en pekepinn på hvor smertene kommer fra og alvorlighetsgrad.

Dette symptombildet vil også spille inn når man skal tolke betydningen av svaret til undersøkelsen. Passer symptomene med det man ser på bildet? Av dem som har slike «varselsymptomer», vil sannsynlighet være større for at man faktisk har konkrete sykdommer i ryggen. Av dem som ikke har slike symptomer, er det veldig få.

Fastlegen har en viktig oppgave i å spå om undersøkelsen vil være nyttig eller bare føre til mer usikkerhet. Hen vil blant annet vurdere hvor stor sjanse er det for at du har en sykdom og hvor stor sjanse er det for at testen vil gi svar på det man lurer på.

Høy sannsynlighet for sykdom styrker testen

Dersom sannsynligheten er høy for at du har en sykdom, vil en test som bekrefter dette være mer til å stole på enn dersom man ikke mistenker sykdom. Om vi leter etter en nål i en haug med nåler, så er det mer sannsynlig at vi faktisk finner en nål, enn om man leter i en høystakk. Da kan det som ser ut som en nål, bare være et strå. På fagspråket sier man at høy praksisprevalens gir høy positiv prediktiv verdi.

Hvor god en undersøkelse (en test) er, avhenger derfor ikke bare av hvor nøyaktig testen er, men også av hvor stor forekomsten av en tilstand er i den gruppen man undersøker. Symptomene avgjør hvilken gruppe du tilhører. Dette kan illustreres med følgende eksempel:

Finner du møll i noen av figurene?
Finner du møll i noen av figurene?
Det er lettere å finne møll når det er mange, det vil si når det er større sannsynlighet for å finne en.
Det er lettere å finne møll når det er mange, det vil si når det er større sannsynlighet for å finne en.

En undersøkelse er derfor ikke like god til alle formål. Har du varselsymptomer, så reduserer undersøkelsen usikkerheten. Hvis ikke, kan den øke fordi det er større sjanse for at resultatet av undersøkelsen (testen) er feil.

For at en undersøkelse skal redusere usikkerheten, må det derfor være grunner til å tro at du er syk og hva du feiler. Allmennlegen er god til å vurdere hvor sannsynlig det er at du har en sykdom. Det betegnes ofte som pretestsannsynlighet.

Ved stor pretestsannsynlighet reduserer undersøkelsen usikkerheten, men ved lav pretestsannsynlighet, så øker usikkerheten. Derfor er det klokt å lytte til legen din og tenke seg om før man lar seg teste.

Overdiagnostikk

En siste tredje måte en undersøkelse kan øke vår usikkerhet på, er ved overdiagnostikk. Det skjer når vi oppdager tilstander som ikke vil gi symptomer eller sykdom, dersom de forble uoppdaget – det vil si tilstander vi dør med og ikke av.

Da kan man utsettes for unødvendig frykt, ytterligere undersøkelser og krevende behandlinger. Dette kan føre til sykeliggjøring av personer som i utgangspunktet ikke ville merket sykdom. Vi tenker gjerne at det er klokt å oppdage ting tidlig, slik at vi kan gripe inn raskt og forhindre alvorlig sykdom.

Det stemmer selvsagt i mange tilfeller, men ikke sjelden oppdager vi forstadier til sykdom som ikke utvikler seg videre. Da kan vi komme til å behandle tilstander helt unødvendig. Overdiagnostikk leder til overbehandling.

Hvordan undersøke uten å øke usikkerheten?

Vi har altså tre måter som usikkerheten kan øke på når vi forsøker å redusere den gjennom ulike medisinske tester.

  • Tilfeldige funn øker usikkerheten gjennom at vi finner noe annet enn det vi leter etter, og som vi ikke vet hva betyr.
  • Unøyaktige tester kan gi feil svar – og feilene blir større desto dårligere grunn vi har til å ta testen, altså desto mindre målrettet testingen er.
  • Overdiagnostikk er en usikkerhet om hva som skjer i fremtiden – om prognosen: Vi vet ikke om det som vi finner, vil utvikle seg til noe som vi vil merke (sykdom). Når vi finner forstadier til sykdom vet vi ikke om vi vil reddes eller overdiagnostiseres og overbehandles.

For å unngå å øke usikkerheten når vi vil redusere den, kan vi derfor gjøre flere ting. Den viktigste er å diskutere med legen din om du virkelig trenger undersøkelsen, hva er konsekvensene av å gjennomføre undersøkelsen og hva skjer hvis man lar være? Hva er alternativene?

I den forbindelse er det tre ting man bør ha i tankene:

1. Ikke ta tester «for sikkerhets skyld».

2. Ta tester (undersøkelser) når det er gode helsefaglige grunner til å ta dem – altså når det er grunner til å tro at vi har en sykdom (når vi har tydelige symptomer, altså når pretestsannsynligheten er høy).

3. Være forsiktig med å ta tester for sykdommer som utvikler seg sakte og som mange dør med og ikke av.

Undersøkelser «for sikkerhets skyld» kan øke vår usikkerhet – og gjøre skade. Snakk derfor med legen din om hva som er riktig for deg.

LES OGSÅ:

Powered by Labrador CMS