I to studier har vi studert kvinners erfaringer med fødselsomsorgen i Norge etter at COVID-19-pandemien traff Europa i mars 2020.

I dette arbeidet har vi analysert svarene fra henholdsvis 3326 og 2922 kvinner som har født i Norge etter 1. mars 2020. Vi har analysert både kvalitative og kvantitative data.

Vi har studert kvinners oppfatning av kvaliteten på fødsels- og barselomsorgen i Norge og deres erfaringer med tidlig ammehjelp.

Mye bedret seg etter det første året med COVID-19-pandemi, men det er også en del urovekkende resultater som klinikere, forskere, politikere og ledere av helsetjenesten bør ta i betraktning når fremtidens omsorg skal planlegges.

I den første studien om kvinners oppfatning av kvaliteten på mødre- og nyfødtomsorgen i Norge fant vi, som tidligere rapportert, at kvinner beskriver at det er for få helsepersonell på vakt, tidvis mangelfull oppfølging i forbindelse med graviditet og fødsel, og eksklusjon av partner under opphold ved fødeinstitusjon.

Flere faktorer forbedret seg etter første år med pandemi, som at det ble lettere å gjennomføre rutinemessige kontroller i svangerskapet og at kvinnene ikke i like stor grad som tidlig i pandemien opplevde at pandemien begrenset kvaliteten på omsorgen de mottok.

Kvinner rapporterer om utbredt bruk av tiltak som ikke er anbefalt

Et urovekkende funn i den første studien var at 18,6 prosent av kvinnene som ble operativt forløst med tang eller vakuum rapporterte at helsepersonell utførte et press på øvre del av magen i det barnet ble født, på norsk kjent som fundustrykk.

Det diskuteres blant annet om prosedyren er forbundet med økt risiko for fødselsrift hos mor eller medtatt barn (lav Apgar score). Fundustrykk er av den grunn ikke anbefalt av Verdens Helseorganisasjon, og det er heller ikke en anbefalt prosedyre i nasjonale retningslinjer.

Vår studie tyder på at den utbredte bruken av fundustrykk ved norske fødeklinikker bør undersøkes nærmere, og en bør diskutere praksis ved landets fødeinstitusjoner.

En del faktorer bedret seg, men det betyr ikke at praksis er tilfredsstillende

I den andre studien, der vi undersøkte kvinners erfaringer med tidlig ammehjelp, fant vi at følgende faktorer bedret seg i 2021 sammenlignet med tall fra 2020:

• Ammeveiledning etter fødsel
• Hjelp fra personalet når kvinnene ba om dette
• Kommunikasjon med helsepersonell
• Kvinnene fikk velge hvem de ville ha med seg i fødsel og partnere fikk i større grad besøke kvinnene og de nyfødte barna etter fødsel.

Sammenlignet med det første året med pandemi, opplevde flere at det var tilstrekkelig antall helsepersonell på vakt, og at helsepersonalet var profesjonelle i møtet med kvinnene.

Det er verd å merke seg at bedring i praksis er bra, og forventet, men at dette likevel ikke betyr at nivået på dagens praksis tilfredsstiller nasjonale føringer og kvinnenes behov for omsorg og oppfølging.

Fortsatt bekymring for begrenset ammeveiledning, underbemanning, tidlig hjemreise og barseldepresjon

Det som ikke bedret seg var hvor mange kvinner som mestret tidlig amming, andelen som reiste hjem fullammende, og kvinnenes generelle fornøydhet med oppholdet i føde- og/eller barselinstitusjonen.

I sine kommentarer beskrev kvinnene at det spesielt var barselavdelingene som var underbemannet, at de opplevde å bli skrevet ut tidligere enn de selv ønsket, at de ønsket mer ammeveiledning og at de var bekymret for langtidskonsekvenser av utilstrekkelig oppfølging etter fødsel.

En kvinne uttrykte det på følgende måte: Personalet sa ofte: «Jeg skal finne noen som kan hjelpe deg», men det skjedde aldri. Det hendte flere ganger at jeg måtte vente mer enn en halvtime på å få hjelp.

Med en skrikende nyfødt som jeg ikke klarte å amme, føltes det helt forferdelig. Personalet kom, men måtte så løpe igjen halvveis i setningen.

En annen kvinne skrev:

«Ammeveiledningen var ekstremt dårlig og varierende. En stor del av personalet var hyggelige, men det var veldig tydelig at de var underbemannet. For alt jeg vet er underbemanning [av barsel] et vanlig problem.»

Ifølge professor Malin Eberhard-Gran ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, og hennes medforfattere i Tidsskriftet Den norske legeforening, rapporterte én av tre nybakte mødre i Norge høy depresjonsskår under pandemien. Også kvinner i vår studie uttrykte at de var bekymret for om de skulle få til ammingen, og for å utvikle barseldepresjon.

En kvinne i vår studie beskrev sin bekymring for å utvikle barseldepresjon på følgende måte: «Jeg opplevde de første dagene av min datters liv som veldig traumatiske.»

På grunn av COVID-19-restriksjoner fikk vi heller ikke tilstrekkelig hjelp og veiledning (inkludert ammeveiledning). På grunn av manglende hjelp har jeg slitt med det jeg tror er en barseldepresjon.

Hvorfor er dette arbeidet viktig?

Den 13. mars i år kunne vi lese om Guro Kvifte Nesheim og Per Brehmer som mistet datteren sin etter en dramatisk fødsel. Ifølge Helsetilsynet var én av årsakene til at barnet døde at legene og jordmødrene hadde for mye å gjøre.

Cecilie Ramona Kåss Furuseth uttrykte i VG den 8. mars en bekymring for kvinners psykiske helse etter fødsel, og hun avsluttet sitt innlegg med å skrive at vi bør forvente mer av dagens barselomsorg. I Aftenposten samme dag kunne vi lese om Thurka Vimalachandran som opplevde at hun ble sendt hjem fra sykehuset før hun var trygg på at den nyfødte fikk nok mat, til tross for at hun selv ba om å få bli et ekstra døgn i avdelingen.

Lege og firebarnsmor, Hanne Lossius, slo fast i Bergens Tidende den 7. mars at det ikke handler om de som jobber på barselavdelingene, men snarere om dem som ikke jobber der.

Kvinnehelseutvalget leverte nettopp sin offentlige utredning med status for kvinners helse i Norge, og dommen er knusende. Kvinnehelse er underprioritert. Spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og klinikkoverlege ved Kvinneklinikken i Bergen, Agnethe Lund, poengterer at normalisering og bagatellisering av kvinners livs- og helseutfordringer bidrar til kunnskapshull og mangler i forskning og behandlingstilbud.

Har du født i Europa etter 1. mars 2020?

De to norske studiene som omtales i denne teksten er en del av et større forskningssamarbeid forankret i Verdens Helseorganisasjon som samler erfaringer fra kvinner som har født i Europa under COVID-19 pandemien (Imagine EURO).

Så langt har mer enn 70 000 kvinner i Europa svart på en nettbasert spørreundersøkelse, og per i dag er undersøkelsen tilgjengelig på 26 ulike språk.

Dersom du har født et barn i et europeisk land etter 1. mars 2020 oppfordrer vi deg til å dele dine erfaringer ved å delta i spørreundersøkelsen.

LES OGSÅ:

Hvordan de ni månedene i mors mage former livene våre

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap