Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Når barn nærmer seg ungdomsalderen, begynner de å markere en større grad av selvstendighet. Da øker også behovet for å søke hjelp for å møte ulike utfordringer på egenhånd. 

I dag finnes flere tjenester som kan hjelpe barn som tar kontakt på egenhånd, med temaer som psykisk helse, vanskeligheter i familien, seksualitet og skoleproblematikk. Blant de mest brukte tjenestene er skolehelsetjenesten og skolens rådgivningstjeneste, sammen med hjelpetelefoner og -nettsider som «Kors på halsen» og «Snakkommobbing».

Det er viktig å lytte til barn og unges egne stemmer når nye hjelpetjenester skal utformes, og allerede eksisterende hjelpetjenester skal styrkes.

Lite kjennskap og erfaringer med hjelpetjenester

Barn er forskjellige og har ulike behov og ønsker, både for hvordan de kan ta kontakt med informasjons- og hjelpetjenester, og hva slags temaer de søker informasjon om og hjelp til. 

En av de største utfordringene med dagens tjenestetilbud for barn er at verken de fysiske eller digitale tjenestene når frem til barna.

Barn har begrenset kjennskap til og lite erfaringer med hjelpetjenester. De har også mange ulike behov og ønsker for de respektive tjenestene. Dette framgikk av en undersøkelse vi gjennomførte høsten 2024, på oppdrag fra Bufdir. 

Våre funn viser at mange barn ikke vet hvor de kan henvende seg, og at de har lite kunnskap om hjelpetjenester. Denne manglende kjennskapen gjelder også tjenester de har i sine næromgivelser, som helsetjenesten i skolen. 

På spørsmål om hvor de helst søker hjelp eller informasjon, svarte de fleste barna først foreldre eller andre trygge voksenpersoner.

Viktig med anonymitet

Samtidig var det mange av barna som stilte spørsmål om anonymitet knyttet til hjelpetjenestene. Særlig gjaldt dette om det var mer alvorlige spørsmål. Noen barn problematiserte også anonymitet opp mot behovet for å snakke med noen de kjenner i en fysisk tjeneste. For mange av disse var det likevel viktig at det de sa ikke ble fortalt videre til lærere eller foreldre. 

Andre barn ønsket å være anonyme og derfor heller kontakte en digital tjeneste, slik at ingen skulle vite at akkurat de hadde disse utfordringene. Noen ungdommer ønsket også anonymitet for at hjelperen ikke skulle være opptatt av barnets tidligere historie, men i stedet se barna og deres problemer her og nå.

Mange former for kontakt

Flere av barna og noen av ungdommene snakket om sine ønsker for en sosial- eller miljøarbeidertjeneste på skolen. De ville ha en tjeneste som var oppsøkende i miljøet og som alltid er til stede. Dette kunne sørget for at barna ble kjent med de ansatte, følte seg tryggere og dermed turte å spørre om hjelp.

Barn og ungdom har mange idéer om hvordan en hjelpetjeneste for barn bør utformes. De gir uttrykk for at en hjelpetjeneste bør tilby flere former for kontakt, som er både fysiske og digitale. Barna ønsker selv å velge kontaktform og hvordan kommunikasjonen skal skje, med mulighet til å velge hvem de snakker med. 

De fleste barna mente at en hjelpetjeneste burde være døgnåpen, og mange barn ønsket å snakke med tjenester på kvelden og om natta. Enten fordi det var da de tenkte på vanskelige ting eller fordi det var da foreldrene hadde lagt seg og de var alene. 

Hva har vi lært?

Vår studie viser at det trolig ikke fins én hjelpetjeneste som passer alle barn. Barn er ulike og har ulike behov. Samlet sett tilsier funnene at hjelpetjenester bør være fleksible og som en helhet dekke et bredt spekter av temaer og kontaktformer. 

Dagens tilbud om hjelpetjenester er fragmentert, og at er behov for en styrking tjenestene som allerede finnes. Dette bør kombineres med utvikling av digitale hjelpetjenester. Det imøtekommer barns behov for tilgjengelige hjelpetjenester når behovet oppstår. 

Det er også behov for at hjelpetjenester gjør seg kjente for voksne i barnas omgivelser, slik at de skal kunne hjelpe barn med å finne fram til dem.

Det vil være viktig å styrke tilgjengeligheten til de fysiske hjelpetjenestene, særlig helse- og sosialtjenesten i skolen, samtidig som at det alene trolig ikke er nok. Det er også viktig å utvikle en digital hjelpetjeneste som er rettet mot barn i 9-12 års alderen.

Aktuelt fra forskersonen:

Minnes du 12. februar 2022?

Dette er psykiatriens hellige gral