Når penger blir gitt som hovedkompensasjon for tapt barndom, er det viktig å reflektere over hva en slik erstatning betyr, skriver kronikkforfatterne.
Når penger blir gitt som hovedkompensasjon for tapt barndom, er det viktig å reflektere over hva en slik erstatning betyr, skriver kronikkforfatterne.

Når penger skal erstatte en tapt barndom

KRONIKK: Barn utsatt for overgrep og grov omsorgssvikt får som oftest utbetalt penger som en form for oppreisning fra kommunen i etterkant. Men hvilken verdi har egentlig en slik oppreisning?

Hvert år overtar barnevernet omsorgen for barn som utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, og for barn som har vist alvorlige atferdsvansker. Barneverntjenesten flytter barna til fostererhjem og barneverninstitusjoner, og før ble de også flyttet til skolehjem. Hensikten er å gi dem gode utviklingsmuligheter i et trygt miljø.

Norge er er et foregangsland for å sikre trygge oppvekstvilkår for barn, likevel har flere granskninger vist at barn ikke fikk de rettigheter de hadde krav på. Granskningene viste også at noen barn ble utsatt for grov omsorgssvikt, overgrep og mishandling under offentlig omsorg.

For å bøte på skaden har mange kommuner prøvd å gi de utsatte oppreisning. Oppreisningen tar vanligvis form av en pengeutbetaling og en offentlig unnskyldning som et «plaster på såret».

Det er vanskelig å sette en økonomisk verdi på slike traumatiske opplevelser og kommunene lærer av hverandre når de skal løse slike saker. Når penger blir gitt som hovedkompensasjon for tapt barndom, er det viktig å reflektere over hva en slik erstatning betyr.

Det var hensikten med vår dokumentanalyse av 10 rapporter fra 7 kommunale oppreisningsordninger som ble gjennomført i perioden 2003 til 2013.

Kan penger erstatte kjærlighet?

Vi har analysert disse rapportene i lys av en teori som tar utgangspunkt i ulike grupper av sosiale ressurser, og sett på hvor tilfredsstillende de ulike ressursene er som erstatning for hverandre.

En sosial ressurs kan være alt som utveksles mellom mennesker. I denne teorien deles ressurser opp i gruppene: kjærlighet, status, tjenester, informasjon, varer og penger. Disse ressursene kan igjen fordeles i et diagram, hvor status, kjærlighet og tjenester står på den ene siden - mens informasjon, penger og varer står på den andre siden.

Studien vår viste at hovedformen i oppreisningsordningene var pengeutbetaling. Søkerne fikk en unnskyldning og i tillegg kunne de få mellom 25 000 og 725 000 kroner som «plaster på såret» for omsorgssvikt, fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.

Tapet disse barna led kan derfor plasseres under flere av gruppene nevnt ovenfor, men primært i form av tapt kjærlighet, status og tjenester; sistnevnte blant annet fordi de opplevde manglende tilpasset skoletilbud og opplæring.

Ressurser som er nært i diagrammet kan lettere fungere som hverandres substitutter. Ressurser langt fra hverandre er vanligvis uegnet som hverandres erstatning, og vil ikke føre til at mottaker opplever oppreisning i reell forstand.

Kjærlighet og penger er motstående ressurser og fungerer derfor generelt dårlig som substitutter.

Penger har en viktig symbolsk verdi

Penger er likevel viktig i oppreisningsordninger, fordi mange kan ha mangelfull skolegang, liten eller ingen tilhørighet til arbeidslivet og store helseutfordringer. Penger kan lette hverdagens strev. I tillegg har penger en viktig symbolsk verdi, og avhengig av størrelse, kan pengene vise at myndighetene tar sitt ansvar på alvor. En pengeutbetaling vil kunne fungere som en politisk markering og at myndighetene ønsker å gjøre opp for seg.

Det er likevel viktig å erkjenne at penger ikke nødvendigvis øker en persons status. For eksempel vil en som har vært grovt krenket, urettferdig behandlet og marginalisert ikke føle noen oppreisning gjennom å få penger eller eiendeler fra det offentlige.

Noen har større behov for en anerkjennelse for at de er betydningsfulle og viktige i samfunnet. Faktisk kan det å få penger føre til lavere opplevd status. Mottakere av pengestøtte fra NAV kan eksempelvis oppleve tap av status og posisjon som viktige samfunnsborgere. Kommunene bør derfor sørge for at de også oppretter personens status på annet vis i de oppreisningsordningene de iverksetter.

Når myndighetene påtar seg ansvaret for den urett de har påført barn og unge i institusjoner og i fosterhjem og tilbyr en uforbeholden unnskyldning, signaliserer de samtidig en anerkjennelse og respekt for oppreisningssøkerne. Dette er viktig og kan øke personens status. Det å motta en offentlig uforbeholden unnskyldning kan derfor ha en større legende effekt enn den økonomiske kompensasjonen.

Kan bli smertefullt å søke om oppreisning

Det å søke om oppreisning krever at søkeren gir detaljerte beskrivelser av svært private, vonde og ofte tabuiserte opplevelser. Det er oftest svært smertefullt. Enkelte avslører for første gang traumatiserende erfaringer som hendte for mange år siden.

Noen vil dessverre også risikere å få avslag på søknaden og de får ingen unnskyldning eller økonomisk kompensasjon på tross av at de har opplevd omsorgssvikt og overgrep under oppveksten eller under offentlig omsorg. Derfor er ikke bare resultatet viktig i slike ordninger. Det er like viktig at selve søkeprosessen virker oppreisende og rettferdig.

Gi søkerne en stemme – la dem fortelle sin historie

Et viktig kriterium for gode ordninger er at prosessen gir mulighet for at den enkelte blir hørt og lyttet til, dersom vedkommende ønsker det. Forskning viser at muligheten til å bli hørt øker individers opplevelse av at slike og liknende retterganger oppleves rettferdige.

Det å bli hørt i beslutningsprosesser er viktig, uavhengig av utfallet av slike prosesser. Ved å gi søkerne en stemme, la dem fortelle sin historie i eget tempo, og å oppleve å bli tatt på alvor og trodd, kan en øke deres opplevelse av anerkjennelse og selvverd.

Det å gi stemme og innflytelse til søkerne var dessverre ikke inkludert i retningslinjene som et eget mål. Ut fra det vi kunne lese i rapportene, synes samtaler med søkerne stort sett å bli tilbudt og gjennomført kun for å samle dokumentasjon. Da risikerer vi at søkere med god dokumentasjon ikke gis anledning til å snakke med noen og de mister en viktig mulighet til å oppleve anerkjennelse og økt selvverd.

Viktig med en-til-en-møter

På samme måte som søkernes mulighet til å bli hørt i oppreisningsprosessen reflekterer status, vil også en-til-en-møter mellom saksarbeidere og søkere kunne gi økt opplevd status. Det signaliserer at søkerne er viktige og blir tatt på alvor og at det er noen som er interessert i å høre hva de har opplevd. Da kan søkerne også få vite at deres erfaringer blir brukt for å forbedre tjenestene og for å sikre at slike ting ikke skjer igjen.

Vi vil argumentere for at oppreisningsordningene burde gi tilbud om en-til-en-møter som standard prosedyre. Samtalene med søkerne bør ikke primært ha som siktemål å verifisere overgrepshistorier, men prosedyren bør først og fremst gi søkere en mulighet til å bli hørt og få innflytelse i prosessen.

Les forskningen bak kronikken:

Studsrød, I. & Enoksen, E. (2020). Money as compensation for historical abuse. Redress programs and resource theory for social exchange. Journal of the History of Childhood and Youth, 13 (2): 288-306.

Powered by Labrador CMS