Jeg leste med interesse artikkelen «Det er sunt å la tankene fly» på forskning.no. Den handlet om at kjedsomhet kan føre til noe positivt, og til og med føre til at man blir mer kreativ fordi man blant annet dagdrømmer mer.

Jeg er helt enig i at foreldre kan slappe mer av og at barn ikke trenger å underholdes i alle ferier eller fridager. Samtidig mener jeg det er et farlig budskap om man ikke er tydelig på hvilke kontekster dette gjelder.

Kjedsomhet kan ikke bare føre til at enkelte elever utvikler skolevegring, men også føre til at barna ikke utvikler viktige ferdigheter for å klare seg senere i livet.

Kjedsomhet kan føre til passivitet og nedstemthet

Evnen til å kjede seg kan settes i sammenheng med evnen til selvkontroll og impulskontroll. Med andre ord kan man utsette behov eller impulser. Det kan være en viktig ferdighet å trene opp, fordi man gjennom hele livet til dels må forholde seg til arbeidsoppgaver som man mer eller mindre kan oppleve som kjedelige eller lite meningsfylte i relasjon til egne interesser eller ferdigheter.

I skolesammenheng vil jeg likevel hevde at kjedsomhet over tid representerer en vedvarende utfordring for flere elever. Kjedsomhet er en følelsesmessig tilstand som forskerne Preckel, Götz og Frenzel beskriver som «sammensatt av en følelse av manglende stimulering, psykisk nedstemthet og mangel på positive følelser, knyttet til situasjonen eller oppgaven». Opplevelsen av kjedsomhet kan føre til passivitet og nedstemthet.

I skolesammenheng er det studier som indikerer at elever med stort læringspotensial kjeder seg med bakgrunn i manglende utfordringer og elever som er antatt svakere kan kjede seg fordi oppgavene er på høyt nivå. Konsekvensene for begge grupper er en manglende mestringsfølelse, evnen til å konsentrere seg over tid og i ytterste konsekvens underytelse og eleven kan utvikle skolevegring. Med andre ord kan kjedsomhet over tid og spesielt i skolen som er en arena hvor elever skal få uløp for sitt poentsial og oppleve mestring føre til relativt alvorlige konsekvenser for enkelte elever.

Kjedsomhet er ingen god måte å trene opp selvregulering

Barn er forskjellige, har forskjellig temperament, impulskontroll og evner. En av de viktigste egenskapene i skolen er nettopp selvregulering og impulskontroll. Samtidig tror jeg ikke måten man utvikler dette på er å kjede seg.

Fordi barn er forskjellige, vil også konsekvensene av manglende mestringsopplevelser og kjedsomhet variere. Én elev kan bli passiv, dagdrømmende og fraværende, mens en annen kanskje lager støy eller blir en slags klassens klovn.

Den beste måten man kan unngå dette på er at elevene mottar utfordringer på sitt nivå. «Den nærmeste utviklingssonen» er et pedagogisk begrep som stammer fra psykologen Lev Vygotskij og omhandler avstanden mellom hva et barn klarer på egen hånd og hva de klarer med hjelp eller i samhandling med en mer kompetent person.

Dette vil være helt individuelt for alle elever, og oppgavene som gis bør basere seg på at eleven må strekke seg etter et mål som ligger litt utenfor deres nærmeste utviklingssone.

På denne måten vil også elevene utvikle selvregulering og evnen til å konsentrere seg om en oppgave man ikke umiddelbart mestrer.

Elevene må bli bevisst begrensninger og muligheter

For elever med stort læringspotensial kan det kan se ut som evnen til å kjede seg er en viktig faktor for hvorvidt de utvikler uheldige læringsstrategier eller blir underytere i løpet av grunnskolen.

• Fikk du med deg denne? Ny forskning: Feil å tro at evnerike barn ikke trenger tilpasset opplæring

Samtidig er det neppe gjennom å kjede seg at disse ferdighetene utvikles. Disse ferdighetene utvikles gjennom at man trenes opp til å sette konkrete, realistiske og oppnåelige mål. Man bør legge en plan for å realisere sine mål og hjelpe elevene med å bryte ned målene sine i delmål og arbeidsoppgaver. For å oppnå disse målene er evnen til å utsette impulser viktig, men da må målene være innenfor mestringssonen til eleven og denne mestringssonen kan variere enormt innenfor et klasserom.

Det er vesentlig at man hjelper elevene til å kjenne seg selv, og på denne måten bør elevene hjelpes eller trenes til å bli bevisst på sine begrensninger og muligheter for prestasjoner innenfor et område.

Å mestre eller ikke mestre kan gi samme resultat

Et siste punkt jeg nevner i denne samehengen og som kanskje er det viktigste, er at elevene ikke opplever at de sløser bort sin selvkontroll og impulskontroll (oppmerksomhetsspennet) på ikke-relevante oppgaver eller virksomhet de ikke forstår verdien av.

Se for deg at du starter på skolen, men møter ikke utfordringer på ditt nivå før du starter i femte klasse. Eller se for deg at du går gjennom hele barneskolen uten at du forstår innholdet i oppgavene du mottar i et fag. Behovene er her forskjellige, men resultatet kan dessverre bli det samme.

Dette kan beskrives som en selvoppfyllende profeti, den ene elever forventer at den ikke skal få utfordringer og vil derfor prøve å løse oppgaven i forventningen om at den er kjedelig, mens den andre forventer å ikke mestre og vil derfor ikke engang forsøke å løse oppgaven den mottar, i den forventing av at eleven feiler.

Med andre ord vil mestringsforventningen og forventingen til å kjede seg påvirke innsatsen. Derfor vil jeg mene at å fremme kjedsomhet som noe sunt, kan by på utfordringer, spesielt i skolen.

LES OGSÅ:

Evnerike barn: Høy intelligens oppleves ikke nødvendigvis som positivt

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap