Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Vi kan alle mane frem for vårt indre øre lyden av livredde barnehyl som nå må runge over Gaza.

Vi kan fornemme hvor redde barna må være når de må springe ut av huset for å berge livet. Når de ser døde og lemlestede familiemedlemmer i gatene.

Barna som er stuet sammen og fanget i Gaza er senterpunkt i en inhuman krigføring. De som overlever får skrekkelige indre bilder som vil forfølge dem i både våken tilstand og i søvne. Men de får også utviklingsskader som kan prege hele deres videre utvikling og liv.

En barnehjerne er svært fleksibel og hele tiden under utvikling. Det gir stor kapasitet til læring av både følelsesmessige, kognitive og praktiske ferdigheter.

Sårbarheten ligger i at nettopp de opplevelsene og erfaringene barn får med seg former og preger deres videre utvikling. Hjernen har vist seg å være bruksavhengig, i den forstand at det vi gjør mye av, det blir vi god til.

Bruker vi timevis på å løse praktiske oppgaver, vil vi bli gode til å se løsninger og nye muligheter. Øver vi mye på å snakke om, forstå og håndtere egne følelser, vil vi bli gode til å regulere dem og for eksempel roe oss ned når vi blir skremt.

Barna som nå lever seg gjennom dager med konstant frykt for eget, familiens og venners liv, blir veldig gode til å være redde. Hele kroppen er i alarmberedskap.

Det betyr at alle sanser er sensitive for det som varsler om potensiell fare, barna er ekstra oppmerksomme på hvordan andre reagerer i tilfelle de må springe for å komme i sikkerhet og kroppens muskulatur er i spenning slik at de kan reagere raskt når bombene faller.

Dette er en ekstra mobilisering som trer inn hos oss alle når vi er i fare og er dermed en svært viktig overlevelsesstrategi. Men når en overlevelsesmobilisering varer over dager, uker og kanskje måneder og dette kommer i tillegg til ekstreme traumatiske opplevelser, går kroppen inn i en tilstand av kronisk overaktivitet av nervesystemet.

En tilstand som alvorlig kan skade den sunne utviklingen til et barn. Den delen av hjernen som lagrer sterke følelsesmessige minner blir svært lettaktivert og «slår alarm» for den minste ting. Det gjør barnet lettskremt, stresset og på vakt – en tilstand som kan vare over år og lenge etter at barnet er utenfor fare.

Å være i overlevelsesmodus koster krefter, og det er krefter som dermed ikke kan brukes til utvikling av andre deler av hjernen som for eksempel står for struktur, planlegging og logisk tenkning. Evnen til å ta gode valg og tenke på mulige konsekvenser blir svekket. For disse barna blir det vanskeligere å legge planer og å løse oppgaver.

Traumatiserte barn strever dessuten ofte med å regulere følelsene sine, og mange plages med mye indre uro eller at de lett blir overveldet og utagerer. Å slappe av blir nærmest umulig.

Selv de veldig små barna som om noen år tilsynelatende ikke husker det marerittet de nå gjennomgår, vil bli preget.

Traumene setter seg i kroppen og kan gjøre barnet urolig, ukonsentrert og med mye følelseskaos. Det kan påvirke blant annet evnen til å lære, ta en utdanning, etablere gode relasjoner og strukturere en hverdag.

Den såkalte Study of Health Outcome after Trauma viste dessuten at mennesker med mange traumeopplevelser får hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller at energiomsetningen i kroppen påvirkes.

Andre studier har påvist at traumeerfaringer som barn gir forhøyet sjanse for hjerte/kar-sykdommer og diabetes som voksen. Det barna i Gaza påføres nå, vil påvirke hele deres liv.

Jeg har sett det på nært hold. Min adopterte bror levde sine fire første år i krigsherjede Vietnam med lyden av bomber og skudd som del av den daglige rytmen. Selv om han har klart seg veldig bra, er en del av traumestrevet tilstede selv 50 år etter.

Når bomberegnet i Gaza stilner, starter et livslangt reparasjonsarbeid for en hel generasjon.

(Teksten er tidligere publisert på gemini.no)

les også

Uten en palestinsk stat blir det ingen varig fred eller sikkerhet for Israel