Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Helsestasjonen er et gratis, lovpålagt lavterskeltilbud for familier med små barn som nyter stor tillit i befolkningen og har bred rekkevidde. Formålet er blant annet å utjevne sosiale helseforskjeller, men det er uklart om dagens tjeneste faktisk bidrar til dette.

Forskjellene øker

Til tross for høyt velstandsnivå og velutbygd velferdsstat, ser vi en betydelig sosial ulikhet i helse i Norge. Forskning viser at barns helse direkte påvirkes av foreldrenes økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser. Barn som vokser opp i familier med lav sosioøkonomisk status har økt sjanse for å bli syke og oppleve tidlig død i voksenlivet.

I dag er det en folkehelse-politisk ambisjon at flest mulig skal leve lengst mulig, med så få helseplager som mulig. Når forskning viser at menn med høyere utdanning forventes å leve nesten sju år lengre enn menn med grunnskoleutdanning, er det i strid med ambisjonen.

Forskjellene ser ut til å øke. Rapporten fra Nasjonalforeningen for folkehelse fra 2024 slår fast at den sosiale ulikheten i dødelighet er et resultat av samfunnets skjeve fordeling av goder.

Den best mulige starten

Helsestasjoner spiller en avgjørende rolle i å tilby tjenester til alle familier med barn, uavhengig av bakgrunn. Helsestasjonen skal jobbe langs hele den sosiale gradienten, som vil si i alle grupper av samfunnet, proporsjonalt universelt heter det i Folkehelsemeldingen. 

Det handler om å tilby tjenester universelt, men med en intensitet og et omfang som er tilpasset behovene til den enkelte, både de som trenger litt mer og de som trenger mye mer.

Strategier som retter seg mot hele befolkningen, både de som trenger det universelle, de som trenger litt mer, de som trenger mye mer, og alle de andre, vil ha størst effekt fordi de også vil kunne gi en tilleggseffekt sammenlignet med tiltak rettet kun mot «vanskeligstilte».

For at en universell tilnærming skal ha utjevningseffekt, må innsatsen doseres etter behov.

Det er metodiske og etiske utfordringer knyttet til utformingen og evaluering av universelt proporsjonale tiltak, både hvordan man forstår proporsjonalt, og identifisering av behov. For å jobbe proporsjonalt universelt, må vi utvikle tydelige retningslinjer som kan veilede oss i innføringen av politikk og intervensjoner.

Vi trenger også gode framgangsmåter for å evaluere tiltak som har som mål å utjevne sosial ulikhet i helse. Kunnskapsoppsummeringer viser at det er hull i vår forståelse på området, og at det er en skjevhet i kunnskapen vi har. 

Vi fokuserer oftere på de umiddelbare spørsmålene, som de faktorene som direkte og på kort sikt påvirker barnets helse, for eksempel vaksiner eller fysisk aktivitet.

Samtidig har vi mindre kunnskap om hvordan store samfunnsfaktorer påvirker helsen og sosial ulikhet, for eksempel betydningen av bemanning i helsestasjonstjenestene og organiseringen av tjenestetilbudet. Dette kalles loven om den omvendte evidens: vi vet minst om tiltakene som kan redusere helseforskjeller mest.

En kompleks oppgave

Når målet er å redusere sosiale ulikheter i helse fordrer det langsiktig planlegging og utholdenhet. Det kreves helhetlig tilnærming som inkluderer tiltak innenfor områder som barns tidlige utvikling. Da er familien den viktigste arenaen, og helsestasjonen det viktigste velferdsstatlige tilbudet foreldre støtter seg på.

Vi trenger mer forskning for å forstå hvilke tiltak som kan bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Vi må evaluere tiltak på en systematisk måte og kartlegge hvilke tiltak som gir best resultater. 

Det er også behov for å sikre systematisk identifisering av vanskelige oppvekstsvilkår, samt sikre systematikk i oppfølgingen av de som trenger det og systematikk og rutiner i det tverrfaglige og sektorielle samarbeidet.

Vi er på vei

I Folkehelsemeldinga står det at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er den viktigste forebyggende og helsefremmende tjenesten rettet mot barn, unge og deres familier. Fra 2014 har helsestasjons- og skolehelsetjenesten blitt styrket. SSB-tall viser en økning i årsverk, med betydelige tilskuddsøkninger i 2022 og 2023.

Det er etter mange års arbeid, etablert et Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (NASKO) som skal produsere forskning som skal legge grunnlaget for kunnskapsbaserte helsefremmende og forebyggende tjenester for barn, unge og deres foreldre, samt støtte kommunene med å ta i bruk beste tilgjengelige kunnskap i fag- og tjenesteutvikling.

I dag finnes det generelle oversikter over befolkningen i alle kommuner (oppvekstprofiler) som kan bidra i planleggingen av tjenestene slik at ressursene kan fordeles i tråd med behovene.

I 100 år har vi samlet inn enorme mengder med data på blant annet høyde og vekt på alle norske barn, og i år skal endelig dataene samles i et nasjonalt register. Tilgang på registerdata vil blant annet gi grunnlag for å utvikle nasjonale mål, og følge utvikling over tid. Det kan gi verdifull innsikt i hvordan tjenesten fungerer og behovet for forbedring. Men vi er ikke i mål.

Helsestasjonen – et uutnyttet potensial

Å jobbe proporsjonalt universelt handler om å adressere komplekse årsaker til sosial ulikhet i helse. Det krever innsats på tvers av ulike instanser som helsestasjon, rask psykisk helsehjelp, barne og ungdomsspykiatri, fastlege, pedagogisk psykologisk tjeneste og barnevernstjeneste, for å nevne noe. 

Helsestasjonen kan ikke løse utfordringene alene. For å sikre at alle barn får en god start i livet, uavhengig av bakgrunn, må vi styrke helsestasjonens rolle i å utjevne sosiale helseforskjeller. 

Aktuelt fra forskersonen:

Dette er Norges farligste yrke

Dette kan Jonas lære av Sylvi for å fri til nye velgere