Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Det tok lang tid før jeg selv innså realitetene i klima- og bærekraftspørsmålet. Verken da rapporten «Grenser for vekst» kom i 1972, eller da Brundtland-rapporten ble lagt fram i 1987, forsto jeg alvoret i klima- og miljøutfordringene verden sto overfor.

Jeg hadde nok med mitt og mente at det var politikernes ansvar å rydde opp.

Først høsten 2018 våknet jeg – og det med et brak! Grunnen var at jeg ble invitert til å holde et hovedinnlegg på konferansen «Sport and Environment» arrangert av European Association for Sociology of Sport i juni 2019.

Det ble en bratt læringskurve med påfølgende holdningsendring og depresjon. Innlegget mitt ble fulgt opp med en oppsummerende artikkel om idrett og bærekraft på Frontiers, kronikker på forskersonen.no, forskning.no og avholdte innlegg på seminarer og konferanser.

les også

Jakten etter seier i idretten og «unike» opplevelser i friluftslivet er uforenelig med bærekraft

Kronikkformatet tillater kun en kortfattet oppsummering av hva jeg anser som de viktigste innsiktene forskere har kommet med og som må brukes politisk, slik at barnebarn og andre barn i hele verden skal få en fremtid. Den organiserte idretten vil bli brukt som eksempel for å konkretisere poengene mine.

Et hyperkomplekst tema

Temaet er så hyperkomplekst, uoversiktlig og urovekkende at mange blir rådville, rådløse og handlingslammet. Individ, klima, natur, kultur, samfunn, politikk, økonomi, teknologi, levekår og samliv er sammenvevet og gjensidig avhengig av hverandre. Et kollektivt, helhetlige og globalt perspektiv må få forrang framfor individuelle, organisatoriske og partielle særinteresser.

Prest Ellen Hageman sa det svært treffende på et folkemøte for noen dager siden: «Klima- og bærekraftsutfordringene må ikke sees som en politisk sak som krever tiltak. Klima og bærekraft er den rammen som alle politiske tiltak må utformes i forhold til!» (sitert fritt fra hukommelsen).

Samfunnsområders særskilte ansvar

Hvert eneste samfunnsområde har på grunn av dets egenart, et særskilt ansvar for sin del av klima- og bærekraftsprobleme. For eksempel er den moderne idretten så til de grader opptatt av å prestere stadig bedre og sprenge alle grenser.

Det olympiske motto «hurtigere – høyere – sterkere» (citius-altius-fortius) er en sykelig (patologisk) trosartikkel med sykelige (patogene) konsekvenser. Mottoet truer både individets, samfunnets og miljøets tålegrenser.

Sammen med andre miljøpåvirkninger er idrettens globale klimaavtrykk beregnet til å være 50-60 milliarder tonn CO2e. Slik kan det absolutt ikke fortsette.

For eksempel innbærer den moderne idretten svært mye reising og transport, primært basert på fossil energi. Wilhelm Huus-Hansen sendte meg en interessant e-post etter at han hadde lest kronikken min på forskning.no. Han la ved en beregning av sin egen skiklubbs klimaavtrykk i forbindelse med trening, konkurranser og samlinger for barn gjennom en sesong.

Samlet sett ble klimaavtrykket på cirka 14 tonn CO2e, det vil si cirka to ganger mer enn hva «Framtiden i våre hender» mener hver og en av oss kan tillate oss for å nå 1,5 graders målet. Vi har cirka 9.500 klubber i Norge som sikkert reiser minst like mye.

Vi må også erkjenne at den moderne idrettens tette koblinger til massemedier, næringsliv, vitenskap og politikk, samt publikums store interesse for toppidrett, forsterker idrettens trang til å sprenge alle grenser og ta i bruk lovlige og ulovlige midler og teknologier for å bedre prestasjonene.

Sagt på en annen måte: Idrettens jakt på de grensesprengende prestasjoner og samfunnets aksept og hyllest av dette, forteller at idretten dannes og gjendannes i tråd med modernitetens DNA, det vil si samfunnets tro på framskritt, økonomisk vekst og teknologiske løsninger.

Derfor må vi kanskje endre det moderne samfunnet resolutt og radikalt, ikke bare idretten? Kanskje må den moderne vestlige sivilisasjon avvikles? Vår sivilisasjon vil før eller senere være «historie». Ingen sivilisasjoner har så langt «overlevd».

Politikkens viktigste prioritering

Som de fleste av oss, lider også politikere av «willful ignorance» og forsøker å overse «uncomfortable knowledge». Det får spesielt store konsekvenser i lys av hvordan politikere velges.

Isabel Hardman viser i boken «Why we get wrong politicians» hvordan selve seleksjonsprosessen gjør at det britiske samfunnet ender opp med feil politikere – det vil si politikere som er mer opptatt av å fremme sin egen karriere og beholde taburettene sine enn å bedre livssituasjonen for folk flest. Dette gjelder nok for de fleste samfunn.

Like fullt, politikerne må «vekkes» og «presses» til å foreta helt nødvendige prioriteringer på vegne av oss alle generelt og barnebarna spesielt.

Klimautfordringen og den globale oppvarmingen må gis førsteprioritet framover. De andre bærekraftsutfordringene, slik de er formulert i FNs 17 bærekraftsmål, vil ikke kunne realiseres uten at den globale oppvarmingen dempes betydelig.

En slik prioritering vil ha dramatiske konsekvenser for folks hverdagsliv, ikke minst knyttet til fritidsaktiviteter, transport, reisevirksomhet og ferievaner.

Mange vil selvfølgelig oppleve tristhet og savn, frustrasjon og sinne, osv. over slike dramatiske, men nødvendige, endringer. For eksempel må all idrett bli mer kortreist. Fotball, friidrett, langrenn osv. må i all hovedsak arrangeres lokalt.

Prestasjonslogikken og jakten på rekorder må forlates. Dette vil oppleves som svært dramatisk og truende for idretten og dets tilhengere. Men, vi har ikke noe valg. For som miljøaktivisten David R. Brower skal ha sagt: «There is no business on a dead planet!»

Hvordan skape klimavennlige handlinger?

Hva må til for å bevege politikere og folk flest til å akseptere både omstilling, ja endog avvikling, av det moderne samfunnet? Den anerkjente journalisten George Monbiot i The Guardian foreslår en drastisk løsning. Etter så mange år med fornektelse, avledninger og utsettelser, er det for sent å satse på små forbedringer og endringer, hevder han.

Han foreslår å ta i bruk sivil ulydighet for derigjennom å skape en massebevegelse for å redde kloden og menneskeheten. Det er vårt eneste håp, hevder han. Om cirka 25 prosent av befolkningen mobiliseres til å agere til fordel for et annet og mer klimavennlig og bærekraftig samfunn, vil det kunne være et kritisk vippepunkt for drastiske endringer. For meg ble «Besteforeldrenes klimaaksjon» et sted for å bidra til et slikt vippepunkt.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa argumenterer i boken «Resonance: a sociology of our relationship to the world» at for å få til nødvendige sosiale endringer i et stadig akselererende samfunn må det skapes resonans hos politikere og folk flest. De må påvirkes og beveges emosjonelt til reaksjon og handling.

Kun som «velgere» kan vi bevege, det vil si presse, politikerne i retning av mer klimavennlige beslutninger. Å bevisstgjøre gjennom resonans synes å være en avgjørende strategi. Vi som ønsker endring må bruke bilder og metaforer, historier og fortellinger, som skaper resonans og reaksjon hos tilhørerne

Det er spesielt viktig når det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Som svar på mitt barnebarns vanskelige spørsmål om det går bra med Jorda, vil jeg finne fram boken til kunstneren Charlie Mackesy. Han har visualisert vanskelige og dypsindige spørsmål med tekst og tegninger i boken «Gutten, muldvarpen, reven og hesten» og på sosiale medier.

Jeg vil blant annet vise ham tegningen og ordveksling mellom gutten og hesten langt inne i en skog hvor de er i tvil om veien videre: «Jeg vet ikke hvor jeg skal gå», sa gutten. «Kan du se for deg ditt neste skritt?» spurte hesten. «Ja!» «Da tar du det!»

les også

I fremtiden må vi fjerne CO₂ fra atmosfæren - men hvordan, og til hvilken pris?