Er det mulig å kombinere jakten etter nye friluftslivsopplevelser med bærekraft? (Illustrasjonsfoto: Jon Chica / Shutterstock / NTB scanpix)
Er det mulig å kombinere jakten etter nye friluftslivsopplevelser med bærekraft? (Illustrasjonsfoto: Jon Chica / Shutterstock / NTB scanpix)

Jakten etter seier i idretten og «unike» opplevelser i friluftslivet er uforenelig med bærekraft

KRONIKK: Idrett og friluftsliv står overfor dramatiske, nærmest uløselige, utfordringer hva gjelder bærekraft. Enkeltmenneskene kan ikke ta ansvaret for å løse disse utfordringene, organisasjonene må ta drastiske grep.

Publisert

Flere undersøkelser viser at idrett og friluftsliv, slik det utøves i dag, har et alarmerende høyt karbonavtrykk.

For mange reiser til og fra idrettsarrangement og turdestinasjoner langt vekk. Forbruket av utstyr og diverse tjenester er for stort. Kravene til prestasjoner og opplevelser er skyhøye. Alt dette truer i økende grad mange sportslige aktiviteters eksistensgrunnlag, utøvernes helse og miljøets bærekraft.

Kan vi forvente at hver enkelt utøver tar ansvaret?

Hva om en norsk toppidrettsutøver sier «STOPP! Jeg vil ikke lenger bidra til «World-cup-sirkusets» karbonavtrykk. Skal jeg konkurrere utenlands vil jeg gjøre det maksimum én uke i året, under et VM eller OL som arrangeres så bærekraftig som mulig». Hva om nasjonens mest profilerte polfarer sa: «NOK ER NOK! Jeg er fortsatt glad i å gå lange skiturer i polare strøk, men skal jeg gjøre det igjen må det være innenfor Norden».

Kan vi forvente slike individuelle og radikale standpunkt i nær fremtid? Vil idrett og friluftsliv, som viktige sosiale praksiser, kunne bli bærekraftig? Hva er det som hindrer utøvere og slike sosiale praksiser i å fremme grunnleggende tiltak for å bli mer bærekraftig? Hva blir konsekvensene av målet om å bli bærekraftig, hvis de ble fulgt opp med konkrete handlinger?

Dette er viktige, men vanskelige spørsmål. Vi finner likevel grunn til å hevde at idrett og friluftsliv står overfor dramatiske, nærmest uløselige, utfordringer hva gjelder bærekraft.

Idrettens og friluftslivets indre logikk

Praksisene og dets utøvere er fanget av en egen «indre logikk». Begge praksisene er dessuten barn av moderniteten. Det vanskeliggjør, for ikke å si umuliggjør, det å være bærekraftig. Modernitetens sentrale idé om vekst – framskrittsideen - er den grunnleggende koden i modernitetens DNA. Denne ideen ligger til grunn for begge praksisenes indre logikk eller «kode».

Det å vinne, det å gjøre framgang, er innbakt i det olympiske motto «raskere, høyere, sterkere». Det samme speiles også i friluftslivets grunnleggende kode; god tur/dårlig tur. Det å skaffe seg nye, positive opplevelser, med tanke på menneskelig utvikling, ligger til grunn for den romantiske konsumismen som er et bærende element i friluftsliv og turisme. Ofte gis den romantiske fortellingen om «naturopplevelser» friluftslivet et skinn av legitimitet, men jakten på disse opplevelsene medfører ofte store karbonavtrykk.

Reiser til utlandet for å vinne og oppleve

Alle som er involvert i idrett og friluftsliv er underlagt disse kodene. Koden vinne/tape fører til at de beste idrettsutøverne neppe vil slå seg til ro med å vinne lokalt eller nasjonalt, så lenge man kan konkurrere på en internasjonal arena. Utøverens higen etter nye seiere, på større arenaer, drives frem blant annet av personlig ærgjerrighet og markedskrefter. Den økonomiske uttellingen for de beste utøverne og de beste klubbene er skamløst stor.

Koden god tur/dårlig tur fører til at friluftsfolk neppe slår seg til ro med turer i nærområdet når fjernere turmål lokker med nye opplevelser som «må» konsumeres. Det kan også hevdes at noen friluftsfolk er underlagt vinne/tape-kode, særlig der hvor det handler om å vinne «selvrealiseringskonkurransen», hvor anerkjennelse er premien. Ikke minst gjelder dette i ekspedisjonsfriluftslivet, hvor utøvere kan skaffe seg et levebrød gjennom å sette rekorder innenfor en førstemannskultur.

Men ansvaret for å gjøre både idretten og friluftslivet mer bærekraftig kan ikke først og fremst legges på enkeltmennesket. Initiativet bør komme fra de sosiale praksisenes organisasjoner. Det er her kodene er institusjonalisert og blir effektuert.

Kunnskapen som foreligger om globale klimaendringer tilsier at idretten og friluftslivet MÅ redusere sitt karbonavtrykk NÅ. Det å tenke helt annerledes, samt dempe praksisenes indre logikk, er helt vesentlig for å få til substansiell endring.

Organisasjonene bør ta ansvar

Norges idrettsforbund bør klarlegge noen prinsipper for reise, anleggsbruk og tillatt utstyr. På krets-nivå bør tiltak iverksettes for å begrense reiseavstander. Kamper og individuelle konkurranser bør foregå lokalt og regionalt til langt opp i ungdomsidretten. Klubber bør legge til rette for mest mulig samkjøring, samt bruk av felles transportmidler og offentlig kommunikasjon når reise er påkrevet.

På nasjonalt nivå bør individuelle idretter mer eller mindre kutte ut nasjonale cuper og stevner. Utøvere som har nådd en viss alder kan møtes til kappestrid en uke i året. Lag-idrettene bør kutte ut cup-kamper og serieordninger som medfører at lag må fly. La lag innenfor fornuftige geografiske regioner møtes til regionale oppgjør. En håndfull vinnere kan møtes ett sted, i en uke, for å kåre en nasjonal mester. Internasjonalt bør man også følge tankemønsteret vi har skissert på nasjonalt nivå. Ingen bør konkurrere utenlands før de har nådd voksen alder. La de beste nasjonale lagene og individuelle utøverne møtes årlig eller kun hvert fjerde år.

Utstyrsbegrensinger bør innføres på alle nivåer. Med ski-idrettene som eksempel kunne alle skirenn avvikles med én ski-park fra arrangøren, hvor man fikk tildelt ett par, tilpasset vekt og høyde, med dagens struktur og dagens glider. Nasjonale og internasjonale forbund kunne anbefale for eksempelkun en tennis-racket per spiller, en sykkel per syklist, et par fotballsko per spiller og så videre. Alt utstyret bør være resirkulerbart.

Hva bør friluftslivsorganisasjonene gjøre?

Mange friluftslivsutøvere og friluftslivsorganisasjoner har et dobbelt problem. For det første later DNT til å tro at friluftsliv har noe med miljøvern å gjøre, ut fra en doktrine om at «kjærlighet til naturen» fører til ønske om å ta vare på naturen. Slik er det ikke. Vi nordmenn hyller vår nære relasjon til naturen, samtidig som vi er blant de største konsumentene av lite bærekraftige reiser, hytter, båter og utstyr. For det andre: jakten på stadig mer spennende, ekstraordinære og eksotiske opplevelser forutsetter stadig lengre og mer miljøbelastende reiser.

For å få til endring må alle friluftslivsorganisasjoner forstå sitt eget DNA og komme opp med mutasjoner for å få til endring. DNT bør blant annet gå inn for å stoppe hytteutbygging, både egen og privat. Motstanden mot motorisert ferdsel bør utvides til også å gjelde det motoriserte båt-friluftslivet, som de fleste av oss tar som en selvfølge. Alle turer og arrangement i regi av organisasjonene bør foregå i nærmiljøet, eller med muligheter for offentlig transport. Turer som medfører flyreiser bør fjernes fra organisasjonenes turprogram.

Dramatiske konsekvenser for alle

Om idretten og friluftslivet overhodet skal bli bærekraftig, må idretten avvise det olympiske motto om grenseløse prestasjoner og fokusere kun på seieren. Friluftslivet må velge de kortreiste og bærekraftige opplevelser framfor de eksotiske og miljøtruende.

Idrettsutøvere og trenere må si nei takk til skamløse lønninger og provisjoner. Klubber og forbund må avvikle sponsorkontrakter og salg av medierettigheter til de store arrangementene. Det må bli slutt på å bruke forskning for å bedre prestasjonene. Friluftslivet må forlate sin romantiske forestilling om at kjærlighet til, eller nærhet til naturen, fører til vern og bærekraft. Friluftslivsentusiaster må erkjenne at deres aktivitet ofte er en miljøbelastning.

Vi er innforstått med mange vil riste på hodet og si at dette er umulig. Det skjønner vi, og er enig. Men om det er umulig så er også bærekraft umulig å realisere. I prinsippet aksepterer vi da også at livet for våre etterkommere vil bli verre og på sikt umulig å leve.

Eneste muligheten for å få idrett og friluftsliv bærekraftig er å erstatte det moderne samfunnet med et annet samfunn - et samfunn hvor ideer om prestasjon, framgang og vekst erstattes med verdier som likevekt, harmoni og «godt nok». Alt må innrettes slik at disse verdiene realiseres. Intet mindre!