Bør vi avvikle globale idrettskonkurranser som OL og VM og i stedet satse mer på lokale og regionale? Det kan være noe av det som må til for å løse klimaproblemene, mener professor Jan Ove Tangen.
Bør vi avvikle globale idrettskonkurranser som OL og VM og i stedet satse mer på lokale og regionale? Det kan være noe av det som må til for å løse klimaproblemene, mener professor Jan Ove Tangen.

Er sårt tiltrengte sponsormidler midler viktigere enn global fred og rettferdighet?

KRONIKK: Idretten er neppe villig til å gjøre det som må til for å bidra til 1,5-gradersmålet. Kanskje må vi ty til sivil ulydighet.

FN’s generalsekretær António Guterres beskrev i begynnelsen av august klimapanelets rapport som «kode rød for menneskeheten». Klimatoppmøtet i Glasgow, som nylig ble avsluttet, kom ikke helt i mål for å nå 1,5 graders målet. Den anerkjente journalisten George Monbiot i The Guardian foreslår sivil ulydighet for å skape en massebevegelse for å redde kloden og menneskeheten.

Idrettsorganisasjoners bidrag

Kompleksiteten og konsekvensene i denne sammenheng er så mange, uoversiktlige og tilsynelatende uløselige at mange opplever at man står overfor en gordisk knute – en knute som vanskelig kan knytes opp uten resolutte og radikale midler.

Bærekraftsutfordringene rettes mot individer, organisasjoner og institusjoner – ja hele det globale samfunnet. Mange samfunnsinstitusjoner og internasjonale organisasjoner er godt i gang med å bli mer bærekraftige. Hva gjør den nasjonale og internasjonale idretten i denne sammenheng? Er den villig til å ty til drastiske tiltak for å bli bærekraftig og bidra til å realisere 1,5 graders målet? Jeg har diskutert dette i en internasjonal fagartikkel. La meg trekke fram de viktigste poengene fra denne.

Bærekraft viktig for IOC

Den moderne idretten innebærer store belastninger på den enkelte, på samfunnet og på de økologiske omgivelsene. Sagt på en annen måte: idretten har konsekvenser for individuell, sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Heldigvis er det er mange eksempler på at idretten er opptatt av å gjøre sitt for å redusere forurensning fra diverse idrettsanlegg, bedre resirkulering etter ulike idrettsarrangementer, reduksjon av karbonutslipp og så videre.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) har til og med uttrykt at bærekraft er en av tre pilarer i «The Olympic Agenda 2020». Likevel vil jeg hevde at den globale idretten velger å overse de mest grunnleggende miljøutfordringer den står overfor og som krever svært resolutte og radikale midler for å løses. La meg ta to eksempler.

Kjøper avlat fra egne synder

I mars 2019 så jeg på TV-sendingene fra Holmenkollrennet. Plutselig la jeg merke til at sponsoren for det nummeret som hopperne hadde på brystet, var CHOOSE, en internasjonal selger av klimakvoter. Jeg ble sjokkert og fortvilet.

Er det slik hoppsporten spesielt og den globale idretten generelt vil løse sitt eget klimaavtrykk framover?

Vil nasjonal og internasjonal idrett kjøpe klimakvoter for å kunne reise verden rundt for å konkurrere, og overlate til utviklingsland å utvikle og bruke ren og fornybar energi for å realisere FNs bærekraftsmål nr. 13 «Stoppe klimaendringene»? Er ikke dette å kjøpe seg avlat fra egne synder?

Sponset av våpenprodusent

Fortvilelsen ble enda større da jeg oppdaget at hopperne også var sponset av den norske våpenprodusenten NAMMO. Norge er verdens 10. største våpeneksportør, ifølge SSB. Den største våpengruppen er bomber, granater og torpedoer.

Det kan argumenteres for at verden fortsatt trenger våpen, men de svært alvorlige konsekvensene våpenbruken har på individuell, sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft kan ikke overses. Ikke minst i forhold til FNs bærekraftsmål nr. 16 «Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner». Er sårt tiltrengte sponsormidler midler viktigere enn global fred og rettferdighet?

Prestasjonsjag på bekostning av bærekraft

Begge eksemplene indikerer at måten den moderne idretten er skrudd sammen på har store konsekvenser for mange av FNs bærekraftsmål.

Moderne idrett handler om å vinne og prestere stadig bedre. Utøverne trener systematisk og hardt i måneder og år for å stå på toppen av seierspallen. Nye treningsmetoder prøves ut. Ulike former for utstyr og teknologi blir kontinuerlig utviklet og tatt i bruk. Utøvere, trenere, støtteapparat, supportere og turister reiser verden rundt på de mange spektakulære arrangementene for å heie på sine idoler.

Men dette koster, så sponsorering og økonomisk investering, blir raskt foretrukne løsninger for både klubber og forbund. I denne sterkt kommersielle og profesjonelle delen av den globale idretten er penger og makt blitt svært viktige ingredienser. For en del av de involverte er fristelsen stor til å berike seg selv.

Grenser for grensesprenging

Kritisk journalistikk og forskning har avdekket mange tilfeller av juks, kampfiksing, bestikkelser, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Fotball-VM i Qatar er bare et eksempel blant mange. For meg kan alt dette sees som en konsekvens av den moderne idrettens olympiske motto «Hurtigere – høyere – sterkere».

Mange har ikke innsett at mottoet er utopisk og sykelig. Man kan ikke forbedre prestasjonene uendelig. Det vil ikke være mulig å løpe en 100 meter på 0,0 sekunder. Det er heller ikke mulig å løfte 10 tonn i benkpress. Idrettens grensesprengende motto strider fullstendig mot bærekraftbegrepets grunnleggende idé om tålegrenser. Eller som det ble formulert av Jørgen Randers og kollegaene i 1972: «Det er grenser for vekst».

Dessuten vil jaget etter stadig forbedringer føre til skader, spiseforstyrrelser, mentale problemer og doping. Ikke minst vil det sykelige motto ha store individuelle, sosiale, økonomiske og økologiske konsekvenser. Sagt på en annen måte: idrettens sykelige motto har sykeliggjørende konsekvenser.

Mer lokal og regional idrett

En resolutt og radikal måte den moderne idretten kan redusere sine bærekraftsutfordringer på, er å forlate det olympiske motto og gå tilbake til en mer opprinnelig form for idrett: nemlig kappestriden med vekt på å måle krefter og respektere motstanderen som likeverdig. Dette «tilbaketoget» innebærer også at idrett i all hovedsak må foregå lokalt og regionalt.

Om det skal benyttes transportmidler for å komme til de bærekraftige arenaene, må disse basere seg på rene energiformer. Er den moderne idretten villig til å omforme seg selv på denne måten? Vil idretten i det hele tatt være i stand til å foreta en slik transformasjon? Sannsynligvis ikke. I hvert fall ikke slik det moderne samfunnet er.

Sivil ulydighet?

Dessverre er det slik at idretten er et barn av vår tid. Den globale idretten bærer med seg modernitetens DNA, for å formulere det metaforisk, i første rekke den moderne troen på vekst og framskritt.

Det betyr at den moderne idretten derfor bare kan endres om det moderne samfunnet endres. På bakgrunn av de store bærekraftsutfordringer kloden står overfor, er det sannsynligvis store samfunnsendringer som må til for å løse disse utfordringene: kanskje endre det moderne samfunnet radikalt og resolutt.

Kanskje bør vi utøve sivil ulydighet slik Monbiot foreslår? Kanskje det er det som må til for å kutte den gordiske knuten som både idretten og samfunnet er bundet fast i?

Et første skritt i den retning er kanskje å kreve at «føre-var-prinsippet» blir et grunnleggende politisk prinsipp. Vi bør også ta på alvor, og etterleve, det Einstein har sagt så treffende: «Vi kan ikke løse våre problemer med den samme tenkemåten vi brukte når vi skapte dem!»

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS