Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Barns minner er spesielt utsatt for påvirkning fra voksne samtalepartnere. Forskning har vist at barns gjengivelser av samme hendelse kan variere betydelig, spesielt når voksne gjentar allerede besvarte spørsmål. 

Barn kan tolke gjentakelse som et tegn på at deres svar var feil, og dermed at et endret svar er forventet.

Forskning har vist at å gjenta allerede besvarte spørsmål øker risikoen for falske minner, særlig hos yngre barn. Det er ofte det endrede svaret som gjenfortelles ved senere anledninger, selv om det opprinnelige svaret var riktig.

I dagligdagse sammenhenger er endring av svar som regel uproblematisk. Av og til kan det til og med være ønskelig, som i pedagogiske situasjoner. Men i rettslige sammenhenger kan dette by på store utfordringer. Er det det opprinnelige svaret barnet ga som er det sanne, eller er det det endrede svaret som er det sanne?

Denne usikkerheten kan ha alvorlige konsekvenser i rettslige prosesser, hvor nøyaktigheten av barnas vitnesbyrd er avgjørende for å fatte riktige beslutninger. Derfor er det viktig at avhører bruker metoder som minimerer risikoen for påvirkning.

Hvilke spørsmål bør stilles, og hvilke bør unngås? 

Det er utviklet forskningsbaserte metoder for avhør av barn. Selv om det er noen variasjoner i strukturen mellom disse metodene, er de samstemte når det gjelder hvilke typer spørsmål som bør og ikke bør stilles til barna:

• Invitasjoner, også kalt åpne spørsmål, oppfordrer barna til å gi detaljerte svar uten å lede dem i en bestemt retning: «Fortell meg alt du husker fra den dagen.»
•  «Ledetråd-invitasjoner» («cued invitations»), også kalt åpne oppfølgingsspørsmål, oppfordrer barna til å utdype ytterligere informasjon de allerede har gitt: «Du fortalte at mamma av og til blir skummel. Fortell meg om dette.»
• Unngå lukkede spørsmål (ja/nei-spørsmål og spørsmål med svaralternativer). Særlig yngre barn kan svare på spørsmål de ikke vet svaret på eller ikke forstår. En studie fant at barn i førskolealder relativt ofte svarte bekreftende på meningsløse spørsmål, som «er gul større enn blå?»
• Være forsiktig med HV/N-spørsmål, også kalt direkte spørsmål. Hvem-, hva-, hvor- og når-spørsmål er en mellomting mellom lukkede spørsmål og invitasjoner. De kan medføre at barna endrer fokuset fra det de faktisk husker til selve spørsmålet, noe som kan øke faren for feilinformasjon.
• Unngå ledende spørsmål. Dette er spørsmål som legger press på barna om å gi bestemt informasjon. For eksempel, «du så mannen, ikke sant?» kan lede barnet til å bekrefte at det så mannen. Et annet eksempel er å gjenta spørsmål barna allerede har besvart.

Ikke gjenta spørsmålet når barnet svarer «vet ikke»

Når et barn svarer «vet ikke» på et spørsmål fra en avhører, kan dette indikere at det er slitent og uoppmerksomt og dermed at det trenger en pause. Det kan også indikere at barnet ikke tør å dele informasjon, eller at det ikke vet svaret. 

I begge disse tilfellene er det anbefalt å unngå å repetere spørsmålet. I stedet bør avhører fokusere på å skape en trygg og tillitsfull relasjon til barnet og opprettholde en inviterende tilnærming til det.

Selv om dette kan virke som en ukomplisert tilnærming, har forskning vist at dette er svært krevende. For eksempel, hvis avhører tolker barnets «vet ikke»-svar som et tegn på at barnet egentlig vet svaret, er det veldig lett å gjenta spørsmålet i håp om å få barnet til å dele informasjonen allikevel.

Ny forskning

I en nylig publisert studie utført av forskere ved OsloMet ble det undersøkt hva som skjer når avhører gjentar spørsmål etter at barn i førskolealder har svart «vet ikke». 

Studien så også på om barna fikk beskjed om at de skulle svare «vet ikke» fremfor å gjette svaret på spørsmål de ikke visste svaret på. 

I den avhørsmodellen som benyttes i Norge, overfor barn i førskolealder, er det anbefalt å instruere barna til å svare «vet ikke» i overnevnte tilfeller,  men det er ikke pålagt ved lov å gjøre det.

Data ble samlet inn fra 114 transkriberte avhør av barn i alderen to år og åtte måneder til syv år. Barnas gjennomsnittlige alder var 5 år og én måned. Utvalget bestod av 62 jenter (54 prosent) og 52 gutter (46 prosent). 

I 83 prosent av sakene var den eller de mistenkte personene primære omsorgsgivere, mens i de resterende sakene var mistenkte en person barnet kjente. I alle sakene var det mistanke om vold eller seksuelle overgrep. Avhørene ble utført i perioden 2015 til 2017 på Statens Barnehus.

Resultatene viste at barna i bare 11 prosent av avhørene fikk beskjed om at de skulle svare «vet ikke» fremfor å gjette svar. 

Videre viste resultatene at barna i gjennomsnitt svarte «vet ikke» drøyt 5 ganger per avhør, og at avhører gjentok spørsmålet litt over 24 prosent av gangene barna svarte «vet ikke». 

Når avhører gjentok spørsmålet, endra barna svar circa 76 prosent av gangene.

Et oppdiktet, men realistisk eksempel på gjentagelse av spørsmål under et avhør, og hvor barnet endrer informasjon:

• Avhører: Vet du om mamma slått storesøster også?
• Barn: Vet ikke.
• Avhører: Om du tenker deg nøye om, vet du om mamma har slått storesøster også
• Barn: Ja, jeg tror mamma har gjort det.
• Avhører: Hva skjer når mamma slår storesøster?

Barna risikerer å miste troverdighet

Resultatene viste at selv om avhørerne de fleste gangene ikke gjentok spørsmålet etter at barna hadde svart «vet ikke», gjentok de allikevel spørsmålet relativt ofte. I de aller fleste tilfellene dette skjedde endra barna svar. 

Det å endre svar fra «vet ikke» til å gi substansiell informasjon innebærer at barna motsier seg selv, noe som i ytterste fall kan redusere deres troverdighet eller at rettslige beslutninger tas på bakgrunn av ikke-korrekt informasjon.

Derfor bør avhører unngå å gjenta spørsmål som allerede er besvart, men heller opprettholde et fokus på å invitere barna til å dele informasjon. 

Ved behov for å gjenta spørsmål, for eksempel når barnet har misforstått et spørsmål, bør avhører forklare barnet grunnen til at spørsmålet gjentas («jeg tror du misforstod meg») før det gjentas formulert på en åpen måte.

Det understrekes at forskerne bak denne studien ikke om vet det var barnas opprinnelige «vet ikke» svar som var det rette svaret eller om det var det endrede svaret som var det rette. Følgelig kan ikke resultatene av studien si noe om det har blitt begått feil i de sakene som de analyserte avhørene har vært en del av.

Referanse:

• Grung, R. M., Baugerud, G.-A., Røed, R. K., & Johnson, M. S. (2024). Examining the impact of interviewer rejections following “Don't know” responses in forensic interviews of alleged preschool-aged victims of abuse. Applied Cognitive Psychology, 38(4), e4239. https://doi.org/10.1002/acp.4239

Aktuelt fra forskersonen:

Ungdoms­kriminaliteten i Norge er langt unna «svenske tilstander»

Nå vet vi hvor tykk Norges største isbre er