Jo lenger nord du kommer, jo mer på egen hånd er du, påpeker Odd Jarl Borch. Men hvem er det som har ansvaret for å bygge opp nødvendig kapasitet for krise, beredskapsledelse og kompetanse i arktiske områder?
Jo lenger nord du kommer, jo mer på egen hånd er du, påpeker Odd Jarl Borch. Men hvem er det som har ansvaret for å bygge opp nødvendig kapasitet for krise, beredskapsledelse og kompetanse i arktiske områder?

Vi trenger bedre beredskap for utforskerturismen i Arktis

KRONIKK: Stadig flere turister har et ønske om å besøke Nord-Norge og Svalbard. Dette er gledelig for reiselivsnæringen, men skaper nye utfordringer for beredskapen.

Publisert

Både cruiseturisme og øvrig reiselivsnæring blir stadig flinkere til å tenke sikkerhet knyttet til operasjoner i nord.

I tillegg blir også utstyret bedre etter hvert som nye generasjoner fartøy tas i bruk.

NRK-serien «Svalbard minutt for minutt» viser hvordan en cruiseoperatør også må tenke sikkerhet «minutt for minutt» i disse farvann.

For beredskapen vil det imidlertid være en utfordring at den offentlige kapasiteten er begrenset jo lenger nord en kommer. Med det aksjonsområdet som blant annet utforskercruiseindustrien har lagt opp til, vil det kunne ta ganske lang tid før redningsmannskap kan hjelpe de nødlidende. Noen har tenkt seg helt til Nordpolen. Andre vil gjerne følge iskanten med den risiko det medfører.

Det er derfor viktig at næringsaktørene tenker veldig mye sikkerhet og bygger opp sine egne beredskapsressurser i takt med ekspansjonen i cruiseturismen.

Men hvem er det så som har ansvaret for å bygge opp nødvendig kapasitet for krise, beredskapsledelse og kompetanse i arktiske områder?

Må søke kompetanse, sertifisere og trene

Jeg mener at både kommuner, beredskapsetatene og departement må snakke med reiselivsaktørene og stille større krav til planverk og skolering av både bedrifter og offentlige aktører som skal operere her.

Sikkerhetsstyring, sertifisering av personell og kriseberedskap i bedriftene må være en viktig del av ledelsesfokuset ved satsing i nye markeder der reisen går utenfor allfarvei. Og turoperatørene må trene i å berge hverandre.

Industrien må søke kompetanse både hos hverandre og i kompetansemiljøene. Og det offentlige må følge opp med incentiver i den retning. Det er tidkrevende å bygge opp kapasiteten i det offentlige kontrollapparatet. Det vil også ta tid å bygge opp kompetanse og formidle denne. Myndighetene må derfor sikre seg at næringsaktørene bruker tid og gjør de nødvendige forberedelser både når det gjelder utstyr og personell. Kravene må også gjelde den stadig økende mengden av store og små fritidsbåter rundt Svalbard.

Kontrollen kunne vært bedre

Derfor må det også på plass et entydig og strengt kontrollregime for at alle overholder kravene. Kontrollen kunne vært bedre, for eksempel ved håndhevelse av den såkalte Polarkoden for passasjerfartøy som skal operere i nord. Denne setter krav både til utstyr og skolering av mannskapet som skal gå i isfarvann. Her burde blant annet Kystvakten ha hatt utvidede fullmakter og mer kapasitet for overvåkning og inspeksjon.

Justis- og beredskapsdepartementet og Klima- og miljødepartementet vurderer nå strengere krav for cruisetrafikken i Svalbard-sonen. Dette er betimelig, men myndighetene må også ha en god dialog med cruiseindustrien om dette slik at en ikke «kaster barnet ut med badevannet». Turisme inklusive cruiseturisme betyr mye for mange lokalsamfunn, også for Longyearbyen.

Jo lenger nord du kommer, jo mer er du på egen hånd

Før koronakrisen slo inn over oss var vi på tur mot en boom i arktisk reiseliv. En sentral trend innfor reiselivet både i små og store bedrifter er produkter som retter seg mer mot natur og utforsking. Stadig flere turister vil oppsøke steder der få ferdes, og omgivelser de ikke kjenner.

Segmentet «adventure travel» har på kort tid vokst fra 10 til 20 prosent av den internasjonale turismen. Dette er gledelig. Men jo lenger nord du kommer, jo mer er du på egen hånd. Det kan ta tid før du får hjelp fra det offentlige beredskapsapparatet om noe skulle skje.

Det er fortsatt huller i beredskapen både i Norge og i våre naboland. Det viser forskningen i Marpart-prosjektene ved Nord universitet, som er rettet mot risikofaktorer, beredskapskapasiteter og samarbeid over landegrensene i Arktis.

Krav til kapasitet og kompetanse må bli strengere jo lenger nord og jo mer avsides en skal operere. Svalbard peker seg ut som et område der kravene må skjerpes og beredskapsressursene styrkes både med personell, fartøy og utstyr.

Dette bør bedriftene vektlegge

Situasjonen i nordområdene krever en bedre risikoforståelse og mer ansvar for næringsaktørene. Bedriftene bør vektlegge disse områdene i større grad:

  • De må ha sikkerhets-styringssystem som ikke bare tilfredsstiller minimumskravene men sikrer at utstyr og personell er i stand til å takle masseevakuering og overlevelse i kalde klimaområder
  • De bør delta i og bidra til høythengende sertifiseringsordninger for sikkerhet og beredskap i polare strøk
  • Fareområdene må kartlegges løpende og en må utarbeide skreddersydde prosedyrer og øve ofte, også på det som er mindre sannsynlig
  • De må plassere ansvaret for sikkerhet og beredskap i virksomheten – bedriftene må etablere en dedikert beredskapsledelse og skolere hele virksomhetene i kriserespons
  • Det bør være god og løpende dialog med beredskapsaktørene i den region en skal operere, inklusiv kommuner, lokale redningssentraler (politi og Sysselmann) og Hovedredningssentralene. Sammen må de finne fram til nødvendige krav og fornuftige opplegg. Her har vi blant annet noe å lære av amerikansk og kanadisk kystvakt