Slik kan det ha fortonet seg da folk på Ringerike tok et siste farvel med Gjermundbu-mannen for noe over tusen år siden. Siden funnet inneholdt isbrodder til hest, regner vi med at seremonien foregikk på vinteren. Likbålet må ha vært et mektig skue.
Slik kan det ha fortonet seg da folk på Ringerike tok et siste farvel med Gjermundbu-mannen for noe over tusen år siden. Siden funnet inneholdt isbrodder til hest, regner vi med at seremonien foregikk på vinteren. Likbålet må ha vært et mektig skue.

Nytt lys på Gjermundbu-funnet:
Var vikingen på Ringerike en ledende kriger i Kiev?

POPULÆRVITENSKAP: Den rikeste mannsgraven fra vikingtiden i Norge kan avsløre koblinger til herskere langt øst og sør i Europa.

En ny gjennomgang av et gammelt gravfunn åpner opp og kaster nytt lys over en del av vikingenes verden som ikke så ofte stjeler overskriftene. Det dreier seg om Gjermundbufunnet fra Ringerike, som kom for dagen under vanskelige omstendigheter våren 1943, og ble publisert nokså knapt av arkeologen Sigurd Grieg et par år etter krigen.

Ny gjennomgang

Gjermundbufunnet er med rette berømt – først og fremst fordi det blant annet omfatter en hjelm og en ringbrynje, som er svært sjeldne gjenstandstyper innenfor vikingtidsarkeologien. Men funnet har så mye mer å by på – inkludert gjenstander og sammenhenger som avslører den dødes forbindelser til Kievriket, og til kamper mot Det bysantiske rikets tunge infanteri og ulike rytterfolk på Steppene for mer enn tusen år siden.

Gjermundbu-hjelmen.
Gjermundbu-hjelmen.
Ringbrynjen fra Gjermundbu.
Ringbrynjen fra Gjermundbu.

Sammen med min kollega Ragnar Løken Børsheim har jeg nytolket funnet i en forskningsartikkel i det nye nummeret av tidsskriftet Viking. Vi har gått gjennom originaldokumentasjonen, supplert denne med samtidige avisartikler og korrespondanse, og forsøkt å rekonstruere selve funnomstendighetene. Videre har vi forsøkt å finne frem til sidestykker til gjenstandene i funnet, og studert mulige paralleller til den spesielle gravskikken. I forbindelse med artikkelen er det også laget flere forslag til rekonstruksjoner/illustrasjoner av selve gravritualet, slik det fant sted på Ringerike en gang da tusenårsskiftet nærmet seg.

Overveldende funn

Gjermundbufunnet har knapt vært tatt opp til behandling i sin helhet siden Grieg publiserte det i 1947, selv om enkelte av gjenstandene i funnet har vært og er gjengangere i arkeologisk litteratur i inn- og utland.

Jeg tror det skyldes to ting, først og fremst. Hovedårsaken er utvilsomt at funnet fremstår som overveldende i all sin prakt, mens originaldokumentasjonen er mindre tilfredsstillende og naturlig nok preget av krigen og den faktiske unntakstilstanden ved Oldsaksamlingen på det tidspunktet.

Men i noen grad skyldes det nok også at funnet fra Gjermundbu lenge hadde lite å tilføre den norske vikingtidsforskningen, som i mange år etter krigen hadde stort fokus på kontaktene til De britiske øyer og andre vestlige forbindelser, slik de kommer til syne i gjenstandsmaterialet.

Rikeste mannsgraven i Norge

Funnet er trolig, hva kvaliteten på gravutstyret angår, den rikeste mannsgraven fra vikingtiden i Norge – bare «overgått» av skipsgravene fra Vestfold, Karmøy og Nordfjord. Den store gravhaugen som gjemte funnet, inneholdt en lang rekke gjenstander – våpen i form av to sverd og en stor våpenkniv, to økser, to spyd, fire skjold og en bunt piler, hjelm og brynjevev, stigbøyler og sporer, spillebrikker og terninger, utstyr til minst fem hester og til én eller to sleder, flere kister og skrin, samt diverse redskaper. Flere av de bevarte gjenstandene er usedvanlig forseggjorte, som det praktfulle sverdet og den ene spydspissen. Og et par er altså på det nærmeste unike, nemlig hjelmen og ringbrynjen.

Det er en kremasjonsgrav vi har med å gjøre. Men mens det såkalte «brannflaket», der bålrestene – brente bein, gravgaver, kull og aske – ligger spredt ut på den gamle markoverflaten, er den dominerende gravskikken på Østlandet i vikingtiden, lå de fleste gjenstandene i vårt funn under en stor kjele av jern.

Jernkjelen som lå over og dekket det meste av gjenstandene i funnet, ser ut til å ha vært satt ned under selve brannflaket. Dette er en gravskikk som er uvanlig på Østlandet i vikingtiden.
Jernkjelen som lå over og dekket det meste av gjenstandene i funnet, ser ut til å ha vært satt ned under selve brannflaket. Dette er en gravskikk som er uvanlig på Østlandet i vikingtiden.

Den var plassert med bunnen opp, under et lag som kanskje representerer restene av likbålet med brente bein og kullrester. Grieg mente at gjenstandene i haugen måtte skrive seg fra to ulike graver. Det er mulig at han har rett. Begge gravlegginger foregikk i så fall på slutten av 900-tallet. Men graver i vikingtid er materielle levninger etter kompliserte ritualer. Det som tradisjonelt har vært oppfattet som ulike graver i én og samme haug, kan like gjerne tolkes som spor etter ulike deponeringer og handlingsrekker.

Hjelmen er enestående i Vest-Europa, men ikke lenger øst

På godt og vondt er det hjelmen og brynjeveven som har fått aller mest oppmerksomhet når det gjelder funnet fra Gjermundbu. Forklaringen er enkel: Gjermundbufunnet står alene blant vikingtidens gravfunn i Skandinavia og Vest-Europa for øvrig.

Kievriket, kjent i norrøn tid som Gardarike, strakte seg over store deler av dagens Ukraina og vestlige Russland.
Kievriket, kjent i norrøn tid som Gardarike, strakte seg over store deler av dagens Ukraina og vestlige Russland.

Ingen andre funn inneholder hjelm eller ringbrynje. Men de gangene hjelmen (og brynjen) fra Gjermundbu presenteres som enestående («Europas eneste vikinghjelm»), er utgangspunktet nettopp vest-europeisk, eller skandinavisk. Lenger øst, i Kievriket, er nemlig hjelm og brynje karakteristiske, om enn fåtallige, innslag i rikt utstyrte mannsgraver nettopp fra 900-årene.

Kievriket, de norrøne sagaenes Gardarike, ble ifølge legenden grunnlagt av skandinaviske vikinger på 800-tallet. På sitt største kom riket til å omfatte et større antall slaviske, baltiske og finsk-ugriske folk. Under fyrstene Vladimir og Jaroslav rakte Kievriket fra Ladoga ved dagens St. Petersburg og Moskva til Karpatene – fjellkjeden som strekker seg fra dagens Tsjekkia til Romania. Etter 1054, da Jaroslav døde, ble riket delt mellom sønnene hans og kraftig svekket av påfølgende indre kriger.

Ikke unike likevel?

De gravene der hjelmer og brynjer av og til forekommer, finnes i Russland og Ukraina. Det dreier seg om gravplasser som dels kan knyttes til Kievrikets herskere og deres nærmeste krets, og dels til deres væpnede følge, som vi kaller druzhina. Eksempler finnes i gravene i Gnezdovo ved Smolensk (Russland), ved Chernihiv (Ukraina), ved Jaroslavl (Russland) og i selve Kiev, hovedstaden i dagens Ukraina.

I den mektige storhaugen Chernaya Mogila i Chernihiv, for eksempel, fantes et stort brannflak. En mengde gjenstander fra likbålet lå samlet i dette laget, deriblant to hjelmer, fragmenter av én eller to brynjer, to praktsverd, ti spyd, en mengde pilspisser, to par stigbøyler, to store drikkehorn beslått med forgylt sølv, spillebrikker, to bysantinske gullmynter og så videre.

De drepte brødrene Boris og Gleb føres til sine graver i sleder. Sleden eller sledene som ble benyttet da Gjermundbu-mannen skulle føres til likbålet, er et østlig trekk.
De drepte brødrene Boris og Gleb føres til sine graver i sleder. Sleden eller sledene som ble benyttet da Gjermundbu-mannen skulle føres til likbålet, er et østlig trekk.

Sleden eller sledene i Gjermundbufunnet har paralleller på Østlandet ellers, og til dels i Øst-Sverige, men også lenger øst, som på gravplassen Plakun ved Staraja Ladoga. Skriftlige kilder forteller om sledens sentrale rolle i begravelsesseremonier i Kievriket. Øvrige gjenstander i funnet, som praktsverdet, vitner først og fremst om den gravlagtes tilknytning til et internasjonalt kriger- og høystatusmiljø.

Gjermundbufunnet er et gravfunn utenom det vanlige. Her møtes hjemlige tradisjoner og velprøvde strategier for å vise kontinuitet med fortidige maktuttrykk og det internasjonale fenomenet med rikt utstyrte ryttergraver som forekommer over store deler av Europa i områder der kristen gravleggingstradisjon fortsatt ikke var blitt enerådende. I vårt tilfelle har denne miksen dessuten et tydelig østlig preg. Enkelte trekk ved gravskikken, som hjelmen, ringbrynjen og sleden, tyder på at de som organiserte begravelsen, ved selvsyn kan ha erfart hvordan fyrstelige begravelser ble gjennomført i østerled.

Opplendinger i Kievfyrstens druzhina

Men hvem var han, denne rytterkrigeren som ble stedt til hvile på Gjermundbu en gang på slutten av 900-tallet? Svaret får vi selvsagt aldri, men funnets østlige preg bør ha en konkret bakgrunn. Trolig skal denne søkes i opplendingenes deltagelse i kievfyrstenes druzhina.

Det var ikke uvanlig for skandinaviske krigere å slutte seg til berømte herskeres væpnede følge på denne tiden. Skriftlige og arkeologiske kilder forteller om menn som søkte til England eller til det fjerne Bysants, mens andre dro til fyrstene i Kiev eller Novgorod. Men det er på Opplandene at vi finner de tydeligste sporene etter norske vikinger som gikk nettopp i kievfyrstenes tjeneste.

Noen av gjenstandsfunnene fra Chernaya Mogila («Svarthaug») ved Chernihiv, inkludert én av hjelmene. (Illustrasjon: Etter Sedov 1982, Tavle LXXI)
Noen av gjenstandsfunnene fra Chernaya Mogila («Svarthaug») ved Chernihiv, inkludert én av hjelmene. (Illustrasjon: Etter Sedov 1982, Tavle LXXI)
Hjelm, praktsverd og andre gjenstandsfunn fra storhaugen Gul’bishe ved Chernihiv.
Hjelm, praktsverd og andre gjenstandsfunn fra storhaugen Gul’bishe ved Chernihiv.

Innskriften på den kjente Alstadsteinen fra Toten er det fremste eksemplet; den er Norges eneste runeinnskrift som minnes en person som døde i Kievriket. Yngre sagaer nevner Olav Haraldsson og halvbroren Harald Sigurdsson, men også Eymund Ringsson, som fikk en viktig politisk og militær posisjon i Kievriket etter storfyrst Vladimirs død i 1015, og Sigurd Eiriksson, Olav Tryggvasons morbror, som var i Vladimirs druzhina på 980-tallet.

I dag kan du se Gjermundbu-hjelmen og andre gjenstander utstilt på Historisk museum i Oslo.
I dag kan du se Gjermundbu-hjelmen og andre gjenstander utstilt på Historisk museum i Oslo.

Det tunge rytterutstyret vi finner i Gjermundbufunnet, med hjelm og ringbrynje, pil og bue og flere sverd, er som et ekko av kievfyrstenes kamper mot ulike rytterfolk på Steppene i sør og øst. Svjatoslav hadde i 960-årene ført felttog mot Khazarriket og mot bulgarer på Balkan, og vært i krig med petsjeneger. Etter at Vladimir kom til makten i 980, kriget han mot volgabulgarer i 985, og var stadig i strid med petsjeneger. Kievriket møtte også tungt rytteri fra Bysants på slagmarken, som da Vladimir i 986-987, med skandinaviske leiekrigeres hjelp, assisterte keiser Basileios den 2. med å slå ned et indre opprør.

Den gravlagte på Gjermundbu må ha vært en del av denne østfarer-tradisjonen. Det er ikke usannsynlig at han har hatt en ledende rolle i denne virksomheten, og kanskje til og med organisert den.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS