Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den nye kulturmiljøloven, som foreløpig kun er et utkast, har satt metallsøking i søkelyset og skapt bekymring hos mange.

Intensjonen bak loven – å bevare og beskytte kulturarven vår – er både viktig og prisverdig. Men å innskrenke metallsøking som hobby og aktivitet, uten å tilby klare og praktiske retningslinjer, kan få utilsiktede konsekvenser.

les også:

Nye regler for metall­søking: – Kunne vært klarere, sier jurist

Det er også verdt å spørre: Hvilken rolle spiller økonomiske begrensninger i denne debatten? Når staten ikke bevilger nok penger til å håndtere funn og ny informasjon, kan det føre til innskrenkninger som ikke adresserer utfordringene på en helhetlig måte.

• Les også: Politikere reagerer på forslag om metall­søking: – Bør være lov

Hva er viktigst?

Metallsøking har lenge vært en ressurs for vår felles historie. Frivillige metallsøkere har bidratt med viktige funn som har kastet nytt lys over vår fortid og samtidig supplert arkeologisk forskning. Dette gjelder særlig gjenstander fra pløyelag på jordene, som ofte er løsrevet fra sin opprinnelige kontekst.

Disse gjenstandene har blitt flyttet rundt på gjennom århundrer med jordbruk, og deres opprinnelige plassering er for lengst tapt. Dette reiser spørsmålet:

Hvorfor er det viktigere at slike gjenstander blir liggende i et aktivt pløyelag, der de risikerer å bli ødelagt, enn at vi som metallsøkere kan grave dem opp og redde dem?

Frykt for å gjøre noe ulovlig

Lovforslaget om innskrenking, spesielt forbudet mot inngrep på gjenstander fra før 1650, reiser både praktiske og etiske spørsmål. Hvordan skal en metallsøker fastslå alderen på en gjenstand før den er analysert?

For mange vil denne usikkerheten medføre frykt for å gjøre noe ulovlig, noe som igjen kan føre til at funn ikke blir rapportert. Det ville vært paradoksalt om vi, i vårt ønske om å bevare fortiden, ender opp med å skjule den.

Jeg utfordrer utvalget til å ta seg tid til å stå i 10 sekunder bak en traktor på et jorde i ferd med å pløyes, og spørre seg selv – med hånden på hjertet – om det virkelig er bedre at gjenstander blir liggende i pløyelaget, enn at de reddes og registreres. Dette er ingen konserverte kulturminner, men løsrevne biter av historien vår som fortsetter å bli skadet for hver runde med plogen.

Lovens nåværende innretning gir dessverre inntrykk av at slike verdifulle funn kan bli neglisjert i jakten på å beskytte noe som allerede er utenfor sin kontekst.

Se til Danmark

Et mer logisk alternativ kunne være å forby metallsøking på steder hvor gjenstander med sikkerhet ligger i intakt kontekst, som i skog eller områder der det aldri har vært jordbruk.

På slike steder er det avgjørende å bevare funnene på stedet, men dette kan ikke sammenlignes med pløyelag, hvor konteksten allerede er brutt. Denne typen differensiering ville gjort regelverket både mer nyansert og rettferdig.

Videre bør vi også se på teknologiske løsninger som et potensielt gjennombrudd. Danmark har utviklet DIME-appen, en digital plattform som lar metallsøkere registrere funn med bilder og beskrivelser. Arkeologer og fagpersoner kan deretter vurdere funnenes betydning direkte gjennom appen, noe som effektiviserer prosessen betydelig.

En lignende app i Norge ville ikke bare fremmet bedre kommunikasjon mellom metallsøkere og fagmiljøet, men også spart staten for store ressurser. I stedet for å drukne i en kø av gjenstander som mangler vurdering, kunne arkeologer prioritere de viktigste funnene allerede før de fysisk mottas.

Fokus på inkluderende tilnærming

Men slik lovforslaget fremstår nå, vil den mest sannsynlige konsekvensen være det motsatte: En overbelastet hverdag for arkeologer og dårligere utnyttelse av ressurser.

Å motarbeide metallsøkere, snarere enn å samarbeide med dem, vil bare føre til en mer ineffektiv forvaltning av kulturarven. Dette er en virkelighet vi må unngå.

Danmark har allerede vist oss hvordan ansvarlig samarbeid kan gi fantastiske resultater. Der har et sterkt partnerskap mellom metallsøkere og arkeologer ført til banebrytende oppdagelser og en bedre beskyttelse av kulturminner. Norge har all mulighet til å lære av deres suksess og tilpasse modellen til våre egne behov.

Mitt forslag er klart: Vi må fokusere på en inkluderende tilnærming som ivaretar både metallsøkerne og våre kulturminner.

Vår historie er et felles ansvar 

Gjennom å etablere tydelige regler, differensiere mellom typer områder og bruke teknologi som verktøy, kan vi balansere bevaring med aktiv deltakelse. Historien tilhører oss alle, og det er vårt felles ansvar å sikre at den ikke går tapt.

Debatten rundt det foreløpige utkastet til kulturmiljøloven bør være en anledning til refleksjon, ikke konflikt. La oss bruke denne muligheten til å ta vare på vår felles historie på en bærekraftig måte, der entusiasme og fagkunnskap kan utfylle hverandre.

Historien er ikke bare noe vi skal beskytte – det er noe vi skal forstå og formidle, slik at den kan gi verdi til fremtidige generasjoner.

Aktuelt fra forskersonen:

«Sjole», «sjino», «sjøpe»: Er kj-lyden i ferd med å dø?

Dyrevelferd: Norge kan miste sin status i verdenstoppen