– Det norskeste av det norske, lønnsarbeidet og velferdsveksten, lar seg ikke forene med krav til umiddelbar og kraftig utslippsreduksjon, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix)
– Det norskeste av det norske, lønnsarbeidet og velferdsveksten, lar seg ikke forene med krav til umiddelbar og kraftig utslippsreduksjon, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix)

Dagens arbeidsliv undergraver enhver seriøs ambisjon om å nå klimamålene om 40 prosent mindre utslipp innen år 2030

KRONIKK: Det som holder oss i live, vil drepe oss på sikt.

Publisert

I det offentlige ordskifte er klima innkapslet i ett departement, omkranset av ett sett av eksperter: klimaforskere, biologer og lignende. Det befinner seg først og fremst i en apokalypsefortelling hvor isen smelter, tundraen tiner, regnskogen brenner, artsmangfoldet reduseres i rekordfart. Demonen i dramaet er «CO2-utslipp».

Hvorfor gjøres ikke selve motoren i vekstsamfunnet til en del av klimadebatten: lønnsarbeidet og konsumet, dets omfang, karakter og effekt? Her er nøkkelen. I vår egen konkrete livsform fra dag til dag.

De nødvendige klimatiltakene gjør livsformen vår umulig

Den kanadiske aktivisten og samfunnsdebattanten Naomi Klein siterer i boka «Dette forandrer alt», reaksjoner fra den amerikanske høyresida på resultatene fra FNs klimapanel. Ifølge de siterte var hovedproblemet med klimapanelets påstander at tiltakene den presenterte var et frontalangrep på den amerikanske middelklassekapitalismen. Påstanden om menneskeskapte klimaforandringer var et komplott for å ta friheten fra amerikanerne.

Før vi slipper den overbærende latteren løs, hva med følgende påstand: Problemet med de nødvendige klimatiltakene er at de gjør det vanskeligere å være norsk på den moderne, plettfrie, profesjonsstyrte måten som alltid er parat til å kombinere arbeid med fritid, vekst med vern, næringsutvikling med naturopplevelser. Med andre ord hele den norske livsformen knyttet til arbeid og konsum.

Velferdsvekst lar seg ikke forene med utslippsreduksjon

Til tross for el-sykler og elbiler i urbane kollektivfelt, peker alle tallene feil vei. 40 prosent reduksjon innen 2030? Ifølge statsbudsjettet vil utslippet kun reduseres med 13 prosent innen 2030.

Politikerne har funnet et retorisk grep som nå passer bedre enn noen gang til en Shakespeare-setning fra Hamlet: «Det er galskap, men det er et system i galskapen». Hver gang et klimaregnskap nærmer seg oppgjørets time, er det på tide å begynne å snakke om neste 10-års periode.

Siden 1990 har dette skjedd hver gang og tidligere klimaministre står angrende frem på rekke og rad. Men nå ringer klokkene. Vi kommer ikke unna med det lenger. Fra et forskerstandpunkt vil denne retoriske strategien som vi fortsetter å kalle demokrati og politikk i seg selv være et interessant prosjekt.

Og her er vi ved det brutale paradokset. Det norskeste av det norske, lønnsarbeidet og velferdsveksten, lar seg ikke forene med krav til umiddelbar og kraftig utslippsreduksjon.

Et system som er dyrt i drift

Den norske sysselsettingsmodellen må bli dyr. Overordnet er norsk velferd og arbeids- integrasjon i større grad enn før henvist til nyliberalistisk markedsøkonomi med frie tøyler og økt grådighet og mindre samfunnsansvar hos dem med økonomisk makt. Politikk er i stadig større grad blitt tilpasning til slike premisser heller enn å styre, endre og utfordre dem.

Samtidig krever den norske styringsmodellen fortsatt en generøs velferdsstat som hjelper folk med ytelser når de støtes ut av eller ikke kommer inn på arbeidsmarkedet.

Et stadig større velferdssystem med stadig flere profesjoner skal hjelpe folk ut i et arbeidsliv hvor det stadig blir vanskeligere å finne plass til utsatte grupper. Høy sysselsetting går sammen med generøs velferd. Alt dette er på mange måter bra.

Problemet oppstår når premissene for produksjonslivet må være vekststyrt, teknologiintensivt og endimensjonalt opptatt av arbeidslivinkludering samtidig. Systemet blir dyrt i drift. Det produserer dessuten en livsform som forutsetter et enormt konsum. Både ytelsene og den profesjonelle forvaltningen og kontrollen med begge deler krever sitt.

Et godt samfunn er ikke avhengig av sterk vekst

Fulltidsjobber for flest mulig betyr et hverdagsliv med mye forflytning. Ofte pendling. Høyt aktivitetsnivå ikke minst hos den øvre middelklassen hvor de fleste barn og unge er forbrukere av fritidsaktiviteter, øker omdreiningshastigheten i hverdagslivet for familiene.

Konsum av handlekjedemat, billige og lite slitesterke klær langveisfra, ferier over hele kloden virker på samme måte. Det er her nøkkelen til miljøproblemets årsak og løsning ligger.

Men tyngden av dagens livsform er påfallende når en begynner å nøste. Hvem vil «miste jobben», «bli fattig», «nave». Arbeidslinja gjør det vanskelig å stå utenfor denne destruktive symbiosen av arbeid og konsum uten å få selvbildet skylt ned i sluket.

Samtidig er en fullblods og fullbefaren samfunnsdeltaker slik sett synonymt med deltaker i en kollektiv destruksjon av det samfunnet og den livskvaliteten vi er eslet for.

Dette trenger ikke være slik. Med vårt høyteknologiske produksjonsliv kunne vi redusert arbeidet og hatt mer fritid. Men mindre konsum. Ingenting tyder på at konsum gjør folk lykkelige. Heller mer sårbare, depressive og selvdestruktive. Et godt samfunn er ikke avhengig av sterk vekst, men demokratisk fordeling.

Det finnes i forlengelsen av dette et skred av argumenter for redusert lønnsarbeid til fordel for fritid som ikke er basert på privat konsum. Mellom klima- og miljøministerens selvrettferdige optimisme og bompengepartiet finnes et tomrom hver og en av oss, helst i fellesskap, må fylle så raskt som mulig.