For de fleste av oss som er vokst opp i Norge i tiden etter den kalde krigen vil spørsmålet kanskje fremstå som absurd. Men for en som tar et langsiktig blikk på norsk og global historie blir det høyst relevant. For i et titusenårsperspektiv, hvor vi ser tilbake til statens fremvekst i historien, vil vi se at den aller vanligste styreformen globalt faktisk har vært en eller annen form for diktatur. Hvor en konge, khalif, khan, eller keiser styrer uten å hente sin legitimitet fra demokratiske valg.

Demokratiets dype røtter

Gitt at demokratiet på mange måter er et minoritetsfenomen, hvorfor er noen land, som Norge, demokratier i dag, mens andre, som Russland, har blitt styrt av en form for diktatur gjennom nesten hele sin historie?

I en ny bok «The Deep Roots of Modern Democracy» (Cambridge University Press), kommer vi med et nytt svar på dette spørsmålet. Et svar som på mange måter tyder på at vi delvis kan takke naturen vår for at vi lever i et fritt og demokratisk land. For vi finner at demokratiet har en sterk sammenheng med samfunns tilknytning til sine geografiske omgivelser, og mer spesifikt til havet. Demokratiet har sine røtter langs kysten.

Demokratiets globale historie

I boken tegner vi først et nytt bilde av demokratiets globale historie. Vi viser at en «eurosentrisk» forståelse av demokratiets fremvekst ikke stemmer. Det er ikke riktig å fremstille demokratiet som en europeisk oppfinnelse, med opphav i antikkens greske bystater. Tvert imot var ulike former for demokrati utbredt i hele verden også i førmoderne tid.

I førmoderne tid finner vi demokratiske styreformer i republikker på det indiske subkontinentet, blant urfolk i Amerika, og på det afrikanske kontinentet. I Norge og Nord-Europa finner vi demokratiske styreformer i førmoderne tid, blant annet blant vikingene, symbolisert ved vikingenes «ting».

Det som imidlertid har sterke europeiske røtter er det «representative» demokratiet som kjennetegner moderne stater, hvor velgere stemmer på representanter som møtes i et parlament, i motsetning til direkte demokrati.

Dette hadde et særlig utspring i de europeiske bystatene med parlamenter i middelalderen, som Venezia eller Lübeck. Den europeiske kombinasjonen av stat og parlamentarisk demokrati skulle etter hvert spre seg til hele verden.

Hva forklarer at noen landområder har mye lengre historier med demokrati enn andre? Hvorfor har demokratiet hatt gode vekstvilkår rundt Nordsjøen, mens det er relativt fraværende på de asiatiske steppene, for eksempel. I forskningen vår finner vi at svarene peker i en klar retning: Mot kysten.

Geografi og utvikling

Vi tar utgangspunkt i en stor forskningslitteratur som knytter geografi til politisk og økonomisk utvikling. Et eksempel er Jared Diamond’s bestselger «Guns, Germs and Steel: The fate of human societies» (1997). Boken argumenterte for at noen deler av verden hadde bedre geografiske betingelser for å utvikle tidlig jordbruk, og at dette gav disse samfunnene et forsprang som etter hvert gjorde at Europa kunne legge verden under seg.

Andre forklaringer på utvikling og demokrati har vektlagt klima og temperatur, skog, elver, steppelandskap og fjell som forklaringer på hvorfor noen samfunn, som Norge, har blitt rike, demokratiske og stabile, mens andre virker fastlåst i fattigdom, krig og diktatur.

Vår forskning tar utgangspunkt i at noen landområder har mye bedre tilgang til havet enn andre. Tilgang til havet bestemmes ikke bare av nærhet til havet, men av hvor lett det er å konstruere gode havner, hvor skip kan ligge.

Noen landområder har «naturlige havner», kystlinjer som gjør det lett å bygge havner i le for vind og vær hvor skip kan ankre i fred. Tenk på Egypt, et land med lang kystlinje, men hvor det er relativt få viker eller fjorder hvor man kan bygge havner i le.

Havnenes velsignelse

Egypt er en sterk kontrast til Norge, hvor vi både har lang kystlinje men også fjell, viker og fjorder som gjør det lettere å bygge havner. Ta en tur på Vestlandet, eller i Telemarks skjærgård, så vil du fort innse at mulighetene til å bygge fungerende havner i Norge er nesten endeløse. I Norge er det kanskje flere naturlige havner enn noe annet sted på jorda.

Samfunn med rik tilgang på naturlige havner utvikler etter hvert havnebyer og kystkultur med radikale effekter på samfunnsutviklingen. Effekter som gir økt grobunn for selvstyre, først og fremst fordi de gir befolkningen økt makt.

Lett tilgang til havet gir nemlig befolkningen muligheter til å flykte fra autoritære ledere. At folket har fluktmuligheter i havnerike områder, gir ledere som ønsker å beholde skattegrunnlaget, gode grunner til å gi befolkningen i disse områdene mer selvstyre.

Tilgang til havet eksponerer også samfunn for idéer utenfra, for eksempel for liberale ideologier knyttet til liberalisme og demokrati. Samfunn orientert mot havet har også en tendens til å tjene på handel og urbanisering, som historisk har bidratt til fremveksten av det urbane borgerskapet og industriarbeiderklassen – to samfunnsgrupper som historisk har vært de sterkeste pådriverne for demokrati.

Generelt knytter tilgang til havet folk sammen, som i tur gjør det enklere for vanlige folk å true autoritære eliter. Det er ikke tilfeldig at havnebyer gjennom historien ofte har vært assosiert med toleranse, pluralisme og liberalisme. I de fleste land er havnebyer, som Hamburg, Rotterdam, Bergen, Genova, Marseille, som oftest de mest liberale og venstreradikale byene.

Historiens laboratorium

Disse forholdene, og en rekke andre, gjør at områder med sterk tilgang på naturlige havner har den beste historiske grobunnen for demokrati. Norge, med sitt mylder av havner, sine førmoderne «ting» og sitt moderne storting, er et prima eksempel på denne sammenhengen.

Store landområder med lav tilgang til naturlige havner, som Russland, Kina eller Mongolia, har mye dårligere forutsetninger for å utvikle demokratiske samfunn.

I forskningen vår har vi samlet nye data med informasjon om alle «naturlige havner» over hele verden, fra tidens morgen til i dag, data som vi har kombinert med informasjon om styresett og andre samfunnstrekk gjennom historien. Med disse dataene har vi brukt historien som «laboratorium» hvor geografien gir oss et naturlig eksperiment, som lar oss stillepørsmålet:

Får samfunn med høyere tilgang på naturlige havner bedre vekstvilkår for å utvikle demokrati? Svaret vi finner er et rungende ja.

Ikke bare finner vi dette i perioden vi kan kalle «demokratiets gullalder», 1789 til i dag, men også i førmoderne tid: I områder med flere naturlige havner er det mer vanlig med innslag av valg og selvstyre, til nesten alle tider i historien. Et eksempel er vikingene med sine forsamlinger — Ting, — ofte plassert innerst i norske fjorder.

Som en kontrast til dette finner vi landområder med relativt lav tilgang til havet, som Russland eller Kina. I slike områder finner vi som oftest lange historiske perioder med autoritære imperier.

• Les også: – Russland er blitt et klassisk diktatur

Sosiale sammenkoblinger

I tillegg finner vi at en rekke av de forklaringene vi tror kan redegjøre for dette virker å stemme: Havnebyer har mer demokrati-elskende innbyggere, gir høyere økonomisk vekst og urbanisering, og en større flyt av folk og ideer.

Hvis bildet vår forskning tegner opp er riktig kan vi med ettertrykk si at havet, og menneskets tilknytning til det, er en av nøklene til demokratiet.

Sammenhengen mellom havner og demokratiet forteller en enda dypere historie om hva det er som skaper grobunn for demokrati. Det tyder nemlig på at sosiale sammenkoblinger, mellom mennesker, er forutsetninger for folkestyret.

Sosiale sammenkoblinger, som knytter ulike befolkninger og samfunnsgrupper sammen, gjør at mennesker kan handle kollektivt, lære fra hverandre, og være mobile, som i tur svekker den styrende elitens makt over de styrte. Dette har implikasjoner for tiden vi lever i nå. Autoritære stormakter som Kina og Russland eksperimenterer med nye måter å svekke menneskers sosiale sammenkoblinger på, og store multinasjonale firmaer søker kontroll over den infrastrukturen som knytter oss sammen. Dette utgjør trusler motdagens «havner». De må ikke lykkes.

LES OGSÅ:

Oppsto mennesket i Europa?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap