Debatten om dødshjelp har i stor grad handlet om rettighetene til den som søker dødshjelp, men den bør også handle om hvilke plikter vi har som individer og samfunn, skriver professor og spaltist Bjørn Hofmann.

Hva skal til for at vi skal kunne ta noens liv i Norge?

SPALTIST: Vi må ha veldig gode grunner for å drepe med dødshjelp. At de har bestemt det selv, er ikke en god moralsk grunn.

Bjørn Hofmann
PROFESSOR I MEDISINSK ETIKK OG FILOSOFI VED NTNU OG UNIVERSITETET I OSLO
Publisert

Dette virker som et skremmende spørsmål som blir stadig mer aktuelt, ikke minst på grunn av dødshjelpdebatten: Hvilke moralske grunner har vi til å ta liv av et menneske som ønsker å dø?

Dette er et sentralt spørsmål dersom dødshjelp skal innføres i Norge, slik et økende antall ønsker. Andre grunner er:

1) Selvbestemmelse: Personen ønsker det

2) Velgjørenhet: For å redusere lidelse (her og nå eller i fremtiden)

Selvbestemmelse

Ifølge dette argumentet skal vi ta et menneskeliv fordi vedkommende ønsker det selv. Det er selvfølgelig mange forutsetninger som skal være på plass før dette argumentet er gyldig, blant annet at vi vet at personen har beslutningsevne og at ønsket ikke er et resultat av en innskytelse eller innflytelse. 

Vi har en klar plikt til å hjelpe mennesker som lider – men ikke dermed til å ta livet av dem.

Men la oss tenke oss at personen har forstått hva vedkommende ber om, er beslutningskompetent og at ønsket er frivillig: skal vi da drepe personen?

Selv de fleste tilhengere av dødshjelp som legger stor vekt på den enkeltes selvbestemmelse, vil ikke ta liv av noen bare ut fra deres selvbestemte ønske. Det er fordi selvbestemmelse er et kriterium, men ingen begrunnelse.

Hvis selvbestemmelsen alene skulle begrunne en så radikal handling som drap, vil den også kunne begrunne en lang rekke andre handlinger og plikter. Vi vil sa måtte etterkomme veldig mange andre ønsker og behov for å være konsistente. Det er derfor vanskelig å hevde at selvbestemmelsen begrunner drap.

Redusere lidelse

En annen mulig moralsk begrunnelse for å ta liv av et menneske, er at vi skal redusere dets lidelse. Mange etiske teorier er enige om at enkeltmenneskers lidelser påkaller en moralsk plikt til å hjelpe. Plikten til å redusere lidelse begrunner helsetjenesten og andre sosiale ytelser.

Det vanskelige spørsmålet om denne plikten går så langt at vi kan ta livet av et menneske. I andre sammenhenger dreper vi jo ikke mennesker fordi deres liv er fylt av lidelse eller der lidelsen overgår nytelsen. Det er flere grunner til det.

For det første avslutter vi personens eksistens. Når vi dreper dem fratar vi dem muligheten av å oppleve noe i fremtiden og til å utøve sin selvbestemmelse (autonomi). For det andre må hjelpeplikten veies opp mot andre plikter, slik som plikten til å respektere menneskers liv. For det tredje gjelder hjelpeplikten reduksjon av lidelse – ikke drap.

Det finnes mange andre måter å redusere menneskers lidelse på, enn å ta livet av dem, eksempelvis med smertelindring.

Konsekvensetikk mot pliktetikk

Men hva med tilfeller der vi ikke på annen måte klarer å redusere lidelsen – hvis lidelsen er uutholdelig - har vi da en moralsk plikt til å drepe folk? Derom strides de lærde. De som mener at vår moralske plikt er å maksimere nytelse og minimere lidelse, vil ofte svare ja. De som mener at vår plikt til å redusere personers lidelse stopper ved å utslette dem som person, vil svare nei. Begge har sine styrker og svakheter.

Uutholdelig lidelse

Her er det viktig å merke seg betingelsen uutholdelig lidelse. Hva er det? Hvem bestemmer hva som er uutholdelig? Det er vanskelig – noen ganger umulig - å sette seg inn i andre menneskers lidelse. Personen må derfor selv vurdere om lidelsen er uutholdelig.

Uutholdelig lidelse defineres gjerne som alvorlig smerte, plage eller ubehag som er vanskelig å akseptere eller håndtere. Men hvis vurderingen av folks lidelse styres av selvbestemmelsen, mister lidelsen sin moralske kraft. En person som mener at et dårlig eksamensresultat eller varig ansiktslammelse medfører uutholdelig lidelse begrunner neppe en plikt til å drepe.

Det har dessverre vist seg vanskelig å vurdere lidelse objektivt

Å gjøre lidelsesargumentet avhengig av selvbestemmelsen, undergraver dets argumentasjonskraft. Man kan innvende at «selvbestemt uutholdelig lidelse» gjør at folk som ønsker å få hjelp til å dø, bare kan si at de lider uutholdelig – og at det ikke gir noen plikt til å drepe dem.

Hvis man finner objektive mål for uutholdelig lidelse, kunne man unngå dette problemet. Da kan man gi en uavhengig vurdering av at «dette mennesket lider uutholdelig (og vi kan ikke hjelpe det på andre måter), så vi plikter å drepe det (dersom det er dets autonome valg)».

Det har dessverre vist seg vanskelig å vurdere lidelse objektivt – både teoretisk og praktisk – og særlig om den er uutholdelig. Prinsipielt sett er all lidelse til å holde ut frem til man dør – fordi man rent faktisk utholder den.

Fra begrunnelse til definisjon

Et annet problem er at der hvor definisjonen av uutholdelig lidelse skulle styre dødshjelpspraksis, kan det bli motsatt: praksis definerer prinsippet. Innfører man dødshjelp ut fra kriteriet om uutholdelig lidelse, uten en klar definisjon av dette, vil dødshjelpspraksisen definere uutholdelig lidelse.

Når følelsen av håpløshet er den viktigste grunnen til å søke dødshjelp, så blir håpløshet uutholdelig lidelse. Da blir dødshjelp definert av og ikke begrunnet av uutholdelig lidelse. Igjen mister lidelsesargumentet sin begrunnelseskraft.

Det finnes i dag flere «måleinstrumenter» for å måle uutholdelig lidelse

Hvis vi ser på begrunnelsene for å søke om dødshjelp i Nederland, er det smerte og frykt for fremtidig smerte, tap av selvfølelse og mening, tap av selvbestemmelse eller verdighet, opplevelsen av å være til byrde, angst, frykt for døden, mangel på sexlyst, nervøsitet, nedstemthet, frykt for døden og en følelse av håpløshet. Så lenge mange av disse formene for lidelse kan avhjelpes på andre måter enn å ta liv av folk, mangler vi en god moralsk begrunnelse for å drepe dem.

Måle lidelse

Det finnes i dag flere «måleinstrumenter» for å måle uutholdelig lidelse. Problemet er at også disse baserer seg på personens subjektive opplevelse. Da er vi tilbake ved selvbestemt lidelse, som gjør at lidelsesargumentet mister sin moralske argumentasjonskraft og vi kan risikere å gå i sirkel: personens lidelse var uutholdelig fordi vi tok liv av hen.

Det er altså viktig å skille mellom definisjon, kriterium og begrunnelse.

Selvbestemmelse er et viktig kriterium for dødshjelp, men det gir ingen begrunnelse. Lidelse kan være en begrunnelse for dødshjelp, men ikke når den blir definert av dødshjelp eller selvbestemmelse. Folk har en lang rekke selvbestemte ønsker som vi ikke etterkommer. 

Om alvorlig eller uutholdelig lidelse skal være en moralsk grunn for å tilby dødshjelp, må vi ha en klar definisjon av dette, som ikke er avhengig av selvbestemmelsen eller av dødshjelpspraksis.

Vi må med andre ord ha veldig gode grunner for å drepe mennesker i Norge (med dødshjelp). At de har bestemt det selv, er ikke en god moralsk grunn. Dersom uutholdelig lidelse skal begrunne dødshjelp, kan det ikke være definert av selvbestemmelsen eller av praksis.

Debatten har i stor grad handlet om rettighetene til den som søker dødshjelp, men den bør også handle om hvilke plikter vi har som individer og samfunn. Vi har en klar plikt til å hjelpe mennesker som lider – men ikke dermed til å ta livet av dem.

 

medisin og helse filosofi samfunn etikk aktiv dødshjelp helse
Powered by Labrador CMS