Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Dette er et svar på et innlegg skrevet av Bjørn Hofmann som kan leses her:

spaltist | bjørn hofmann

Hva skal til for at vi skal kunne ta noens liv i Norge?

Hva skal til for at vi skal kunne ta noens liv i Norge, spør professor Bjørn Hofmann. Dette er en merkelig problemstilling. I Norge er det selvsagt ikke tillatt å ta noens liv, og det er vel heller ikke mange som arbeider politisk for å legalisere det å ta noens liv.

Hvordan er det mulig at en professor i medisinsk etikk og filosofi kan befinne så langt ute i isødet i debatten om legalisering av frivillig, selvbestemt livsavslutning?

Minner om abortdebatten

Hofmann presiserer at vi må ha veldig gode grunner for å drepe med dødshjelp. Dødshjelpdebatten i Norge handler ikke om retten til å drepe. Hofmanns argumentasjon bringer erindringer om debatten og påfølgende retten til abort som ble vedtatt i Norge i 1964.

Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort, en rett som ble lovfestet fra 1975. I 1978 fikk kvinnen selv rett til å avgjøre om hun ville avbryte svangerskapet.

Skjuler seg bak den hippokratiske ed

Til å være det mest naturlige i verden, er det likevel mye tabu og forknytte holdninger til døden. Særlig viker politikerne og helsepersonell når temaet hjelp til livsavslutning dukker opp. De skjuler seg bak den hippokratiske ed, også kjent som legeløftet, og fremhever særlig det at legen skal helbrede, lindre og trøste. Eden har imidlertid endret innhold underveis til dagen Norge.

Den opprinnelige eden la vekt på at legen ikke skulle gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt. På samme måte skulle legen heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel.

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Det er imidlertid mange i helsevesenet i Norge som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp.

Erfaringer fra noen land

I Läkartidningen 2016 skriver 10 medisinske professorer om selvvalgt livsavslutning. De viser til at i Oregon har selvvalgt frivillig livsavslutning vært tillatt siden 1997. Mot bakgrunn av fakta og erfaringer fra Oregon anser de at spørsmålet om pasienters rettigheter i livets terminalfase – inklusive retten til sjølvalgt livsavslutning – bør utredes i Sverige.

I Belgia etter 2002 kan en kompetent og velinformert voksen person ved uutholdelig lidelse i en terminal fase be om dødshjelp på bestemte vilkår.

I Nederland ble kampen for palliativ (lindrende) pleie og eutanasi tatt i ulike bevegelser mens de i Belgia har gått hånd i hånd. Kampen for bedre palliativ pleie og eutanasi i Belgia kom altså samtidig og hadde sterk støtte i befolkningen. De første initiativene for bedre palliativ pleie kom fra tilhengere av selvvalgt eutanasi.

California Medical Association

Nå har California Medical Association endret syn. Valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient, heter det nå. Og det er bakgrunnen for at foreningen nå har endret holdning, sier president i California Medical Association, Dr. Luther Cobb.

En annen representant fra legeforeningen, Ted Mazer fra San Diego var tidligere sterk motstander av legeassistert selvmord, men holdningene hans endret seg etter å ha erfart hvordan lindrende behandling ikke har vært godt nok for enkelte pasienter, samt måten hans foreldre og svigerforeldre døde på. 

Derfor håper jeg at Hoffmann også med tiden kan komme til samme konklusjon. Og at det er retten til en verdig død definert av pasienten som bør grunnlovfestes.

Helbredelse og en god død er etisk likestilt

Legaliseringen av dødshjelp var etisk, politisk og finansielt koblet sammen med utviklingen av den palliative (lindrende) pleien. Selvsagt er helbredelse fortsatt det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. 

Dette viser at legeassistert selvmord altså kan være en naturlig del av palliativ pleie, og det er etisk riktig av en lege å hjelpe en lidende, dødssyk pasient på en best mulig måte når nok er nok.

For 50 år siden kom abortloven. Nå har turen kommet for aktiv dødshjelp. Min visjon er et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte, med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er vårt høyeste ønske.

• Les også: Kan debatten om dødshjelp vekkes til live i Norge?

Det viktigste resultatet av en lovgivning som tillater en eller annen form for hjelp til livsavslutning under kontrollerte former, er at det gir sinnsro. For da vil alle som aldri kommer til å benytte seg av den likevel vite at den eksisterer som en mulighet til å få hjelp om situasjonen blir uutholdelig.

Les også:

Er vi på feil sted i jakten på covid-virusets opprinnelse?

Lab-leak-teorien: Står vi overfor vitenskapens største tillitskrise?