I mai 2020 publiserte jeg en artikkel sammen med kolleger ved NMBU og Samisk høgskole i det vitenskapelige tidsskriftet Pastoralism. Forskningen stilte spørsmål ved et grunnpremiss i norsk reindriftspolitikk, nemlig at det er en nær sammenheng mellom reintetthet og slaktevekter. I vår artikkel konkluderte vi imidlertid med at også klimavariasjon spiller en vesentlig rolle for hvor store dyrene blir.

Dette har tydeligvis vært tunge konklusjoner å fordøye for Norsk institutt for naturforskning (NINA). Den 5. november 2021, halvannet år etter at artikkelen vår ble publisert, sender NINA ut en pressemelding om at artikkelen vår inneholder feil og feiltolkninger. Samtidig publiseres en liknende tekst på forskning.no og i Nationen.

Tre innvendinger mot oss

Denne spesielle reaksjonen på en forskningsartikkel var basert på en kommentar til vår artikkel publisert i Pastoralism den 22. oktober 2021, skrevet av to forskere fra NINA og tre biologer fra UiT. Den 7. desember 2021 svarte jeg ved å peke på tre påstander rettet mot oss, som var preget av feil og usaklighet:

1. I artikkelen vår konkluderer vi med at sammenhengen mellom reintall og slaktevekter er relativ svak. Det er ikke det samme som «ubetydelig» som NINA hevder at vi sier.
2. Vi blir angrepet for kun å ha studert Vest-Finnmark og ikke også inkludert Øst-Finnmark i analysen. Men det fremstår for oss som merkelig å anklage oss for å konsentrere analysen om det mest omdiskuterte og største reindriftsområdet i Norge. Det at Vest-Finnmark er så omdiskutert er grunn nok i seg selv til å konsentrere analysen om dette området.
3. Videre hevdes det at vi «fordreier fakta» ved at vi «gir ... inntrykk av at det som publiseres om rein i vitenskapelige journaler innen økologi, primært ser på effekter av reintetthet, mens klimaeffekter blir oversett». I artikkelen skriver vi tvert imot at mens politikken ikke tar hensyn til klimavariasjon, har forskningen, inkludert den økologiske, vært opptatt av nettopp hvordan klimavariasjon og klimaendringer påvirker reindriften. Artikkelen vår inkluderer da også referanser til 26 studier som diskuterer det kompliserte forholdet mellom rein, beiter og klima.

Den 21. desember 2021 svarer de fem opprinnelige forfatterne av kommentaren i Pastoralism. Nå er ikke punktene 1) og 3) lenger noe tema. Det er bra, men de kunne i det minste innrømme at de hadde rettet uriktige anklager mot oss i ulike medier.

Udokumenterte påstander

Men her er det ingen ydmyk holdning å spore. I stedet går de fem forskerne hardt ut mot vår forskning på det gjenværende punktet om valg av analyseenhet og data med svært sterke anklager.

De fem forskerne vet utmerket godt at det er umulig å svare utførlig på den tekniske kritikken om bruk av statistikk i et forum som dette. Dessuten er god vitenskapelig praksis – og en riktig rekkefølge når det pågår en debatt i et fagtidsskrift – å først ta fagdebatten i det aktuelle tidsskriftet. Så kan vi eventuelt ta en debatt i andre fora etterpå. Men vi må få tid til å gå igjennom alt datamaterialet på nytt for å kunne svare tilfredsstillende. De fem omtalte forskerne brukte tross alt halvannet år på å svare på vår artikkel.

Men selv om de er fullstendig klar over alt dette, velger de likevel å kaste ut harde og udokumenterte påstander. I tillegg til at dette er et eksempel på en dårlig debattkultur, er det også interessant.

Hvorfor velger de å gå så hardt ut mot en vitenskapelig artikkel?

NINA som vitenskapelig alibi

Jeg har tidligere kritisert NINAs formidling av sin egen forskning om samisk reindrift og påpekt at det er et sprik mellom hva NINA-forskere skriver i vitenskapelige tidsskrifter og hva NINA formidler om den samme forskningen til allmenheten og politikere.

Ett av flere eksempler på dette er hvordan NINA på sine websider hevder at deres overvåking av reinbeitene på Finnmarksvidda viser at «For mange rein fører til mindre lav på vidda», mens den siste fagfellevurderte artikkelen fra disse undersøkelsene konkluderte med «Rapid recovery of recently overexploited winter pastures for reindeer in northern Norway». Med andre ord hadde vinterbeitene tatt seg raskt opp igjen etter en periode med overbelastning. Dette viktige og interessante funnet er underkommunisert i alt NINA senere har formidlet om reindrift.

Det er heller ikke noe belegg for å påstå at Finnmarksvidda er overbeitet basert på data samlet inn i overvåkingsprogrammet de siste årene. Men NINAs forskere har tydeligvis bestemt seg en gang for alle om at reineierne har for mange rein. Slik har de i flere tiår vært det vitenskapelige alibiet for en politikk som går ut på å redusere antall rein, og dermed i praksis også reindriftens rolle og utbredelse i Norge. Her er det mye rom for analyser innen feltet politisk økologisk som mine kolleger og jeg har gjort andre steder.

Også NINAs svar på vår artikkel kan i seg selv fremstå som et eksempel på dobbeltkommunikasjon. På den ene siden anklager de oss for å hevde at forskningen deres ikke tar hensyn til klimavariasjon, hvilket vi altså ikke har hevdet. Snarere tvert imot. Vi siterer til og med NINA-forskere som eksempel på forskning som både ser på reintall og klima. Og her er nok forskningsmiljøene i NINA og NMBU ganske enige – både reintall og klima spiller inn på reinsdyrenes tilstand.

Men på den andre siden snakker NINA-forskerne kun om reintall i den offentlige debatten. NINA sender til og med ut en pressemelding om at nå har de bevist den tette sammenhengen mellom reintall og slaktevekter en gang for alle.

Så hvordan forklarer man slik dobbeltkommunikasjon?

Reindrift er betent i nord

For det første har de involverte forskerne tidligere gått høyt ut og hevdet ting som det i lengden er vanskelig å forsvare – som at «rein som blir tatt av rovdyr ellers ville dødd av sult» (Nordlys 24. juli 2012), at reineiere jukser i stor skala ved rovdyrerstatning og at «aborter og dødfødsler som skyldes sult rapporteres som tap til rovdyr» (Nationen 21. desember 2010), at staten bør bruke «den gode gamle pisken» ovenfor reindriften snarere enn «gulrot-virkemidler», at Finnmarksvidda er så overbeitet at reinsdyras tenner «slites ned til gommene på få år», fordi reinen «får i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon», og at nedgangen i rypebestanden i Finnmark skyldes reinsdyras overbeiting (Altaposten 18. mars 2010).

Reindrift er et betent tema i nord. Det er bare å ta en titt på kommentarfeltene i ulike medier hvor hets av samer og spesielt reineiere florerer. Jeg vil spørre om ikke biologene fra NINA og UiT har bidratt til å legitimere en slik hets mot den samiske reindriften ved det jeg leser som udokumenterte generaliseringer om reindriften som sitatene over representerer.

NINA og departementets tette bånd

I tillegg lurer jeg på om NINAs rolle som oppdragsinstitutt er en viktig årsak til de kraftige reaksjonene på våre konklusjoner i artikkelen. NINA har nemlig over lang tid hatt tette bånd til reindriftsavdelingen i Landbruks- og matdepartementet (LMD) gjennom ulike oppdrag for anvendt forskning og rådgivning.

Også NINAs svar på vår artikkel kan ses på som et eksempel på den nære koplingen mellom NINAs reindriftsforskere og LMD. Mens vi stilte spørsmål ved LMDs reindriftspolitikk i vår artikkel uten å kritisere NINAs forskning, er det NINA som svarer med en pressemelding og kronikker av en kommunikasjonsrådgiver. Slik fremstår NINA nærmest som en del av LMDs kommunikasjonsavdeling.

Den tette forbindelsen mellom LMD og NINA illustreres også ved at en av NINAs forskere har stilt som statens hovedvitne i saken mot den unge reineieren Jovsset Ánte Sara, som LMD har tvunget til å redusere flokken sin ned til et nivå han ikke kan leve av. Forskeren påstod i retten at det ville lønne seg for en reineier som Sara å ha færre dyr. Da ville produktiviteten øke. En reduksjon av reintallet var altså til det beste for reineieren, selv om han ikke skjønte det selv.

Ubehagelig men nødvendig kritikk

Mye er investert fra både NINA og LMD, og mye ser ut til å stå på spill. Derfor ser det ut til at kritisk forskning som stiller spørsmål ved reindriftspolitikken og NINAs reindriftsforskning må slås ned på.

Dette har jeg også opplevd før – med angrep fra NINAs direktør Norunn Myklebust. Å stå frem med tydelig kritikk av et forskningsinstitutt er ubehagelig. Men det er likevel nødvendig å svare denne gang som jeg gjorde sist.

Reaksjonene fra NINA på vår reindriftsforskning illustrerer også et aspekt ved spørsmålet om ytringsfrihet i akademia, nemlig hvordan usaklige reaksjoner mot forskere som kritiserer sterke interessegrupper kan føre til en fattigere offentlig debatt.

LES OGSÅ:

Berettiget kritikk av NMBU sin reindriftsforskning

DEBATT: Det er flere elementer i artikkelen til NMBU-forskerne som fremstår som uforenlig med god vitenskapelig praksis.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap