Tellekantsystemet belønner antallet vitenskapelige artikler en forsker publiserer. Det svekker forskningen, mener Lasse Fridstrøm.
Tellekantsystemet belønner antallet vitenskapelige artikler en forsker publiserer. Det svekker forskningen, mener Lasse Fridstrøm.

Tellekantsystemet fremhever middelmådighet og makkverk innen forskningen

DEBATT: Forskningen er ment å være selve spydspissen i kunnskapssamfunnet. Likevel skjer det urovekkende lite læring i forskersamfunnet.

Simen Gaure hadde 6. desember en svært interessant artikkel i Aftenpostens Uviten-spalte. Han antyder at kvalitetssikringen av forskningsartikler ikke lenger fungerer slik den skal. Vitenskapen er i stadig mindre grad selvkorrigerende.

Dårlige klimastrategier lever videre

Forskningen er ment å være selve spydspissen i kunnskapssamfunnet. Likevel skjer det urovekkende lite læring i forskersamfunnet. Jeg har tidligere, på forskersonen.no, vært inne på den skremmende svake kunnskapsakkumulasjonen innenfor samfunnsfaglig klimaforskning.

Bevislig dårlige klimastrategier lever videre blant akademikerne og i offentligheten, side om side med de gode, som jeg også har omtalt i Energi og Klima. Det er som om ingen forskning og utredning hadde funnet sted.

Publish or perish

Jeg har en teori om hvorfor erkjennelsen går så langsomt framover. Én av grunnene er det såkalte tellekantsystemet for vitenskapelig publisering.

Allerede da jeg var student i California, for snart 50 år siden, var parolen på amerikanske universitet «publish or perish». For å beholde sine stillinger måtte vitenskapelig ansatte kunne vise til stadig flere meritterende publikasjoner.

Siden har dette tellekantsystemet spredt seg til nær sagt alle land, alle fag og alle typer kunnskapsorganisasjoner. I Norge har de uavhengige forskningsinstituttene vært omfattet av systemet siden 2008, i form av «resultatbasert grunnbevilgning».

Tellekantsystemet belønner antall, ikke innhold

Tellekantsystemet gir belønning basert på antallet vitenskapelige publikasjoner. Og da er det akkurat det vi får: flest mulig vitenskapelige artikler.

Artiklenes innhold er underordnet. For de fleste forskere er målet å få artikkelen gjennom fagfellevurderingen – og ferdig med det. Da er det smart å innsnevre problemstillingen mest mulig, slik at samme datasett og analyse kan gi opphav til flere tellende artikler med tilsynelatende forskjellige fokus.

Formidling til allmennheten, forvaltningen eller det politiske miljøet gir ikke uttelling på samme måte. Dette blir derfor nedprioritert.

Forskningslitteraturen er på god vei til å bli ødelagt

Systemet fører til en stadig større oppblomstring av «vitenskapelige» tidsskrift, med en stadig større og mer uoversiktlig flora av artikler, av stadig lavere kvalitet. For å finne nok fagfolk som orker å påta seg jobben som fagfelle, må tidsskriftene ta til takke med stadig mindre motiverte og svakere kvalifiserte personer.

Tellekantsystemet er på god vei til å ødelegge den internasjonale forskningslitteraturen. Kvantitet trumfer kvalitet. Det blir vanskeligere å skille klinten fra hveten. Viktige, relevante og etterrettelige verk får stadig mindre synlig forrang framfor den store hopen av middelmådigheter og makkverk.

Det er vanskelig å vite hva vi kan gjøre med det, på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Et første steg kan kanskje være «å sette problemet under debatt», for å låne Georg Brandes’ formulering fra 1871.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS