I 1872 gjorde forskeren Heinzmann et eksperiment på frosker. De ble lagt i vann som sakte ble varmet opp fra 21 til 37,5 grader. Heinzmann observerte at froskene ikke forsøkte å rømme, men døde som følge av å bli værende i det varme vannet. Dette ble forklart ved at froskene, som har evne til å tilpasse kroppstemperaturen sin til omgivelsene, brukte all energien på å utligne temperaturøkningen i stedet for å rømme.

Utenfor loven

Selv om det senere er sådd tvil om eksperimentet, kan «kokt frosk-syndromet» brukes for å beskrive mange doktorgradsstipendiaters psykiske helse og arbeidsmiljø. Det har kommet flere vitnesbyrd, både anonyme og under fullt navn, om forhold som ligger langt utenfor Arbeidsmiljøloven. Leder for Yngre forskere, Sofie Høgestøl, og stipendiat Jan Sigurd Blackstad ved NTNU, forteller i et intervju med Forskning.no om arbeidskulturer enkelte steder som forherliger arbeidsuker på mellom 70 og 100 timer. Dette resulterer i psykiske og fysiske belastninger, og at livet ellers blir satt på vent, og høres til punkt og prikke ut som oppskriften på froskekoking á la Heinzmann.

Det kan med andre ord se ut som om temperaturen i stipendiatgryta øker faretruende, men nettopp slik froskene ble værende i gryta, ser tilpasningsdyktige stipendiater ut til å temperere seg inn i sine framtidige karrierer i akademia. Så lenge det varer, i alle fall. Men hvordan kan vi komme denne lite bærekraftige utviklingen til livs? Det er her forskerskolene kommer inn i bildet.

Bærekraftige forskere

I disse dager lyser Norges forskningsråd ut midler til drift av nasjonale forskerskoler. Målet med forskerskolene er å heve kvaliteten på forskerutdanningen, hindre frafall og korte ned gjennomføringstiden i doktorgradsutdanningen, ifølge utlysningsteksten. PROFRES er en forskerskole for profesjonsrettet og praksisnær forskning på områdene helse, velferd og utdanning. Her finner vi sammen med andre stipendiater fra Universitetet i Sørøst-Norge, Nord universitet, Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger. Målet er å bidra til bedre helse- og velferdstjenester i en tid preget av endring.

På PROFRES’ halvårlige samling i høst var «bærekraft i forskning» hovedtemaet. Selv om bærekraftsbegrepet er blitt det nye «buzzordet» i forskning, er det én side ved begrepet som har fått mindre oppmerksomhet. Den handler om bærekraft i forhold til akademikeres helse og arbeidsmiljø. Ikke bare bærekraft i forskning, men bærekraftige forskere.

Det handler altså om at forskerne skal vare. Overført til stipendiater dreier det seg ikke bare om bekymringen for hvordan de skal fullføre doktorgradsløpet i tide, men hvordan de – akkurat som Heinzmanns frosker – står i fare for å umerkelig tilpasse seg, og adoptere arbeidsmåter og -kulturer som kan være skadelige på sikt.

Individualisering

Denne delen av samlingen overrasket arrangørene ved å vekke svært stort engasjement. Flere ga uttrykk for at de kjente seg igjen, men trodde de var alene om opplevelsen av høye krav kombinert med følelsen av å ikke mestre. Å snakke høyt om at man ikke får det til, er sjelden kost i akademia. Gjennom å sette temaet på dagsordenen, ble det skapt en arena for å snakke om at dette ikke handler om utfordringer og utilstrekkelighet ved hver enkelt stipendiat, men at det er et felles problem for og i akademia.

Sammenlignet med andre land er rammebetingelsene våre riktignok gode, men et gjennomgående tema i diskusjonene var at mange av de velmenende tiltakene som anbefales individualiserer både problemet og løsningen. Å delta på stressmestringskurs, samt betydningen av å planlegge godt, få nok søvn, mosjon og næringsrikt kosthold kan man vanskelig være uenig i. Problemet er bare at årsaken til stresset – og ansvaret for å håndtere det – på denne måten blir lagt på den enkelte stipendiats eller arbeidstakers skuldre. «Plan the work and work the plan» eller «Full yogic breathing» kan ikke være hele løsningen.

Vi får det ikke til alene

Da forskerskolene ble evaluert i 2018, fant Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) at forskerskolene ikke påvirket i hvilken grad kandidatene gjennomførte doktorgraden, eller om de gjorde det på kortere tid enn andre, i noen særlig grad. I likhet med flere stemmer i den påfølgende debatten, synes vi det er overraskende.

Som for arbeidstakere generelt, henger stipendiaters arbeidsmiljø og helse tett sammen. Vår erfaring er den tverrfaglige nettverksbyggingen forskerskolen vår bidrar med, dekker både faglig og sosialt behov for støtte og fellesskap. Her møtes IA-rådgiveren og jordmora i skriveverksteder for å kritisk granske hverandres tekster, under ledelse av erfarne forskere. Gjennom å få hjelp til å utvikle eget arbeid, øker opplevelsen av mestring. Å trene på å gi, og få tilbakemelding er viktige akademiske muskler som må trenes. Felles for disse læringsaktivitetene er et de er avhengig av et kollektiv, vi får det ikke til alene. Om det ikke påvirker gjennomføringsgraden vår i antall måneder eller publiseringspoeng, gjør det oss bedre rustet til et bærekraftig arbeidsliv, enten det er i eller utenfor akademia.

Taustigen opp av gryta

Forebygging og innsats på systemnivå er gode rettesnorer i godt arbeidsmiljøarbeid ellers i arbeidslivet. Slik unngår man individuell brannslokking. Som stipendiat sitter man imidlertid ofte alene. Forskerskolene gir mulighet for et faglig kompetent og sosialt fellesskap med folk i samme situasjon. De kan bidra til avdekke og avhjelpe mangler som hver av institusjonene ikke klarer å løse.

Tilbake i froskegryta er det ingen tvil om at det er enklere å regulere temperaturen sammen, men at noen har større innflytelse over den felles termostaten enn andre. Forskerskolene kan være en av taustigene opp av gryta, som bidrar til at gryende akademikere unngår å bli gradvis kokt uten å legge merke til det.

Les også:

Jeg ble syk av å være stipendiat. Nå sier legene at jeg antageligvis aldri vil bli frisk