Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

2024 er bak oss og 2025 såvidt i gang. Jeg håper 2025 blir året vi som nasjon snur og satser på kunnskap. 

De siste årene har regjeringen, med Senterpartiet i spissen, brukt ostehøvelen på den norske kunnskapssektoren. Sektoren er for stor. Størrelsen skal tilbake til 2019-nivå. Samtidig utfordres sektoren på å flytte sin kapasitet slik at den i større grad konsentrerer seg om de store samfunnsutfordringene. 

I den grad man skal ha forskning, skal forskningen helst bidra til å løse problemer vi står i akkurat nå.

Vi har ingen troverdig plan

Utviklingen i Norge er underlig. Naturressursene våre, spesielt olje, gass og fiskeri, har gitt oss eventyrlig rikdom. Kloke, kunnskapsbaserte valg gjorde at vi i lang tid forvaltet denne rikdommen godt – i hvert fall i økonomisk og samfunnsmessig forstand. 

Nå står vi overfor enorme omstillinger for å håndtere utfordringer vi har visst om, men ikke tatt tak i, i mange ti-år knyttet til helse og bærekraft. Dessverre har vi ingen troverdig plan for å ta oss trygt inn i fremtiden.

Kunnskapssektoren synes å ha resignert i møte med dagens politikk. Man vil jo ikke virke sutrete. Og ja, sektoren har vokst de senere årene. Hvilken effekt har dette på samfunnet? Dette er et godt og viktig spørsmål. Bør kunnskapssektoren utfordres? Absolutt. Men bør Norge møte de store samfunnsutfordringene med mindre kunnskap? Det virker svært lite klokt.

Norges viktigste ressurs

Hva er så argumentene for at kunnskap er viktig for samfunnet? Vel, vi finner faktisk flere av dem i stortingsmeldinger andre nasjonale policy-dokumenter. Eksempelvis understreker Stortingsmelding 14 (Utsynsmeldingen fra 2023) at «Befolkningens kompetanse er Norges viktigste ressurs» og at «Humankapitalen utgjør 74 prosent av vår nasjonalformue». 

Og ikke minst «Felles for de langsiktige samfunnsutfordringene er at håndteringen av dem stiller store krav til kompetanse, kunnskap og innovasjon. 

Dette krever en gjennomgripende omstilling i norsk arbeids- og samfunnsliv og stiller økte krav til utdanningssektoren».

I tillegg peker nevnte stortingsmelding også på at «En godt utdannet befolkning er således et forsvar mot både totalitære og udemokratiske strømninger, rasisme, ekstremisme, diskriminering og intoleranse. Utdanning bidrar til å gi den enkelte utvidede perspektiver og evne til kritisk tenkning.».

Mindre penger på det som er viktig

Ifølge Forskningsrådets Indikatorrapport fra 2024, bruker Norge 1,56 prosent av BNP på forskning og utviklingsarbeid – mens regjeringens mål er 3 prosent. Til sammenligning bruker OECD-landene i gjennomsnitt 2,72 prosent. 

Regjeringen fører altså en interessant dobbeltkommunikasjon. Kunnskap er grunnleggende viktig for samfunnsutviklingen - og vi skal bruke mindre penger på kunnskap. Det er lite hyggelig å spekulere i de langsiktige konsekvensene av at vi satser betydelig mindre på kunnskapsutvikling enn gjennomsnittet i OECD.

En fersk redaksjonell kommentar i universitetsavisa Khrono, indikerer at omstilling, kutt og nedbemanning må forventes i sektoren også i 2025. Kommentaren gjentar retorikken fra sittende regjering om at «festen er over», det skal gjennomføres «ekstrem oppussing» og «nedskjæringer og stillingskutt er den nye normalen».

 Treffende nok beskrives regjeringens syn på sektoren som et problem som må fikses, heller enn en ressurs i samfunnsutviklingen.

Ulogisk og selvmotsigende

I Sverige er retorikken motsatt. «Det kreves spisskompetanse for sikre Sveriges fremtid» uttalte nylig Sveriges utdanningsminister til Khrono. «Vi skal ikke være passe bra, vi skal konkurrere med de beste i verden.» Dette følges opp med en solid forskningssatsing på 6,5 milliarder svenske kroner.

Jeg vet hvilken retorikk jeg foretrekker. Ikke fordi jeg sutrer over at Norge vil se kunnskapssektoren i kortene. Men fordi jeg mener det er ulogisk og selvmotsigende å bygge ned kunnskapssektoren når morgendagens samfunnsliv og konkurransekraft vil være helt avhengig av kunnskap og kunnskapsbasert omstilling.

Her er altså min nyttårshilsen til våre stortingspolitikere. La oss snu retorikken og snakke om hva som skal til for at Norge ikke blir passe bra. La oss utnytte vår fantastiske rikdom til å utvikle kunnskap som gjør at verden ser til oss igjen. La oss bruke kunnskap til å utvikle næringslivet og samfunnet vårt i møte med ny teknologi, aldrende befolkning og klimautfordringer. La oss lage en plan som gjør at verden også i fremtiden vil se til Norge som et eksempel på et godt samfunn.

Aktuelt fra forskersonen:

Disse ti artiklene ble mest lest på Forskersonen i 2024

Hvem gir unge «best» svar om mental helse: KI eller fagfolk?