Donald Trumps andre presidentperiode har så vidt startet, men allerede nå kan vi fastslå at verdensordenen er i kraftig endring. Europeiske stater er dårlig rustet til å manøvrere i dette ny-gamle landskapet der universelle verdier nedtones og den sterkestes rett fungerer som rettesnor.

Med begrepet verdensorden mener man de overordnede «spillereglene» for hvordan internasjonal politikk fungerer og stater samhandler. Disse spillereglene formes først og fremst av stormaktene. Det som formodentlig var en liberal orden understøttet av de vestlige statene, er definitivt ikke lenger liberal. Ordenen er nå uten verdier, uten idealer, uten retning.

Det vil si: Retningen er der, men det er en minimumsretning. Dette har lenge vært en ønsket utvikling for Russland og Kina. Det nye nå er at utviklingen også er ønskelig for, og den er endog også fremskyndet og forårsaket av, USA og landets nye president og administrasjon.

Tilbake til fortiden

For Europa (i betydningen vest for Russland) er den plutselige omveltningen skremmende. Dette er, når man tar i betraktning de lange historiske linjene, smått paradoksalt. For det var nettopp i Europa man i sin tid, under fredskonferansen i Westfalen i 1648, for første gang konstruerte et sett med felles spilleregler for (europeiske) stater.

Westfalen-ordenen og dens minimumsstandarder ble lenge videreført. Siden disse standardene i betydelig grad var verdinøytrale, kunne de aksepteres bredt. Det dreide seg ikke minst om suverenitetsprinsippet, om ikke-innblanding i interne anliggender og om betydningen av maktbalanse og maktbalansering for å forhindre fremveksten av hegemoner.

Men det dreide seg også om stormaktenes primat. Selv om alle suverene stater siden Westfalen har vært å anse som formelt likeverdige, har noen hele tiden vært likere enn andre. Stormaktene har fått, eller har tatt seg, en del ekstra privilegier. Blant annet har de gjerne holdt seg med innflytelsessfærer.

Dermed har ordenen i praksis, og helt frem til den kalde krigens slutt, vært en kombinasjon av formelle spilleregler (minimumsstandarder) og stormaktspolitikk. Prinsippet om den sterkestes rett har gjennomsyret internasjonal politikk.

Trumps logikk

Det er dit vi igjen har kommet. I disse dager er Ukraina og dets fremtid i ferd med å bli ofret på stormaktspolitikkens alter. USA ønsker en slutt på krigen, som av Trump anses som et bortkastet, uvinnbart ressurssluk.

Men krigen tar ikke slutt før Russland godtar at den tar slutt. Og Russland godtar ikke dens slutt før Russland får det (meste av) det de ønsker. Og dette er USA villig til å gi. Dette er en enkel logikk, og det er Trumps logikk.

Men det går formodentlig også an å identifisere en dypere logikk i Trump-administrasjonens handlinger – bak den smått absurde retorikken, vel å merke. USA har lenge vært i jevn, om enn sakte, relativ nedgang. Landet er fortsatt stormakten over alle stormakter, men ressursene er langt fra ubegrensede. «America First», med Øst-Asia som nr. to, er det som nå gjelder, og som faktisk har vært gjeldende lenge før Trump 2.0.

På den strategiske prioriteringslisten til myndighetene i Washington har Europa falt. Og det er ikke åpenbart at Russland, og selv et ekspanderende Russland, representerer noe stort problem for USA. Trump viser til at et gigantisk hav separerer USA fra Europa. Dette er faktisk en geografisk meget betydningsfull realitet.

Innenfor fagområdet internasjonal politikk er det veldig mange som veldig lenge har hevdet at USA gjør altfor mye altfor mange steder i verden, uten at denne tilstedeværelsen fremmer USAs egentlige nasjonale interesser.

USAs nye forhold til Russland

Hvorfor skal USA beskytte Europa mot Russland? Russland er ingen potensiell europeisk hegemon; landet er ingen vordende supermakt, intet nytt Sovjetunionen som tar sikte på verdensherredømme.

Trumps USA er mer et speilbilde av Russland enn av Europa. Russlands «ideologi» er en nasjonalistisk stormaktsideologi; USAs «ideologi» er en nasjonalistisk stormaktsideologi. Når endringene innad i USA har ført til at verdensordenen er uten ideologisk retning, uten universelle verdier, endres også USAs tradisjonelle fiendebilde. Det er mer nærliggende for Trump-administrasjonen å demme opp for europeiske verdier enn for russiske.

Russland er et stort sikkerhetsproblem for omkringliggende stater. Men Russland er ikke (nødvendigvis) et stort sikkerhetsproblem for USA. I Washington prioriterer man egne nasjonale interesser, som man for så vidt alltid har gjort.

Det Trump-administrasjonen har gjort, er å redefinere disse interessene. Og denne redefineringen har medført at det nå i beste fall gir liten mening for USA å fortsette å bruke ressurser på en krig som uansett primært er et europeisk problem.

USA har nå liten eller ingen vilje til, eller interesse i, å forsvare Europa som sådan. Så fort kan troverdigheten til en sikkerhetsgarantist faktisk forsvinne. NATO består (enn så lenge), men alliansens substans ligger i troverdigheten til dens sentrale aktør. Denne troverdigheten eksisterer ikke lenger.

Realpolitikk i et selvhjelpssystem

Internasjonal politikk er et selvhjelpssystem. Det er læresetning nummer én for studenter så vel som for statsledere. Man foretar sine strategiske disposisjoner – opprustning, allianseinngåelser, handelsavtaler, trusler, diplomatisk aktivitet osv. – på kaldblodig vis og etter nøye vurdering av relative maktforhold og andre lands kjerneinteresser, uten å hensynta verdier og idealer i overdreven grad.

Dette var noe av det man mislyktes med i den lange opptakten til krigen i Ukraina. Nå blir europeiske land derimot tvunget til å endre innfallsvinkel til internasjonal politikk. Når man ikke er mektig nok til selv å forme verdensordenen – og det er ikke Europa, hverken enkeltstater eller som helhet – må man tilpasse seg som best man kan.

Denne tilpasningen inkluderer mange elementer, men viktigst er det at realpolitikk må få forrang over idealpolitikk.

Tilnærming til Russland?

Europa må uansett takle Russland på egen hånd. Samtidig spriker interessene til europeiske stater. Sammen med den generasjonsoverskridende avhengigheten av USA er dette den viktigste grunnen til at Europa ikke har utviklet noen som helst felles militær kapasitet av betydning. Europa kommer ventelig heller ikke til å gjøre det.

Med det som i praksis er bortfallet av den amerikanske sikkerhetsgarantien, er det nærliggende, om enn foreløpig både politisk og mentalt umulig, for mange av de europeiske landene å søke å normalisere forholdet til Russland – i noen grad i alle fall.

For flertallet av europeiske stater er Russland ingen eksistensiell trussel. Å opprettholde et skarpt fiendeforhold til giganten i øst fordrer en troverdig, felles sikkerhetspolitikk og tilhørende militære (og hybride) kapabiliteter. Det fordrer også en bredt forankret vilje til å opprettholde konfliktnivået. Det fordrer altså at Europa selv er og opptrer som en stormakt. Men Europa er ingen stormakt.

Med USA i ryggen gir det liten mening å ignorere Russlands historisk-naturlige rolle som en sentral aktør i europeisk politikk. Men uten USA i ryggen gir dette enda mindre mening.

De som elsker Trump

Dette gjelder derimot ikke for de landene som grenser til Russland. Å tilnærme seg Russland kan bety at man til slutt blir spist av Russland. Men manglende tilnærming kan føre til det samme.

I første omgang kan man forvente at realpolitiske vurderinger dikterer at denne gruppen (som halvveis også inkluderer Norge) legger seg på en enda mer pro-amerikansk linje, i mangel av alternativer.

Europa som sådan har liten eller ingen troverdighet som sikkerhetsgarantist for disse statene. USA har liten eller ingen troverdighet som sikkerhetsgarantist for Europa som helhet. Men tilpasning til Trumps transaksjonsdiplomati, i kombinasjon med egen opprustning, utgjør i alle fall den minst urimelige muligheten i en meget utfordrende situasjon.

At USA opptrer som en bøllete stormakt, at USA beveger seg i autoritær retning, at USA ofrer Ukraina på stormaktspolitikkens alter og at USA, og verdensordenen med, er uten verdier og idealer, spiller i så måte ingen rolle.

For Norge, og for en god del andre stater, gjelder det fremdeles å elske, eller late som om man elsker, USA og Donald Trump – og så håpe på det beste.

Les også:

Israel/Palestina: Aldri har en dobbeltstandard vært tydeligere

USA er i ferd med å gjøre en verdens­historisk blunder