Krigen i Gaza har pågått i fire og en halv måned. Israel har to uttalte mål: De gjenværende gislene skal frigjøres, og Hamas skal tilintetgjøres. 

Til disse formål benytter Israel nesten ubegrenset militærmakt. Landets handlingsrom er vidt, for de viktigste eksterne aktørene – først og fremst USA – gav fra starten av Israel en reell blankofullmakt til å respondere på Hamas’ terrorangrep som Israel selv vil, under henvisning til selvforsvarsretten.

Krig og et «plausibelt folkemord»

Tidligere og annetsteds har jeg kalt Israel «den politiske realismens hjertebarn»: Når det formodes at sikkerhet og overlevelse står på spill, havner moral, verdier, normer og rettsregler i andre rekke. 

For Israel er det av underordnet betydning at 30000 palestinere, inkludert henimot 13000 barn, i skrivende stund er drept, mens om lag 70000 er såret. Cirka to tredeler av Gazas befolkning er nå interne flyktninger konsentrert i og rundt den sørlige byen Rafah, mens israelske ledere drøfter når de skal iverksette bakkeinvasjonen av denne «gigantiske flyktningleiren». 

Det meste av Gazas bygninger og infrastruktur er lagt helt eller delvis i ruiner. Den humanitære situasjonen er prekær og katastrofal.

Den internasjonale domstolen i Haag har konkludert med at folkemord er et «plausibelt» scenario i Gaza. Dette «plausible folkemordet» utføres av et liberalt demokrati, en representant og forkjemper, ifølge Israels statsminister Benjamin Netanyahu, for sivilisasjonens krefter i kampen mot barbariet.

Legitimitet, makt og en liberal internasjonal orden

Israel er begripeligvis også en representant og forkjemper for den USA-ledede liberale internasjonale ordenen. Med begrepet menes gjerne en orden som er åpen og regelbasert og forankret i internasjonale institusjoner, folkerett og liberale normer, der (spredning av) demokrati og respekt for menneskets egenverdi og likeverd står sentralt. Dette er ordenens formentlige «spilleregler». Disse skal legge føringer for tillatt adferd i internasjonal såvel som i nasjonal politikk.

Ordenen er i sin tur understøttet av en global maktbalanse som i minst en generasjon sterkt har favorisert liberale demokratier. Det er de liberale verdiene som skal gi innhold og retning til ordenen; og det er makten til de vestlige demokratiene som skal sørge for at spillereglene overholdes.

Ordenens stabilitet, for å si det med Henry Kissinger, avhenger av at det ikke oppstår et for sterkt misforhold mellom innhold og makt, mellom verdier og maktbalanse. Dersom for mange mektige stater stempler de rådende spillereglene som illegitime, vil ordenen settes under press. 

Det er ikke minst derfor man bekymrer seg for Kinas vekst, Russlands tilbakekomst, Irans økte regionale innflytelse, radikalisert islam og, i det hele tatt, selvhevdelsen til gradvis mektigere aktører som ikke aksepterer den vestlige ordensvisjonen. Maktendringer er en vanlig årsak til ordenskollaps.

Men en global ordens legitimitet kan også undermineres av de samme statene som øyensynlig er ordenens forsvarere. I en verden der statlige sikkerhets- og maktinteresser utgjør den normale rettesnoren i utenrikspolitikken, også for liberale demokratier, er det selvfølgelig ikke uvanlig å finne eksempler på handlinger preget av en dobbeltstandard. 

Men den liberale internasjonale ordenen har hittil overlevd slike eksempler. Eller, i det minste har troen på at ordenen har overlevd blitt opprettholdt i den vestlige verden.

Troen på ordenen har også overlevd Israels mangeårige okkupasjon av palestinske områder, undertrykkelse og beleiring av en hel folkegruppe og eklatante brudd på internasjonal rett. Men krigen som nå pågår i Gaza har potensial til å endre – ja, faktisk ende – den liberale internasjonale ordenen.

Moralitet og dobbeltstandarder

I den grad Israel fremdeles fungerer som et markant symbol på demokratiets moralitet og troverdighet, står det for tiden veldig dårlig til med demokratiet – og dermed også med den reelle legitimiteten til den liberale internasjonale ordenen. 

For i Gaza snakker man troverdig om et «plausibelt folkemord», om dehumanisering av en folkegruppe, om kollektiv avstraffelse, om ydmykelse, massakre, etnisk rensning, den brente jords taktikk og ren ondskap. Og om en menneskehet som gir opp.

For sjelden eller aldri har eksistensen av en dobbeltstandard vært tydeligere. Bombardementet av Gaza er så åpenbart i strid med den anstendigheten som den liberale internasjonale ordenen angivelig tuftes på, at beskyldningene om vestlig hykleri bare med de aller største anstrengelser kan betviles. 

I store deler av den ikke-vestlige verden stiller man rettelig spørsmålet om Russlands opptreden i internasjonal politikk virkelig er verre enn Israels når den måles opp mot den liberale internasjonale ordenens angivelige idealer.

Søken etter absolutt sikkerhet

Denne ordenen er i ferd med å dø på den sønderbombede slagmarken i Gaza, mener flere, ikke minst fordi Israels krigsmål og brutale krigføring i lang tid høstet helhjertet støtte fra en nær samlet vestlig verden. Israel søker absolutt sikkerhet, som nødvendigvis vil innebære fullstendig kontroll over det palestinske folk, og over hele territoriet fra Jordanelven til Middelhavet. 

Likeledes: For palestinerne ville absolutt sikkerhet fordret destruksjon av den israelske stat og full kontroll over hele territoriet fra Jordanelven til Middelhavet, noe som selvfølgelig er helt uoppnåelig. Ekstremversjonen av palestinernes mål er et temmelig nøyaktig speilbilde av ekstremversjonen av Israels mål.

Absolutt sikkerhet er et forståelig og ettertraktet, men vanligvis helt urealiserbart, mål i internasjonal politikk. Den liberale internasjonale ordenen er da også i teorien ment å skulle motvirke oppfyllelsen av et slikt maksimalistisk mål, i særdelsehet fordi dette ikke kan realiseres uten at det også desimerer andre befolkningers sikkerhet.

Men for Israel er absolutt sikkerhet faktisk ikke helt uoppnåelig, for landet har i praksis oppnådd bred (om enn ikke fullstendig) aksept for dette målet fra den vestlige verden. Denne relative aksepten utgjør et essensielt element i vestlig politikk vis-à-vis Israel – til tross for at kritikken i den senere tid har tatt seg opp, og til tross for at mange nå igjen trekker tostatsutopien frem fra glemselens slør.

les også:

Uten en palestinsk stat blir det ingen varig fred eller sikkerhet for Israel

Israels streben etter absolutt sikkerhet står i diametral motsetning til hva den liberale internasjonale ordenen er ment å være. Dersom Israel ikke hadde vært en velintegrert del av den vestlige verden, ville den selvsamme vestlige verden ha brutt den diplomatiske kontakten med landet, stanset våpenleveransene og iverksatt tunge økonomiske sanksjoner – lenge før denne krigen begynte.

En hegemonisk orden

Som andre har påpekt: Den liberale internasjonale orden er kanskje egentlig og i bunn og grunn lite annet enn et upresist uttrykk for amerikansk hegemoni. Og uttrykket er upresist fordi liberale prinsipper og regler blir selektivt forstått og implementert. 

Så lenge en stat utvetydig godtar USAs lederrolle (eller «hegemoni»), befinner denne staten seg på trygg grunn innenfor det liberale internasjonale ordensparadigmet. Her befinner den seg tilnærmet uavhengig av egen adferd.

For å oppsummere: (i) Krigen i Gaza virker til å delegitimere den liberale internasjonale orden. (ii) Dette skjer samtidig med at globale maktendringer gradvis svekker den vestlige verden relativt til andre land og regioner. Dette betyr riktignok ikke at den USA-ledede, vestlig-formede internasjonale ordenen nødvendigvis er kollapsen nær. 

Men ordenen vil uansett og i beste fall være en orden i justert form, og den vil ikke lenger være åpenbart liberal eller regelbasert – om den noensinne virkelig har vært så – annet enn (eventuelt) i navnet. For ordenen er primært maktbasert og i langt mindre grad verdi- eller regelbasert. «Might makes right» har i årtusener vært den mest treffende beskrivelsen av selve essensen i internasjonal politikk. Slik sett representerer krigen i Gaza, for å bruke et uttrykk fra «Det gamle testamentet», intet nytt under solen.

les også

Krigen i Ukraina er ikke en kamp for demokratiet