Utfordringen fra Kina og andre er uunngåelig. Verdenshistorisk sett vokser ingen stat inn i himmelen. Før eller senere kommer det andre stater som vil ha en plass i solen, og som vil gjøre ting annerledes. 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I de siste Europa-dominerte århundrene har vi sett hvordan Storbritannia tok Frankrikes plass som hegemon og så hvordan USA erstattet Storbritannia. Av verdens drøye 8 milliarder mennesker finner vi litt over 1 milliard i Vesten, altså i USA, Europa, Australia, Japan og Sør-Korea. 

Det gir liten mening å tenke seg at en verdensorden over tid kan styres av en åttendedel av verdens befolkning. I et slikt perspektiv handler utfordringen mot dagens verdensorden om å få til en mest mulig myk overgang til en mer balansert situasjon. 

Fra Vesten, og ganske særlig fra små stater med åpne økonomier som for eksempel Norge, betyr det å holde på ordninger som gjør at konflikter kan løses med et minimum av vold og som skaper forutsigbarhet, så som menneskerettigheter, rettssikkerhet og frihandel. 

Uunngåelige utfordringer

Utfordringene fra Kina, som vil anerkjennes på like fot med USA og fra andre stater som Russland, som vil anerkjennes som stormakter, krever mye politisk energi, men er altså uunngåelige.

Det er ikke den andre hovedutfordringen mot verdensordenen, nemlig den som kommer innenfra USA selv. USA har, som alle tidligere hegemoner, basert sin kontroll over verdensordenen først og fremst på militærmakt. 

USA har for eksempel baser i omkring 140 av verdens 200 stater. 

USA har, også de siste tiårene, vært raske til å bruke makt der de har opplevd at deres posisjon har vært truet. Det å garantere og håndheve orden koster penger. Som alle andre hegemoner, ja, som alle andre imperieherrer gjennom historien, har USA oppdaget at det koster å være kar. 

Det var for eksempel ikke gratis å bygge en masse flyplasser i Nord-Norge under Den kalde krigen, og det var ikke gratis å krige mot Taliban i Afghanistan. 

Vil bygge USA, ikke verdensorden

De siste årene har det vokst frem en ganske stor gruppe isolasjonister, spesielt innen det republikanske partiet. Omkvedet fra senator Vance og andre som ham er at USA bør bruke sine penger på å bygge USA, ikke på å bygge verdensorden. 

Donald Trump har en solid rem av denne huden. Om han skulle bli valgt til president nok en gang, er det en mulighet, selv om sterke krefter vil det annerledes, for at USA trapper ned sitt internasjonale nærvær og dermed åpner opp for kinesisk dominans. 

Også i det demokratiske partiet finner vi isolasjonister. President Obama var ingen isolasjonist, men han holdt seg med en doktrine, «Don’t do stupid shit», som førte til at han ikke satte en stopper for det morderiske regimet til Syrias president Assad. 

Resultatet var at Russland nå har Syria som sin solide base i Midtøsten. Trumps politikk kan føre til noe lignende på verdensbasis.

En hegemon må altså ha evne og vilje til å sette sitt merke på verdenssystemet, ellers vil andre stater gjøre det. Men, og dette er avgjørende, det er ikke nok å breie seg. 

Trusler og legitimitet

En hegemon må også opptre på en slik måte at den oppleves som autoritativ. Det enkleste her er simpelthen å stole på militærmakt: Gjør som vi sier, ellers kommer våre styrker. 

Det er slik Kina regjerer sitt imperium. Tenk bare på konsentrasjonsleirene der det sitter en million uigurer og politistormingen av demokratiforkjemperne i Hong Kong. 

Kina fører sin utenrikspolitikk i nærområdene med trusler mot Taiwan, ingen anerkjennelse av kjennelser fra internasjonale domstoler og unilateral oppbygging av øyer som brukes til militære formål. 

Hegemoner har en kompletterende måte å få andre stater til å gjøre som den vil på. Den kan skaffe seg legitimitet, altså stille seg slik at andre stater opplever dets ledelse som å være på sin plass. 

Tradisjonelt har for eksempel det norske politiske establishment sett på USAs hegemoni som legitimt. Legitimitet skal man ikke kimse av. Det sparer hegemonen for voldsbruk og får generelt saker og ting til å gå lettere.

Verdenshistorisk blunder

Det er her USA nå er i ferd med å gjøre en verdenshistorisk blunder. Landet fremstår ikke lenger som noe godt eksempel på det demokratiet de selv holder frem som en modell for verden. 

Her tenker jeg ikke bare på indre uhyrligheter som republikanernes støtte til stormingen av Kongressen eller nivået i årets presidentdebatter, men på hvordan USAs førte utenrikspolitikk oppleves omkring i verden. 

Sett fra så godt som et samlet globalt sør opererer USA med doble standarder. I Ukraina støtter USA en alliert mot en angrepsmakt som har okkupert dets territorium. 

Det er i tråd med USAs støtte til en verdensorden tuftet på statlig suverenitet, menneskerettigheter og forutsigbarhet. I Israel gjør de imidlertid det stikk motsatte. 

Til tross for at Israel fører en angrepskrig på okkupert territorium, til tross for at Israel setter folkeretten til side og begår uhyrlige krigsforbrytelser og til tross for verdenssamfunnets fordømmelse av denne politikken blant annet gjennom the International Court of Justice, fortsetter USA å støtte Israels morderiske regime. 

 Støtten til Israel koster mye

Resultatet av dette kjenner vi allerede. USAs snakk om menneskerettigheter og demokrati fremstår som meningsløst når USA ikke selv følger de standarder de selv setter opp. 

Tyrkiske og indiske kolleger som selv er liberale, forteller meg at det, gitt USAs doble standarder, rett og slett blir umulig for dem å argumentere for en vestvennlig politikk på hjemmebane. 

USA er altså i ferd med å gjøre en historisk feil. Støtten til et autoritært, noen mener folkemorderisk, Israel koster dem mye kapital i kampen om verdenshegemoniet.

 USA må leve som de lærer

For meg er dette desto mer slående fordi vi har sett noe lignende før. En lærdom fra Vietnam-krigen var at et demokrati som ikke har oppslutning fra sine unge til å føre krig, vil måtte legge bort deler av sitt demokrati om de vil vinne krigen. 

Noe lignende kan sies om USAs holdning til unge amerikaneres protester idag. Når unge står mot gamle, er det aldri tvil om hvem som vinner på sikt. 

Biden og andre gamle som selv opplevde dette på 1960- og 70-tallet, synes å ha glemt dette, og legger i stedet opp til regelrett forfølgelse av demonstranter. 

Om USA skal beholde noe som ligner på den verdensordenen de selv har skapt, må kursen nå legges radikalt om. Israel kan ikke lenger være mottager nummer én av amerikanske økonomiske øverføringer. De unge må kommes i møte. Viktigst av alt: USA må leve som de lærer.