Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Luciaopptogene som skrider gjennom norske skoler, barnehager og forsamlingshus, hvitkledd med lys i hår. Vi har vel alle opplevd dem? De har blitt selvfølgelige innslag på førjulsprogrammet. Men det har de ikke vært særlig lenge.

Nye tradisjoner dannes hele tiden

I jula er det viktig for mange å «følge tradisjonene». Vi tar fram gammeldags mat, baker besteforeldres kaker og gjør slik vi tror det alltid har vært gjort. Men nye tradisjoner dannes praktisk talt hele tida, og mens noen av julas innslag virkelig er veldig gamle, er andre helt nye. Folklorister forsøker å forstå tradisjonene.

Det er interessant både hvordan de oppstår, hvordan de sprer seg – og eventuelt hvordan gamle tradisjoner forkastes. Dessverre er det ofte slik at kulturhistorisk dokumentasjon settes i gang først når en praksis er på høyden av sin popularitet, eller kanskje helst når en tradisjon har vært oppfatta å være på hell.

Lucia-kilden i skuff 7

Ofte vet vi mindre om hva som skjer når en tradisjon er ny. Men når det gjelder akkurat luciaopptogene har vi en helt nydelig kilde til hvordan det hele skjedde.

På Norsk Folkemuseum har vi Norsk etnologisk gransking (NEG)s arkiv, og i skuff 7, prosjekt 126 finner vi samtidsdokumentasjon av hvordan luciafeiringa kom til Norge.

I desember 1978 sendte nemlig arkivar Anne Swang Moestue ut ei såkalt spørreliste, en spørreundersøkelse sendt per post til arkivets mange kontakter i hele Norge. Temaet var «Lucia-opptog».

«Jeg synes det var ganske tamt»

Det kom inn 78 svar, fra nesten hele Norge. Av disse var det minst 30 som svarte at de ikke kjente til luciaopptog der de bodde. Med andre ord: på det tidspunktet var luciaopptogene ennå ikke fast etablert i Norge.

En av de som svarte fra Aust-Agder skrev at «Vi er for langt på landet – opptoga har ikkje rokke opp til oss», men at nede i nærmeste by «ser eg av avisene at dei høgtidar». Ikke minst var det ganske mange som uttrykte klar skepsis til dette påfunnet.

En meddeler fra Buskerud forteller at hen «har sett det bare en gang og da synes jeg at det var noe tamt». En fra Sogn og Fjordane svarer at hen ikke har hørt noe om luciaopptog lokalt, og fortsetter: «Ein må og hugse på at Fjærland ligg heilt isolert, utan noko samband med omverda. Det kan også vera ein fyremun, etter som ein ser det».

Godt å bo avsides til når nymotens fjas er på vei!

Starta i Sverige

Den moderne luciafeiringa oppsto i Sverige rundt 1900, og vi vet at det var derfra luciaopptogene kom til oss. Blant pådriverne var aviser og frivillige organisasjoner som etter svensk forbilde satte i gang lucia-missekåringer og offentlige opptog i etterkrigstida.

Av svarene i arkivet forstår man at luciatradisjonen i begynnelsen må virka fremmed. Her det jeg som forsker synes det blir spennende, for hvordan finner folk ut av hvordan man gjør nye tradisjoner, helt konkret?

Medienes reportasjer fra Sverige må ha vært god inspirasjon. En annen var Vera Mollands ekstremt populære bok Helg og høytid i hjemmet, utgitt første gang i 1959. Der gir Molland framgangsmåten for hvordan en luciafrokost kunne foregå i etterkrigstidas kjernefamilie. Likevel var det mange sider ved luciatradisjonen som var uklar i 1978. For eksempel:

Når skal man egentlig gå Lucia?

Da arkivet sendte ut spørrelista si, spurte de rett ut om luciaopptog ble arrangert før eller etter jul. Og – noe overraskende kanskje – er det mildest talt stor variasjon. Allerede 30. november ble det invitert til julesvømming med Lucia på Romsås bad.

Nye juletradisjoner som innføres, må finne plassen sin i den allerede ganske travle og omfattende halvannen måneds perioden som advent og jula utgjør. På Romsås i 1978 syntes man det passa bra å ha Lucia sammen med en annen juleskikkelse – nissen. Da bidro luciaopptoget med lys og sang, og julenissen med gaver til barna.

Dette er ikke det eneste tilfellet vi finner av kreativ plassering av Lucia. De som svarte på Norsk etnologisk gransknings spørsmål forteller at de hadde vært med på luciaopptog i forbindelse med julegrantenning i borettslag, åpning av julegater – eller på juletrefester på nyåret. For mine moderne øyne er det spesielt snodig at det fortelles at luciaopptog kunne være innslag i familiegudstjenesten på julaften.

Da Halloween var nytt i Norge for et tiår eller to siden, så vi et liknende fenomen med usikkerhet om tidspunkt. Rundt omkring i norske hjem, skoler, på FAU-møter og i lokale Facebookgrupper har det vært utallige diskusjoner om når man egentlig skal gå knask-eller-knep.

I mitt lokalmiljø i Groruddalen i Oslo var det for eksempel forsøk på å legge Halloween til lørdagen nærmest 31. oktober, slik at ungene ikke var for seint oppe dagen før en skoledag. I begynnelsen kunne altså Lucia dukke opp hvitkledd og med lys i hår fra 30. november til godt ut i januar. I dag ser det ut til at begge disse nye tradisjonene har blitt trygt datoplasser.

Når noe nytt tradisjonaliseres

Kultur er i kontinuerlig endring. Kollektivt og gradvis velger vi sammen ut noe til den markerte, opphøyde, og samtidig selvfølgeliggjorte posisjonen det er å være tradisjon. Lucia ble altså først møtt med noe skepsis, og en del forvirring. Litt etter litt vente folk seg til henne.

Luciafeiringer ble mer standardiserte og enhetlige, og gikk – som så mange andre ting – til slutt fra å være nye og fremmede til å være gamle og kjente praksiser. 

God Lucia!

• For de som er interessert i mer om materialet fra NEG: Visning av Inn i vårt mørke hus | Tidsskrift for kulturforskning

• For de som er interessert i mer om gamle og nye norske juleskikker: Juletradisjoner - Samla

Aktuelt fra forskersonen:

Et liv som toppidrettsutøver kan tære på tennene

Oppdrettslaksen har det lyst hele døgnet. Det kan ha noen mørke sider