Den 17. oktober skjedde en begivenhet i forsknings-Norge: 

Kristian Andersen, hovedforfatter på en av verdens mest leste vitenskapelige artikler de siste årene, kom til Oslo for å snakke om den internasjonalt brennbare debatten han står midt oppe i: Startet covid-pandemien ved smitte fra dyr på våtmarkedet i Wuhan, som Andersen argumenterer for, eller med et smitteuhell ved et laboratorium i samme by? 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Dette er en viktig debatt som har gått høyt i Norge de siste månedene, med ledende fagfolk på begge sider av spørsmålet.

Politisk partsinnlegg forkledd som vitenskapelig foredrag

Tittelen på Andersens foredrag, arrangert av Norsk biokjemisk selskap og Norwegian Society of Immunology, lovet godt for muligheten til å gjøre opp faglig status og ta debatten et steg videre: «The origins of a pandemic – the facts and the fiction». 

Men det vi ble servert var svært skuffende. En ensidig presentasjon av Andersens egen omstridte forskning, kjemisk fritt for publiserte faglige motargumenter. Den siste tredelen av foredraget brukte han på å henge ut sine kritikere og meningsmotstandere, i særdeleshet meg, som konspirasjonsteoretikere og anti-vitenskapelige ekstremister. 

les også:

Lab-leak-teorien: Står vi overfor vitenskapens største tillitskrise?

Han gjorde et poeng ut av at han vanligvis anonymiserer innhold fra sosiale medier i foredrag, men at han aktivt valgte å ikke gjøre det med mine poster som han viste frem.

Resultatet ble et personfokusert og politisert arrangement, der kun én part fikk taletid. Det ble knapt tid til spørsmål, og på ingen måte lagt til rette for at jeg fikk svare for meg, selv om arrangørene visste at jeg satt i salen. 

I ettertid erklærte en av Andersens medforfattere, Angela Rasmussen, at hun flere uker i forveien hadde vært på et møte i Oslo med arrangørene for å diskutere hvordan de skulle håndtere mine "uvitenskapelige og konspiratoriske utsagn" som var så "destruktive for den norske debatten". 

Det fremstår innlysende at både Andersens foredrag og hans tilhørende uttalelser til forskning.no var et forsøk på å stoppe den åpne debatten vi har hatt i Norge. Det må ikke skje.

Kjent taktikk

Jeg har fått mange henvendelser fra fagfolk og andre som er sjokkerte over opptredenen til Andersen, men som ikke tør å ytre seg om det offentlig. Kanskje ikke så rart når man ser hva som venter dem som prøver. Du kan som meg bli hengt ut som konspiratorisk og anti-vitenskapelig.

En annen forsker påstår at Andersen har forsøkt å stanse publiseringen av en forskningsartikkel som stred mot sin egen forskning, fordi Andersen mente den ville føre til mer kritikk og trusler mot ham selv. Andersen selv nekter for at dette har skjedd.

Jeg tar naturligvis sterk avstand fra alle former for trakassering og trusler som både Andersen, hans medforfattere og deres meningsmotstandere har opplevd i denne saken. 

Det er heller ikke urimelig at Andersen forsvarer seg og retter kritikk mot meg – jeg har tross alt rettet alvorlige anklager mot ham og andre sentrale personer i saken om pandemiens opphav. Men jeg er svært kritisk til at seansen i Oslo ble satt opp som et enveis angrep uten reell meningsutveksling, når det pågår en levende debatt i Norge med sentrale fagpersoner representert på begge sider.

Vitenskapelig debatt uten munnkurv

Denne debatten handler egentlig om to ting. Det ene, som har fått mest fokus i den norske debatten, er det politiske bakteppet for hvorfor lablekkasjeteorien har blitt dysset ned. Det andre, som er minst like viktig, er hva vitenskapen egentlig kan og ikke kan si om opphavet til viruset.

Andersen og hans støttespillere hevder at evidensen for at smitten kom fra våtmarkedet, er sterk. Dette står i sterk kontrast til hvordan jeg og en rekke andre forskere og institusjoner vurderer det samme faktagrunnlaget. 

For det første mangler direkte bevis for Andersens hypotese, altså et påvist vertsdyr for smitten. For det andre konkluderer andre forskningsartikler ulikt om for eksempel tidspunktet den første smitten må ha oppstått. For det tredje er dataene i denne saken svært mangelfulle, noe som vanskeliggjør vitenskapelig robuste analyser.

Det kan oppsummeres med ordene til WHOs generalsekretær Tedros Ghebreyesus i september: Arbeidet for å forstå pandemiens opphav er fremdeles uferdig, og inntil vi får mer informasjon om både våtmarkedet, smittetilfellene i pandemiens tidlige fase og arbeidet som foregikk på forskningslaboratoriene i Wuhan kan vi ikke utelukke noen av hypotesene. 

Inntil Kina deler mer data, vil derfor pandemiens opphav i stor grad forbli ubesvart.

Da jeg spurte Andersen i samtale etter foredraget hans hva han mener om dette, sa han at det er helt feil å hevde at det er for lite data, at vi absolutt ikke bør kreve mer data fra Kina og at Ghebreyesus «fullstendig feilrepresenterer vitenskapen».

Slike utsagn er både underlige og bekymringsfulle, og innbyr ikke til tillit. Skal vi få gode svar på opphavet til smitteutbrudd, uansett om det gjelder covid eller fremtidige pandemier, må vi ha solide data og transparent informasjonsdeling. 

Vi trenger dessuten en tverrfaglig tilnærming, fordi et så komplekst spørsmål kan ikke besvares av virologer alene. Uansett om en pandemi starter med naturlig smitte eller i et laboratorium, vil vi også trenge kompetanse innen molekylærbiologi, epidemiologi og statistikk for å nevne noe. Forhold på laboratorier må undersøkes av folk med teknisk etterforskningskompetanse.

• Les også: Kan koronaviruset ha blitt skapt av mennesker?

Og mest av alt trenger vi en åpen og objektiv debatt der vi tør å være kritiske og å stille alle spørsmål som kan belyse pandemiens opphav, uansett hvor ubehagelige de måtte være. Jeg håper vi kan fortsette med det her i Norge.

Aktuelt fra forskersonen:

Når «negativ sosial kontroll» blir et villedende begrep

Superbakterien som truer syke­husene