Da verden sto overfor et globalt utbrudd av svineinfluensa – H1N1 – for elleve år siden, var WHO den sentrale, koordinerende enheten. Organisasjonen kunne, sammen med internasjonalt orienterte statsledere, finne ut hvordan man best kunne sørge for at vaksinen i tide kom fram til dem som trengte den mest.

I dagens korona-krise er det to faktorer som mangler i denne ligningen: Vaksinen, og internasjonalt orienterte statsledere.

– Dersom det ikke fins en teknisk eller teknologisk løsning på et globalt problem – for eksempel en vaksine – pleier det å bli veldig vanskelig for WHO å takle krisa, sier Antoine de Bengy Puyvallée.

De Bengy Puyvallée er stipendiat og koordinator for forskningsgruppen Global helsepolitikk på Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo.

I dagens krise vet ingen når en vaksine vil være på plass. Da blir de sosiale tiltakene og det globale samarbeidet desto viktigere.

– Vi sitter alle og venter på teknologien som den eneste løsningen på problemene våre. Selvfølgelig hadde det vært til stor hjelp, men man kan komme ut av krisa med andre tiltak. Det viktigste er å anerkjenne at koronakrisen er et globalt problem, som bare kan løses med globalt samarbeid, sier de Bengy Puyvallée.

EU fungerer dårlig

WHO synes ute av stand til å håndtere krisa på en måte som gagner hele verdens befolkning.

– Hva er det de gjør feil?

– De gjør det de skal innenfor det mandatet og ressursene de har. Problemet er at mandatet ikke er bredt nok til å håndtere komplekse kriser som ikke bare handler om helse, men også økonomi, sivilsamfunn og politikk.

Heller ikke EU synes i stand til å håndtere pandemien som har rammet Europa så kraftig de siste ukene.

– Det har vært oppsiktsvekkende lite samarbeid mellom EU-landene. EU-kommisjonen har ikke særlig kompetanse på helse. Det ser vi tydelig i unionens håndtering av korona-krisa. Først nå, etter mange uker, er de i gang med koordinering.

Pandemien forsterker og synliggjør de strukturelle problemene i det internasjonale samarbeidet.

– Politikerne er valgt til å lede sine respektive nasjonalstater. Det er der de må vise handlekraft for å opprettholde oppslutningen sin, sier de Bengy Puyvallée og legger til:

– Det er en naturlig prosess, men den er også veldig farlig.

– På hvilken måte?

– Beslutningene kan bli veldig kortsiktige og langt fra optimale for alle. For eksempel kan hamstring av munnbind og opprettelsen av lagre fulle av beskyttelsesutstyr være et populært tiltak. Men dersom naboland ikke får tilgang til nødvendig utstyr, kan imidlertid situasjonen fort komme ut av kontroll.

Viruset kjenner ingen landegrenser.

– En mer langsiktig løsning er vise solidaritet og sørge for at utstyr fordeles til de som trenger det mest, slik at spredningen begrenses i utgangspunktet.

Nasjonalisme på fremmarsj

Mangel på internasjonalt samarbeid frister nasjonale politikere til å stenge grenser, forby eksport av verneutstyr eller sikre eksklusive rettigheter til en ny vaksine for sin egen befolkning.

Donald Trump skal angivelig ha ønsket å sikre amerikanere en eventuell vaksine før alle andre ved å forsøke å kjøpe et tysk farmasøytisk selskap.

– Slike tiltak er et klart brudd på samarbeidsreglene som landene selv har forpliktet seg til å følge.

Professor Øyvind Østerud påpekte i avisa Klassekampen fredag 3. april at «De tre store krisene i Europa det siste tiåret har alle pekt i én retning: re-nasjonalisering»

– Den økende nasjonalismen vi har sett de siste årene forklarer selvfølgelig mye av oppførselen i situasjonen vi er oppe i, sier de Bengy Puyvallée.

– Kan man si det slik at populistiske politikere har svekket de internasjonale institusjonene slik at de ikke fungerer i krisetid, for deretter å påpeke at de ikke fungerer og at svaret er mer nasjonalisme?

– Absolutt. Samtidig må man ikke tro at alt er gjennomtenkt eller del av en «masterplan». Populistiske politikere er veldig opportunistiske: ser de en mulighet til å bruke en krise til å fremme egen agenda, så gjør de det.

Genial bruk av dugnad

Regjeringen Solberg har fått mye skryt for hvordan den har håndtert krisa, innenfor rammene av den norske nasjonalstaten. Regjeringens tidlige dyrking av begrepet dugnad kan ha vært et genialt «PR-triks».

– Responsen på krisa baseres på kjerneverdier eller politisk kultur i de ulike landene. I Norge så vi dette tydelig da begrepet dugnad ble brukt tidlig for å få folk til å samle seg rundt myndighetens tiltak.

– Hvor bevisst var dette?

– Det er selvfølgelig ikke lett å si som observatør, og det er noe jeg skal forske videre på etter krisa. Verdiene og politisk kultur er noe man har i seg som samfunn. Men gitt myndighetenes systematiske bruk av begrepet dugnad i sin kommunikasjon, ser det ut som det er en del bevissthet og strategi med i bildet.

Det ble tidlig klart at regjeringa satte folkehelsa først.

I Norge var professor i samfunnsøkonomi Jon Olaf Olaussen ved NTNU tidlig ute i Debatten på NRK med å si at tiltakene, som stenging av skoler og barnehager, «ikke står i forhold til de samfunnsmessige konsekvensene.»

Et av spørsmålene som ble tatt opp tidlig var hvordan stenging av skoler og barnehager påvirker barn med en vanskelig situasjon preget av omsorgssvikt eller misbruk hjemme.

– Begge disse er store dilemmaer som politikerne kun kan forholde seg til hvis de har en bred kunnskapsbase. Det er for snevert å bare ta hensyn til helse. De som fatter beslutninger trenger kunnskap og rådgivning fra flere ulike fagmiljøer.

Trues rettssikkerheten?

I Norge er vi langt unna å ha noen Victor Orbán eller Donald Trump i sjefsstolen. Det fins likevel tegn på at også norske politikere strever med å opprettholde rettsstatsprinsipper i møte med krisa. Et eksempel er da regjeringen la fram en kriselov uten å følge de etablerte prinsippene om offentlig høring og debatt.

– I dette tilfellet var det ikke opposisjonspolitikerne som satte spørsmålstegn ved loven og prosessen. Vi var avhengig av at en profilert jussprofessor (Hans Petter Graver, journ. anm) påpekte svakhet ved prosessen og innholdet i loven, sier De Bengy Puyvallée.

Til Aftenposten sa Graver at: «Det kan være ting som å innskrenke personlig frihet, inngrep i privatlivet, ulike former for overvåking og inngrep i eiendomsretten. Som justisministeren sa i går, så er det veldig vanskelig å vite nå hvilke tiltak som vil bli nødvendige, og at det derfor trengs vide fullmakter. Loven åpner for å gjøre ting som vi i dag ikke kan forestille oss».

Gravers tydelige standpunkttagen førte fram. Regjeringa fikk sin kriselov, men i en mye mer begrenset form enn først planlagt.

– Under en alvorlig krise med stor utbredelse av usikkerhet og panikk, er det vanskelig å beholde en nyansert demokratisk debatt. Samtidig er det utrolig viktig å ta et skritt tilbake og tenke nøye på tiltakene som innføres. Regjeringens krisepakker setter premissene for samfunnet vi går til etter krisen, sier de Bengy Puyvallée.

Denne saken ble først publisert i Apollon.