Professor emeritus Odd Geiran var disputasleder under den første digitale disputasen ved medisinsk fakultet.

Disputasen ble avlyst - da måtte universitetet tenke digitalt

Det er ikke hver dag man får en doktorgrad, og alle som får det går gjennom en høytidelig og formell disputas. Det samme gjorde Lars Andreas Dejgaard - men som følge av korona-krisen måtte omstendighetene bli litt utradisjonelle.

En disputas er en intens prøvelse. Man skal legge fram sitt livs største arbeid så langt, og det skal imponere gamle ringrever innen fagfeltet.

Fredag morgen var det Lars Andreas Dejgaard sin tur. Han tok sin doktorgrad (PhD) i medisin, og forsvarte avhandlingen sin Cardiac diseases with risk of severe ventricular arrhythmias; risk stratification and impact of exercise.

Alle som skal ta en doktorgrad må gjennom en disputas. Ikke noe unntak for Lars Andreas Dejgaard– men det skjedde på en litt annerledes måte. Han ble nemlig den aller første på medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo som gjennomførte en digital disputas.

Først – en lynkjapp innføring. Hva er egentlig en disputas?

Å vise hva du kan for offentligheten

En disputas utgjør sammen med en prøveforelesning doktorgradsprøven for tittelen PhD. Prøveforelesningen finner sted før disputasen, men samme dag, ifølge UiO.

NTNU skriver at «Formålet med prøveforelesningen er at du skal dokumentere evne til formidling av forskningsbasert kunnskap», mens en disputas ifølge UiO er et offentlig forsvar av avhandlingen – og det innebærer altså å bli konfrontert med funnene sine og å måtte diskutere eller svare for seg.

Opponentene under disputasen til Lars var seniorkonsulent Stefano Caselli ved Cardiovascular Center i Zürich og Espen Holte, Universitetslektor ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk.

Rundt 50 personer fulgte disputasen fra sin egen pc-skjerm.

Jevnt over positivt

En disputas er høytidelig. De fremmøtte stiller i formelle klær og rammene for hvordan disputasen blir gjennomført er klare. Slik sett må man først tenke utenfor de normale rammene når det hele skal gjennomføres over internett.

– Det som var målet var for det første å ha samme formelle rammene slik at dette var en formell prøve, slik som alle andre prøveforelesninger og disputaser, sier professor emeritus ved medisinsk fakultet Odd Geiran.

Han var disputasleder for den første digitale disputasen ved medisinsk fakultet. Geiran forteller at man etter beste evne forberedte seg på å ivareta verdigheten som preger en ordinær disputas ved universitetet.

– Hvorvidt vi klarte å gjøre det får andre bedømme, men sett fra mitt ståsted så var forberedelsene som fakultetet hadde gjort og de forberedelsene man hadde gjort med komiteen og veilederne, og ikke minst bidrag fra doktoranden; han hadde også forberedt seg på dette, slik at samlet sett var mitt inntrykk positivt, sier Geiran.

Dejgaard sier seg enig med disputaslederen, og tilbakemeldinger fra folk i ettertid har bekreftet inntrykket.

– Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Alle opplevde at teknikken var bra, og alle opplevde at de kunne følge det på en god måte, fortsetter Dejgaard.

– Takket være hjelp fra forelesningsteknikerne og IT-folk ved fakultetet, hvor en av våre virket som en slags producer i bakgrunnen og styrte dette Zoom-programmet som vi brukte, som etter min oppfatning fungerte godt, sier Geiran – som presiserer at han ikke har sett opptak av disputasen selv i ettertid.

Skuffelsen gikk over

Lars Andreas Dejgaard hadde sett for seg en tradisjonell disputas; altså i et auditorium der de fremmøtte har på finklær og stemningen er litt høytidelig.

– Altså, det var jo så stor skuffelse da jeg fikk avlyst disputasen min bare ti timer før jeg skulle disputere, forteller den nybakte doktoren.

Zoom gjorde det mulig å holde en presentasjon digitalt. Øverst i høyre hjørnet forklarer Dejgaard lysbildet.

Egentlig skulle han i ilden fredag 13. mars. Men koronaens alvor spredte seg fort over hele landet, og universitetet avlyste både forelesninger og disputaser. Det ble likevel arbeidet hardt i kulissene for å finne en løsning.

– Ganske kort tid etter kom jeg over den skuffelsen da jeg en ukes tid senere fikk beskjed om at det var muligheter for å kanskje gjøre en digital disputas. Da stilte jeg meg bare inn på det, og når man fikk stilt seg litt inn på det har det egentlig vært litt gøy, altså! Særlig sånn i etterkant, sier Dejgaard.

Ikke så annerledes

Kort tid før det faktisk skulle skje fikk Dejgaard bekreftet at den første digitale disputasen ved medisinsk fakultet skulle finne sted. Det var hans egen disputas, og nå måtte det bare stå til.

– Hva gjør det med settingen at det foregår digitalt?

– Jeg var utrolig spent på det. Jeg hadde jo tatt på meg pentøy, og det hadde opponentene og disputasleder også. Jeg rigga meg inn i et auditorium som jeg hadde lånt her på sykehuset. Var der alene, bortsett fra kona mi. Da jeg stod der med headset på meg tenkte jeg at «dette var rart».

– Men tre sekunder etter at jeg begynte å snakke på prøveforelesningen glemte jeg det. Jeg tenkte egentlig ikke så veldig mye over det – jeg var så fokusert. Den dialogen med disputasleder og veiledere fungerte såpass bra at jeg egentlig ikke tenkte over at de var langt vekk.

Lang avstand – men kanskje mer intimt

Hadde disputasen funnet sted i et auditorium ville han hatt hundre øyne rettet mot seg. Egentlig hadde han det under den digitale disputasen også – men den eneste han kunne se var opponenten. Hvordan påvirker det stemninga?

– Det blir veldig nært, det kan være at det føles litt nærere og mer intimt på en måte, forteller Dejgaard, som synes stemningen mellom han og opponentene var veldig god.

Lars Andreas Dejgaard med hodetelefonene - midt i en diskusjon med en av opponentene.

Kanskje kan en digital disputas føles mer personlig enn det en fysisk disputas gjør - paradoksalt nok.

Fokuset på det han skulle gjøre gjorde at Dejgaard ikke savnet ansiktene i salen i særlig grad.

– Ikke der og da. Fordi jeg var såpass fokusert som jeg var så tenkte jeg ikke noe mer over det. Men når jeg ser tilbake på det så ville jeg nok fortsatt ønske at jeg hadde gjort dette for et publikum tilstede. Kanskje fordi jeg er en som liker å få litt oppmerksomhet.

Likevel mener han at det er små nyanser.

– Det var veldig flott å gjøre det sånn som vi gjorde det også, jeg fikk en opplevelse av en viss verdighet over det.

Krever hverken mer eller mindre

De som forsvarer doktorgraden sin gjør det stort sett bare én gang i livet - og det krever fullt fokus. Dejgaard tror ikke det er hverken lettere eller vanskeligere å disputere digitalt.

– Jeg vil nesten tro at det er omtrent likt for meg, altså. I en sånn setting hvor jeg står med en opponent rett ovenfor meg, så vil jeg forestille meg at jeg vil ha det samme fokuset, og egentlig ikke se salen så mye; så jeg tror det vil være ganske likt.

– Kanskje for noen vil det oppleves litt lettere å ha det digitalt, fordi du ikke har de andre øynene på deg. Men jeg tror veldig mange i den settingen jeg var i vil oppleve at man er så fokusert uansett hvordan formatet er.

Et alternativ som fungerer

– Er det noe for framtida, det her?

– Det er jo helt klart noe for framtida. Jeg ville synes det var synd hvis man tok helt vekk den fysiske tilstedeværelsen når muligheten åpner opp for det, men jeg mener at alle disputaser burde i tillegg kunne streames.

Dejgaard mener absolutt ikke at det er nødvendig å avlyse disputaser i en slik unntakssituasjon som vi er inne i nå – selv om de må foregå på en litt annen måte.

– Dette er jo et veldig godt alternativ. Det er på en måte fullgodt, synes jeg. Men sånn for opplevelsen til den som disputerer så tror jeg nok fortsatt at det er et lite hakk bedre å ha et personlig oppmøte.

Geiran mener at noen elementer faller litt bort ved en digital disputas.
– Da mister man noe av den intimiteten som å stå ansikt til ansikt med en person medfører. Man mister kanskje også noe av symbolene rundt dette. Men det er klart at i en unntakssituasjon, og de behøver kanskje ikke bare å finnes ved en epidemi, så kan dette være en måte å gjøre det på.

Mulig å bli enda bedre

Dejgaard er glad fakultetet fant en så rask løsning midt i korona-krisen.

– Fakultetet har virkelig lagt seg «i sæla» og jobba hardt, så jeg er utrolig takknemlig til dem.

Odd Geiran mener på sin side at selv om hans inntrykk var bra, er det rom for forbedring for fremtidige digitale disputaser.

– ­Jeg tror det ligger et visst forbedringspotensial knyttet til å bringe inn noen av universitetets symboler i dette. Det går an å legge litt design i dette her, poengterer Geiran.

– Det er ikke det at jeg syns det er helt essensielt at disputaslederen har dekanatets kappe – men jeg tror kanskje at universitetet må bli litt mer synlig, fortsetter han, og mener at å ta den høyeste utdanningen som er mulig i Norge skal føre med seg litt formalitet, høytid og verdighet. Det skal være en spesiell dag, digital eller ikke.

– Det er nødvendig for venner, familie, veiledere, medarbeidere og teknisk personale som har bidratt til prosjektene at man stopper litt opp og tar dette som en viktig merkedag i livet. Det tror jeg er litt viktig.

Festen til gode

Hadde det vært i en normal tid ville nok fredagen blitt preget av fest med mange familiemedlemmer og venner. Den store feiringen av bestått doktorgradsprøve blir riktignok utsatt, men god middag og fin vin hjemme ble en bra mellomløsning.

– I motsetning til digital disputas ble det en veldig analog feiring med meg og kona. Det ble god vin og en god middag – hjemme, altså, med familien – og så blir det en fest «post korona».

Dejgaard legger ikke skjul på at han syns det er gøy at den første digitale disputasen på fakultetet hans gikk så bra.

– Det var gøy, altså! Teknikken funka kjempebra og jeg syns det er litt morsomt å være først ute med det.

– Jeg er veldig takknemlig til fakultetet og komiteen. De har virkelig gjort en stor innsats på så kort tid med å få til dette, avslutter Lars Andreas Dejgaard.

Powered by Labrador CMS