I 1989 ble nesten tusen personer evakuert fra cruiseskipet Maxim Gorkiy, da det støtte på drivis utenfor Svalbard. Mange av passasjerene måtte søke tilflukt på drivisen. Her blir noen få av dem reddet av den norske kystvakten.
I 1989 ble nesten tusen personer evakuert fra cruiseskipet Maxim Gorkiy, da det støtte på drivis utenfor Svalbard. Mange av passasjerene måtte søke tilflukt på drivisen. Her blir noen få av dem reddet av den norske kystvakten.

Økt turisme legger press på helsetjenester i Arktis

POPULÆRVITENSKAP: Lange avstander til større sykehus, økende turisme og barske klimaforhold danner bakteppet for helse og beredskap i nord.

Publisert

En junidag i 1989 kolliderte cruiseskipet Maxim Gorkiy med drivisen utenfor Svalbard. Ombord var nesten tusen personer. Skipet, som hadde tilnavnet «Det russiske romskipet», tok raskt inn vann, og evakuering av passasjerene måtte skje raskt. Da den norske kystvakten nådde Maxim Gorkiy, var evakueringen i full gang. Mange av passasjerene hadde fått plass i livbåter, mens andre måtte søke tilflukt på drivisen som omga skipet. Kystvaktskipet KV Senja fikk etterhvert de evakuerte passasjerene ombord, med god hjelp fra helikoptre fra den norske redningstjenesten og sysselmannens tjenestefartøy Polarsyssel. I tillegg kom flere norske trålere som var på fiske i farvannet ved Svalbard til unnsetning, sammen med to sovjetiske helikoptre fra Barentsburg og to sovjetiske båter.

Nesten hundre personer fra Maxim Gorkiy ble sendt til sykehuset i Longyearbyen for behandling. Godt samarbeid mellom de sykehusansatte, sykehuslegen ombord på kystvaktskipet og et legeteam på tre personer fra sykehuset i Tromsø som ble flydd inn i all hast, gjorde at de mange pasientene fikk relativt rask behandling. I ettertid ser vi at det kun var en god blanding av flaks og rådsnarhet av dem som deltok i redningsaksjonen som gjorde at ingen døde som følge av forliset, som lett kunne ha blitt en skipskatastrofe på linje med Titanic.

Helseutfordringer på Svalbard

Forliset er et godt eksempel på noen av helseutfordringene Svalbard står ovenfor. Lange avstander til større sykehus og omfattende redningstjeneste, kombinert med økende turisme og barske klimatiske forhold danner bakteppet for helse og beredskap på Svalbard. Øygruppen har ikke mer enn knappe tre tusen innbyggere, i hovedsak fordelt mellom Longyearbyen, Barentsburg og Ny-Ålesund. Vi finner sykehus i Longyearbyen og i Barentsburg, men disse er ikke store. Alle sykdommer og skader som krever mer enn enkel behandling – inkludert fødsler – sendes til fastlandet. Helsevesenet på Svalbard er med andre ord ikke utformet for å ta hånd om store mengder mennesker.

Maxim Gorkiy-forliset føyer seg inn i en lang rekke av ulykker som har skjedd på Svalbard. Og nettopp ulykker er tradisjonelt regnet som en stor helserisiko på Svalbard. Ulykkesstatistikken i gruvene har riktignok gått kraftig ned de siste tiårene, men bare i de norske gruvene mistet 124 arbeidere livet i ulykker mellom 1916 og 2016. Snøscooterulykker er også vanlig på Svalbard, og rammer gjerne turister hardere enn fastboende.

Begrenset samarbeid mellom russere og nordmenn

Én særskilt ulykke som krevde mange liv, var Operafjellulykken i 1996. I Norges verste flyulykke noensinne døde alle de 141 passasjerene ombord, da et russisk fly som skulle frakte gruvearbeidere med familiemedlemmer fra Moskva til Svalbard krasjet i Operafjellet.

Denne ulykken skjedde på norsk jord, og derfor var Norge ansvarlig for redningsarbeidet. Fordi de forulykkede kom fra Russland og Ukraina, deltok også russiske redningsmenn på deler av redningsarbeidet. Men samarbeid om helse og beredskap mellom nordmenn og russere på Svalbard er kanskje mindre vanlig enn man skulle tro, til tross for at det har vært norske og russiske bosetninger på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet.

Selv om bærebjelken i disse samfunnene inntil nylig har vært kullutvinning, har de norske og russiske innbyggerne ikke hatt mye med hverandre å gjøre. Det betyr blant annet at de norske samfunnene – Longyearbyen og Ny-Ålesund – har hatt egen helsetjeneste, og det samme gjelder for de russiske stedene Barentsburg, Pyramiden og Grumant (sistnevnte er nå fraflyttet). Mangel på en felles helsetjeneste skyldes både at samfunnene ligger for langt unna hverandre til at nært samarbeid har vært naturlig, og at de norske og russiske kullselskapene tradisjonelt har drevet på uavhengig av hverandre.

Fra kull til cruise

Fram til norske myndigheter på begynnelsen av 1990-tallet endret Svalbard-politikken for å legge til rette for familieliv, var Svalbard først og fremst et mannsdominert gruvesamfunn. Befolkningen var dermed sortert, noe som er åpenbart i en befolkningsundersøkelse gjort av universitetet i Tromsø i 1988. Undersøkelsen viste at en typisk innbygger i Longyearbyen var en mann mellom 20 og 50 år, som røyket og drakk mer enn den jevne nordmann på fastlandet, men som likevel jevnt over var ved god helse. Løfter vi blikket og ser hvilke helseutfordringer som preger gruvearbeidere ellers i verden, ser vi at lungesykdommer, kreft, psykiske lidelser og ulykker er de viktigste truslene. Dette gjaldt også til en viss grad gruvearbeidere på Svalbard.

Selv om det fortsatt drives noe kullutvinning på Svalbard, er det ikke lenger kulldrift som er den viktigste næringen på øygruppen. Faktisk utvinnes bare knappe 0.02 promille av verdens kull fra gruvene i Longyearbyen og Barentsburg, som er de to eneste stedene på øygruppen hvor det fortsatt er kulldrift.

Flere turister besøker Svalbard

Der helseutfordringene tidligere var tett knyttet til gruvedriften, er det nå turisme som er den viktigste helseutfordringen på Svalbard. Selv om turistindustrien akkurat nå sliter voldsomt som følge av koronapandemien, vil turisme neppe bli mindre viktig i årene som kommer. Det har de siste årene vært en kraftig økning i antall besøkende til Svalbard. De siste ti årene er tallet på feriegjester mer enn doblet fra rundt femti tusen til over hundre tusen, mens tallet på cruiseskip ble nær firedoblet fra 2009 til i fjor, da over 70 skip la til kai. Vi kan forvente at denne trenden fortsetter så snart verden er på fote igjen etter koronapandemien.

Flere turister gir større risiko for ulykker og situasjoner som legger press på helsevesenet og redningsmannskaper, slik Maxim Gorkiy-forliset er et eksempel på. Det er viktig å huske når det arbeides med helseutfordringer på Svalbard i årene som kommer.