Fordi menstruasjon er en vanlig hendelse, har det også i løpet av de siste hundre årene blitt lønnsomt. Menstruasjon har blitt kommersialisert gjennom hygienebaserte produkter som bind og tamponger, hormonelle og farmasøytiske midler, og stadig mer ekstrautstyr.

Nye typer menstruasjonsprodukter, som vaskbare tøybind og mobilapper er i sterk vekst, og har til dels skapt et nytt marked. Produkter laget for hud og kropp gjennom hele syklusen illustrerer hvordan menstruasjon ikke bare handler om blødningsfasen.

En parallell økning ser vi i populærvitenskapelige bøker, podcaster, og populærkultur som skildrer menstruasjon, for eksempel i serier som Orange is the New Black og I May Destroy You. NRK sender i høst et program som rett og slett heter Mensen. At mensen er tema i alle disse seriene viser at publikum er stadig mer nysgjerrige på dette emnet.

Også innen kunstverdenen tematiseres mensen av kunstnere som Jen Lewis, Rupi Kaur, Chella Quint, og Marit Victoria Wullf Andreassen.

Mensen er overalt, og mye er bra med det. Men det er også grunn til å være på vakt. Den amerikanske advokaten Bridget Crawford skrev i 2018 et innlegg om noe hun kalte «menstruasjonskapitalisme». Dette definerer hun som

Mensen på «riktig» måte

For personer som menstruerer (eller tar hormonell prevensjon som resulterer i blødninger), er produkter og kultur en stor del av det å håndtere mensblod og symptomer på «riktig måte». Den feministiske aktivisten Sophie Laws beskriver dette som «menstruasjonsetikette»; - et system som gjør at menstruasjon blir språklig og kulturellt «usynlig», samtidig som det settes i et overfladisk positivt lys gjennom «riktig» og høflig håndtering.

Det er kanskje akseptert å kjøpe mange menstruasjons-relaterte produkter og å gå på mensen-utstilling, men er det OK å blø gjennom klærne? Og hjelper disse kulturelle og kommersielle løsningene de som nesten ikke kan bevege seg på grunn av månedlige smerter?

Vitenskapshistoriker Sharra Vostral hevder at vi enda lever i en «passeringsprosess» hvor målet for kvinner er å fremstå som om de ikke menstruerer til enhver tid. Løftet om at en tampong kan løse alle menstruasjonssyklusproblemer er forførende, men ikke sant. Dette viser for eksempel Vostrals forskning om toksisk sjokksyndrom (TSS).

Menstruasjons-relatert TSS er en sjelden, men alvorlig tilstand, som skyldes giftstoffer utviklet av stafylokokkbakterier og kan føre til død. I dag advares forbrukere av tamponger mot dette. Men det er mindre kjent at Procter & Gamble og deres internasjonale konkurrenter drev situasjonen dit den er i dag, gjennom intens utvikling av super-absorbative tamponger som Rely på 1980-tallet. Toksisk sjokksyndrom spøker enda i kulissene for de store selskapene, som selvfølgelig er tjent med en mer positiv menstruasjonsdebatt i dag.

Å takle menstruasjonsfattigdom

Tidlig hevdet bransjen for menstruasjonsprodukter at når en ung forbruker prøvde en merkevare tidlig ville de forbli lojale, og dette har i stor grad vært sant. Nå som gründere og nye selskaper som lager nye mensenprodukter har blitt en del av dette hittil stillestående markedet, innser selv multinasjonale selskaper at dette kanskje ikke lenger er sant.

For eksempel følger Skottland, deler av Canada og Storbritannia i Kenyas fotspor ved å innføre politikk som skal gi gratis produkter for å bekjempe det som kalles menstruasjonsfattigdom - «period poverty». Dette betyr at nasjoner kjøper mange typer produkter til bruk i skoler og universiteter, fra både nye foretak og multinasjonale selskaper.

I Storbritannia er det amerikanske selskapet Procter & Gamble, – som står bak merkene Tampax og Always -, og britiske Personnel Hygiene Services, - som leverer søppelspann og poser for brukte menstruasjonsprodukter, - medlem av det regjeringsutnevnte utvalget The Period Poverty Task Force. Gruppen ble dannet i 2019 etter at aktivister lyktes i å gjøre politikere oppmerksomme på problemet med dyre produkter blant fattige grupper i Storbritannia, spesielt barn.

Men hvorfor er selskapene som delvis skapte denne situasjonen nå forventet å løse problemet? Og hva vil skje med de andre problemene som aktivister kjempet for, for eksempel mer fokus på smerte og stigma?

Ga bort Always-bind av lavere kvalitet til Kenya

Samenlignbare eksempler finnes allerede fra land i Afrika og fra India, hvor de samme selskapene har donert produkter gratis til kvinner i mange år gjennom det de kaller «opplysnings- og utdannings arbeid». Selskapene hevder at de gjør en god handling ved å «hjelpe» lokale kvinner med å slutte å bruke gjenbrukbare eller naturlige materialer i stedet for «moderne» engangsprodukter. Målet er å få kvinnene til å begynne å bruke produktet i ung alder, fordi det da er mer sannsynlig at de forblir lojale forbrukere.

I sin bok, The Managed Body, tar professor Chris Bobel for seg problemene med slike kolonialiserende holdninger, og viser hvordan produkter, både i sør og nord, sjeldent leder til den automatiske frigjøringen som selskapene lover. Kontrasten mellom hvordan store multinasjonale selskaper forholder seg til forbrukere er stor mellom det globale nord og sør, og insinuerer at vestlige selskap er bedre utviklet til å modernisere menstruasjonskulturen internasjonalt. Paradoksalt nok vender samtidig kvinner i nord seg i økende grad til gjenbruk i sine menstruasjonsvaner i det samme tiåret som folk i det globale sør blir bedt om å omfavne bruk og kast-synet på «feminin hygiene».

Men forbrukere er stadig mer kritiske til denne situasjonen. Aktivister i Kenya har diskutert forskjellen på produkters kvalitet i nord og sør gjennom #MyAlwaysExperience-skandalen. Her dokumenterte kvinner i Kenya hvordan Always-bind forårsaket utslett og en brennende følelse i underlivet. Det viste seg at produkter solgt i Afrika var av lavere kvalitet enn i for eksempel Norge. Prisen var den samme. Samtidig døde en jente som var blitt mobbet for menstruasjonsflekker i Kenya, noe som gjorde det klart at bedriftenes og regjeringens innsats for å løse problemet med menstruasjonsskam gjennom produkter ikke hadde fungert.

Lage og vaske bind igjen?

Samtidig, i 2018, ble vi vitne til den paradoksale lanseringen av Tampax sin versjon av en gjenbrukbar mensenkopp. Denne kom utstyrt med engangsvåtservietter, også fra Tampax. Denne lanseringen fulgte suksessen til mindre bedrifter på 2010-tallet, spesielt DivaCup, Mooncup og Lunette, som brakte mensenkoppen tilbake til markedet. Menskoppen er i seg selv er for øvrig en mye eldre oppfinnelse fra 1900-tallet. Selv om de fleste enda bruker bind og tamponger eller hopper over menstruasjon via hormonell prevensjon, så var den lille økningen i alternative produkter som menskoppen utgjorde nok til at giganter som Proctor & Gamble prøvde seg.

Tampax applikator-tamponger er en av de eldste og mest vellykkede kommersielle menstruasjonsmerkene i verden, delvis på grunn av deres engangsmodell og en struktur som gjør det unødvendig å berøre blod. I kontrast, ble Tampax-koppen ikke en stor suksess. Den kom så vidt jeg vet heller aldri til Skandinavia, hvor nordiske alternativer er i stadig vekst.

Menstruasjonskopper har til sammenligning en mye lengre og ustø historie, av motsatte grunner. Den forutsetter mye kontakt med egen kropp og blod, noe som ikke er mulig eller ønskelig for mange. De er også relativt dyre, spesielt om man ikke liker opplevelsen.

Koppen er også et eksempel på at forbrukervaner kan endres, og viser dessuten at i løpet av hundre år har menstruasjonsmarkedet bitt seg selv i halen. Våre bestemødre lagde egne bind som de vasket. I dag ser en ny generasjon kanskje ikke på dette med gru. I så tilfelle har engangsbind og tamponger vart i rundt hundre år, som et typisk, men lite diskutert, eksempel på det tjuende århundrets bruk og kast-kultur.

Mensenfokus for å selge produkter

Sammenlignet med hva internasjonale selskaper og politikere lover, viser de levde erfaringene fra forbrukere (tilgjengelig via#MyAlwaysExperience, #EndPeriodPoverty og NRKs Mensen for eksempel) et mer komplisert bilde.

Forbrukere er rastløse og krever svar på flere spørsmål enn «hvordan kan jeg holde undertøyet rent?». De vil ha bedre løsninger på menstruasjonssmerter, tung blødning, endometriose, og, ja, kanskje også bedre og tryggere produkter. I det minste vil de vite hvilke ingredienser produktene faktisk inneholder.

Det positive med den siste tids intense kommersielle interesse i dette temaet er at menstruasjon blir anerkjent som viktigere verden rundt. Ulempen er at fokuset fremdeles er mest drevet av å selge og bruke produkter. I Storbritannia, Kenya, og resten av verden fortsetter aktivistene å kjempe mot «period poverty» og menstruasjonstemaer som ikke kan løses av produkter.

Når menstruasjon nå blir mer og mer diskutert offentlig, også i Norden, er det viktig å minne hverandre på hvem som ønsker å oppnå hva i denne debatten, og hvem som er opptatt av å gjøre menstruasjon og «menstruasjonsetikette» til god butikk.

Denne teksten ble først publisert på engelsk av Wellcome Stories, under en CC-BY lisens.