1. Schizofreni er ingen personlighets-spaltning
Begrepet schizofreni ble første gang brukt på en psykiatrikongress i Berlin i 1908. Opphavsmannen, den sveitsiske psykiateren Paul Eugene Bleuler, mente ikke at begrepet skulle bety at personen eller personligheten er spaltet i to.
Schizofreni var fra starten av en beskrivelse av at bevisstheten vår ikke fungerer slik den skal: vi opplever ikke lenger at tanker, sanser, bevegelser, følelser, kropp, impulser og minner flyter på en samordnet og sømløs måte. En annen pionér på feltet for hundre år siden beskrev dette på en illustrerende måte: at psyken nesten blir som et orkester uten dirigent.
2. Begrepet schizofreni er uklart og diagnosen har usikker gyldighet, men for dem dette gjelder, er opplevelsene høyst reelle
Diagnosen diskuteres med høy temperatur også blant fagfolk. Begrepet misoppfattes ofte av både folk flest og av mediene som skal formidle kunnskap.
Men psykosesymptomer er reelle, underlige og sterke forandringer i atferd og opplevelse, særlig det siste. Mange mennesker opplever dypt forvirrende og uvirkelige ting, både i tiden før, og i selve psykosen, som påvirker adferden og livet deres kraftig.
Lignende endringer i adferd og opplevelser kan forekomme også ved flere andre psykiske lidelse og tilstander, men personer som har det vi fortsatt kaller schizofreni, har de mest omfattende, varige og markerte endringene.
3. Det er ingen enighet i fagfeltet om forståelsen av schizofreni, og det finnes ingen virkelig effektiv behandling
Til tross for enorm forskningsinnsats, biologisk og psykologisk, over hele verden gjennom mer enn et århundre, finnes det verken noen samlet og allment akseptert forståelse av schizofreni, eller en behandling som kurerer lidelsen.
I dag skal behandlingen bestå av en bredt sammensatt pakke av psykologiske, medisinske, psykososiale, pedagogiske og praktisk støttende tiltak, formidlet av en rekke ulike yrkesgrupper.
Mange får god hjelp og en del kan, i varierende grad, bli friske etter noen år, men for de fleste er behandlingseffekten dessverre begrenset. Verken genetisk, nevrobiologisk, psykologisk, medikamentell eller psykososial forskning er i nærheten av å løse gåten schizofreni.
4. Schizofreni innebærer en grunnleggende forstyrrelse av det vi kan kalle «selvet»
En ny, klinisk nyttig og meningsfull måte å forstå schizofreni på er i vekst i internasjonal forskning, og begynner å få innpass i klinisk arbeid med pasienter.
Dette er et perspektiv der tilstanden oppfattes som en forstyrrelse av selvet, det vil si en alvorlig form for identitetsforstyrrelse. Dette er fordi det dypest sett er selvopplevelsen som endres og fordreies ved schizofreni, opplevelsen av hvordan det er å være «seg selv».
Dette perspektivet tar konsekvent utgangspunkt i det subjektive - i opplevelsene - og åpner opp for en større forståelse i behandlingen og i dialogen mellom terapeut og pasient.
5. Subjektivitet et kjernebegrep i forståelsen av schizofreni
Opplevelser er per definisjon subjektive, men hva innebærer det egentlig at noe er subjektivt?
Alle normale opplevelser er avhengig av det som kalles subjektivitet. Subjektivitet forstås i dag som en viktig del av den menneskelige bevissthet. Det er en mental byggestein i alle opplevelser.
Til tross for at subjektiviteten er helt sentral for forståelsen av schizofreni, er den viet påfallende lite oppmerksomhet av fagfolk i feltet psykisk helse. Subjektiviteten er en del av bevissthetens grunnleggende struktur, og er en forutsetning for enhver opplevelse. Subjektiviteten gjør blant annet at jeg er i stand til å identifisere mine egne opplevelser som mine, og som en del av meg.
Ved schizofreni fordreies denne grunnleggende strukturen. At subjektiviteten i vår bevissthet forstyrres på denne måten er et kjernefenomen ved schizofreni.
6. Den første endringen ved schizofreni skjer i bevissthetens måte å forme opplevelser på
Det er egentlig ikke innholdet i opplevelsene – de psykotiske forestillingene i seg selv - som er de første forandringene som skjer, men snarere opplevelsenes måte å bli dannet og formet på i vår bevissthet, så å si opplevelsens indre oppbygning eller struktur.
Et eksempel på dette er at ens egne følelser og tanker kan virke helt fremmede og ugjenkjennelige, som om de ikke lengre tilhører deg selv.
Da sier vi at opplevelsen mister en del av sin subjektivitet. Som en naturlig følge av dette vil også opplevelsenes innhold endres. Disse forandringene starter sin utvikling lenge før psykosen bryter ut, og kan over tid gi opphav til psykotiske forestillinger, også kalt vrangforestillinger.
7. Alle opplevelsesendringene ved schizofreni er eksistensielle
Forstyrret subjektivitet medfører endret opplevelse av egen identitet, og får ofte vidtrekkende eksistensielle konsekvenser.
Det kan føre til at jeg ikke lengre føler at jeg er meg selv, at jeg ikke føler meg sammenhengende og hel, at det ikke er jeg som opplever det som skjer, at jeg ikke er helt ekte eller kanskje ikke finnes i det hele tatt, eller at jeg ikke lengre forstår de selvfølgelige tingene i tilværelsen.
I sum kan dette undergrave hele den menneskelige tilværelsens grunnmur.
8. Helsevesenet bør søke å forebygge og behandle psykose og schizofreni i ung alder, ikke vente til tilstanden har fått utvikle seg lenge
Mange ungdommer med økt risiko for å utvikle psykose eller schizofreni, kan i dag oppdages av godt opplært helsepersonell og tilbys samtalebehandling på et tidlig stadium, innenfor tjenestene for barn og unges psykiske helse.
Slik samtalebehandling innrettet mot den forstyrrede selvopplevelsen bør være en naturlig del av behandlingen. Kunnskap og åpen dialog om disse identitetsforstyrrelsene er avgjørende for pasientens egen forståelse og mestring av sin tilstand, noe som kan bidra til å bremse eller reversere en negativ utvikling hos mange.
9. Antipsykotiske medisiner kan lindre symptomer, men ikke kurere schizofreni
Antipsykotika kan forkorte og mildne akutte psykotiske episoder. Også i et noe lengre tidsperspektiv kan slike medisiner ha en lindrende og dempende effekt, men ikke for alle.
Forskerne har imidlertid til nå i svært liten grad avklart hvordan balansen mellom positive og negative virkninger er i et lengre tidsperspektiv. Derfor er det svært viktig at behandlende lege følger opp den medikamentelle behandlingen nøye og aktivt over tid.
Medisiner skal ikke erstatte den viktige menneskelige terapisamtalen og andre behandlingsformer, men være et supplement.
10. Det er på høy tid å dele kunnskapen med hovedpersonene og familiene
Kunnskap er makt, og må derfor deles. Og effekten av slik kunnskapsdeling er vist å ha en sterk positiv behandlingseffekt.
Det har likevel, forunderlig nok, ikke vært en vanlig del av behandlingen å formidle oppdatert kunnskap, og utforske hvordan schizofreni kan forstås og mestres, sammen med personen selv og familiene.
I dag er slik kunnskapsformidling, kalt psykoedukativt familiesamarbeid, en godt dokumentert behandlingsform, og sterkt anbefalt i Nasjonal faglig retningslinje for psykoselidelser.
Det er derfor et paradoks at dette fortsatt tilbys ved svært få helseforetak. Pasienter og familier frarøves da en åpenbar kilde til betydelig lindring.
Paul Møller har nylig utgitt en bok med en utdypende omtale av den aktuelle forståelsesmodellen: "Schizofreni - en forstyrrelse av selvet".
Endret 07. 05. 2019: Artikkelen er oppdatert med små rettelser og en ny ingress.
