– Vi har nå vært gjennom en regjeringsendring, men hva med neste valg? Får vi en blå-grønn-gul eller rød-grønn regjering? Vi bryr oss om dette fordi mange av oss føler tilhørighet med enkelte partier, men også fordi vi tror det betyr noe for politikken som føres. Øker skattene hvis vi får en rød-grønn regjering? Hva med minstepensjonen? spør Magnus B. Rasmussen og Carl Henrik Knutsen.

Politiske partier er mer enn ideologi

POPULÆRVITENSKAP: Høyreorienterte partier antas ofte å motsette seg omfattende velferdsordninger, mens venstreorienterte partier antas å ville utvide dem. Men partienes «farge» er ikke det eneste som påvirker omfordelingspolitikk.

Medier, samfunnsforskere og «folk flest» har én ting til felles når vi snakker politikk: Vi er opptatt av partienes ideologi, ofte illustrert med fargekoder.

Vi har nå vært gjennom en regjeringsendring, men hva med neste valg? Får vi en blå-grønn-gul eller rød-grønn regjering? Vi bryr oss om dette fordi mange av oss føler tilhørighet med enkelte partier, men også fordi vi tror det betyr noe for politikken som føres. Øker skattene hvis vi får en rød-grønn regjering? Hva med minstepensjonen?

Høyreorienterte partier antas ofte å motsette seg omfattende velferdsordninger, mens venstreorienterte partier antas å ville utvide dem.

Men, partienes «farge» er ikke det eneste som påvirker omfordelingspolitikk. I vår forskning analyserer vi et annet trekk ved partiene som er minst like viktig: Det dreier seg om noe så traust som hvordan partiene er organisert.

Definerte roller og mulighet til å disiplinere partimedlemmer

Traust eller ei, forhold ved partiorganisasjonen viser seg svært viktige, på tvers av tiår og verdensdeler. Partiorganisering påvirker hvordan partiene velger kandidater, tar avgjørelser, og konkurrerer med hverandre. I en ny studie i British Journal of Political Science viser vi at disse trekkene er avgjørende også for om partier har insentiver og mulighet til å innføre mer universelle velferdsordninger – altså ordninger som dekker flere grupper i befolkningen.

Hvorvidt partiets avgjørelser følger klare regler, eller er mer tilfeldig og avhenger av enkeltpersoner som partilederen, er én viktig faktor. For å fremskaffe insentiver til bred velferdsstatspolitikk, er det viktig at roller i partiet er klart definerte, og at partiet har ordninger for å disiplinere medlemmer, lokalt og nasjonalt, både i organisasjonen og i parlamentet. Organisasjonen bør og ha etablert stabile bånd med velgergrupper og organisasjoner, også «i periferien».

Partier med alle disse kjennetegnene kaller vi altså «institusjonaliserte», og de finnes både i demokratier (som dagens Norge) og diktaturer (som dagens Kina).

Få insentiver og virkemidler til å innføre universelle velferdsordninger

Mindre institusjonaliserte partier har få insentiver til å innføre velferdsprogrammer som dekker store deler av befolkningen. De har også manglende virkemidler til å overkjøre «veto-spillere» som ønsker å stoppe slik kostbar politikk. Istedenfor vil ofte slike partier love mer avgrensede overføringer i bytte mot at enkeltgrupper av velgere stemmer på partiets kandidater. Dette gir store statlige utgifter, men ikke universelle velferdsordninger.

Med nye data på parti-organisering, fra 169 land og tidsrommet 1900-2016, fra V-Dem prosjektet finner vi klar støtte for at stater som får mer institusjonaliserte partier også, jevnt over, innfører mer universell velferdspolitikk. Funnet er slitesterkt, og mønsteret er tilstede i ulike verdensdeler, i demokratier og diktaturer, og når vi tar høyde for om den styrende regjeringen er «rød» eller «blå».

Institusjonaliserte partier kan oppstå på høyre- og venstresiden i politikken, og der de oppstår blir altså pensjoner, sykelønn og andre velferdsordninger mer universelt utformet.

Les forskningen bak artikkelen:

Magnus B. Rasmussen og Carl Henrik Knutsen, «Party Institutionalization and Welfare State Development», British Journal of Political Science, 2019. DOI: 10.1017/S0007123419000498

Powered by Labrador CMS