I presentasjonen av FAFO-undersøkelsen Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat, som NRK omtalte mandag 20. mai, var det særlig ett av resultatene som ble fokusert og vakte stor oppsikt. Hele 26 prosent av de spurte sa seg helt eller delvis enig i påstanden «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». Flere kommentarer oppfattet dette som tegn på at «avskyelige» holdninger var sjokkerende utbredt i befolkningen.

Les også:

Fafo korrigerer omstridt rapport

Det er imidlertid vanskelig å tolke dette resultatet, på grunnen av tendensen til det som er blitt kalt «ja-siing». Dette påpekte jeg i et intervju på nrk.no 22. mai.

Ja-siing er også tidligere blitt diskutert i forbindelse med oppsiktvekkende resultater fra en intervjuundersøkelse. Da gjaldt det en konklusjon om stor mistillit til forskning i befolkningen. Selv om dette problemet lenge har vært kjent og blitt drøftet i lærebøker, som i min lærebok Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, fra første stensilerte utgave i 1970, tyder debatten etter FAFO-undersøkelsen på at ikke alle er oppmerksom på denne feilkilden, selv ikke blant forskere.

Jeg har alt kommentert FAFO-undersøkelsen i en kronikk på NRK Ytring, men ser at det kan være behov for en mer generell drøfting av hva ja-siing er og hvordan den kan påvises, når den særlig gjør seg gjeldende, hvilke tolkingsproblemer den skaper og mulige strategier for å unngå dem.

Hva er ja-siing?

Ja-siing kan oppstå når de intervjuede blir presentert for påstander de skal si seg enig eller uenig i (eller eventuelt, som navnet henspiller på, si ja eller nei til). Det viser seg da at noen som egentlig ikke har noen klar oppfatning om innholdet i påstanden, sier seg enig i stedet for å la være å ta standpunkt. Dette innebærer at svarkategorien «enig» rommer to ulike oppfatninger. På den ene siden de som faktisk deler påstandens standpunkt, og på den andre de som ikke har noen klar mening om den og derfor egentlig tilhører vet-ikke-gruppen.

Hvor mange som er ja-siere kan en avdekke ved å lage to påstander om det samme saksforholdet, men med motsatt tendens. De som da er enige i begge påstandene kan regnes som ja-siere. Hvor stor denne gruppen er, varierer avhengig av om tema for påstandene er noe de intervjuede er kjent med og interessert i, og av hvor klart påstandene er formulert. I Norsk Monitor der par av motsatte påstander brukes til å lage indekser for verdisyn, varierer enig-enig-andelen fra ned mot 0 til over 50 prosent (eksempler er gitt i kapittel 12 i Mål og mening. Om feiltolking av meningsmålinger).

For påstanden om raseforskjeller, et tema mange trolig har tenkt lite på, kan ja-siere utgjøre en betydelig andel av de som sier seg enig. I hvilken grad dette er tilfelle er vanskelig å vite, siden det ikke foreligger en påstand med motsatt tendens.

Konsekvenser av ja-siing

Ja-siing vil gi et overdrevet inntrykk av nivået for støtte til den oppfatningen som påstanden uttrykker. Derfor bør en være kritisk til resultatene fra meningsmålinger basert på én enkelt påstand med enig-uenig svar.

En slik påstand kan likevel gi et riktig bilde av forskjeller mellom grupper eller utvikling over tid, dersom omfanget av ja-siing ikke varier. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis tilfelle. Ja-siing er for eksempel mer vanlig blant personer med lav utdanning enn blant personer med høy. En gruppe forskere konkluderte i 1950 at autoritære holdninger i USA var mer utbredt i arbeiderklassen enn i middelklassen. Dette kan i noen grad forklares av ja-siing på grunn av et lavere utdanningsnivå i den første gruppen, siden alle påstandene hadde et autoritært innhold. Også for andre egenskaper som er korrelert med utdanning vil ja-siing kunne påvirke inntrykket av gruppeforskjeller.

Resultatene i Norsk Monitor viser at tendensen til ja-siing har avtatt over tid. I første runde i 1985 var det for eksempel 39 prosent som var helt eller delvis enig i begge disse to påstandene: Det er alltid viktig å holde hodet kaldt, og ikke la seg rive med av følelser / Følelser er viktigere enn logikk og fornuft.

I siste runde i 2017 var prosenten enig-enig sunket til 18, noe som delvis kan forklares av det stigende utdanningsnivået i befolkningen. En nedgang i andelen enige for en påstand kan altså skyldes redusert ja-siing og gi et misvisende inntrykk av utviklingstendenser.

Flere mulige løsninger

Det er altså gode grunner til å forsøke å unngå at det skal forekomme ja-siing. Mulige løsninger kan være:

- Bruke en annen svarskala for å ta stilling til påstanden. For eksempel en gradert skala for hvor godt en synes påstanden stemmer overens med det en selv mener: helt / ganske godt / litt / ikke i det hele tatt, eller tilsvarende. Tanken er at en slik skala er mer nøytral til påstandens innhold enn enig-uenig-skalaen.

- Bruke minst to påstander med motsatt innhold. Enig-uenig-svar ble opprinnelig brukt i Likert-skalaer, der det skulle inngå motsatte påstander. Når vi lager en indeks av to slike påstander, vil en person måtte skifte mellom enig og uenig for å plassere seg på en av indeksens ytterkanter. En som sier seg enig i begge vil bli plassert på midten, sammen med de som svarer «vet ikke». Slike indekser, som brukes til å måle verdisyn i Norsk Monitor, nøytraliserer effekten av ja-siing.

- Hvis en likevel skulle ønske å bruke bare én påstand med enig-uenig-svar, bør den være formulert negativt i forhold til den oppfatningen en ønsker å måle. Hvis en vil kartlegge hvor utbredt rasefordommer er i Norge, hadde det vært bedre å bruke en påstand om at det ikke er forskjell mellom folkegrupper enn en påstand om at det er forskjeller. Andelen som er uenig i den første påstanden gir et bedre mål for forekomsten av rasetenkning enn andelen som er enig i den siste, der også ja-siere inngår.

- Bruke spørsmål der de intervjuede skal velge mellom to motsatte standpunkter, som i dette eksemplet fra Norsk Monitor: Hvem er du mest enig med når det gjelder synet på innvandrere, A eller B? A sier: Innvandrere ønsker å utnytte våre velferdsordninger og få del i goder de ikke selv har vært med på å skape / B sier: Innvandrere er dyktige og arbeidsomme mennesker som yter et verdifullt bidrag til norsk økonomi og arbeidsliv / Umulig å velge. Utfordringen her er selvsagt å finne formuleringer som avspeiler standpunktene i saken på en god måte.

- Det siste poenget understreker betydningen av et grundig forarbeid før en går i felten med en intervjuundersøkelse, gjennom kvalitative intervjuer og pre-testing av skjemaet både på ressurspersoner med spesielle kunnskaper og vanlige respondenter.

Behov for mer kunnskap

Mine erfaringer med ja-siing er først og fremst fra Norsk Monitor, der respondentenes svar på ulike spørsmål om samme tema kan sammenliknes. Dette har sine begrensninger. Det er ikke sikkert at to påstander vi antar er motsatte, oppleves slik av alle, med andre ord at enig-enig-svar ikke behøver å være ja-siing. Det er også mulig at noen kan huske hva de svarte på den motsatte påstanden tidligere i skjemaet, slik at konsistensen overvurderes.

Det er derfor behov for mer kunnskap, som en kan få gjennom survey-eksperimenter der likeverdig deler av et utvalg stilles ulike varianter av spørsmål for å se hvordan det påvirker resultatene. Men inntil videre er det tryggeste å unngå å bruke påstander som åpner for at resultatene kan være påvirket av ja-siing.