Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Men først må vi snakke litt om medisinske undersøkelser, og hvorfor de ikke alltid er bra for deg. 

Ulike former for medisinske diagnostiske undersøkelser, som for eksempel MR, CT, blodprøver, vevsprøver eller kikkertundersøkelser, er i mange tilfeller en helt nødvendig del av et utrednings- eller behandlingsforløp.

Et eksempel er CT ved symptomer på akutt hjerneslag. Dersom du har symptomer på hjerneslag bør du sannsynligvis så raskt som mulig få et blodpropp-oppløsende medikament fordi dette er vist å redusere sannsynligheten for død og alvorlig funksjonshemming. 

Det gjelder imidlertid bare dersom hjerneslaget er forårsaket av en blodpropp, og ikke dersom det er forårsaket av en hjerneblødning. For å stadfeste om du har en blodpropp eller en blødning er det nødvendig med en CT-undersøkelse så raskt som mulig.

Undersøkelser kan gjøre skade

For mange andre symptomer og plager er det imidlertid ikke like rett frem. Dersom du for eksempel kommer til legen med bekymring om prostatakreft, bør du ikke umiddelbart hastes avgårde til en MR-undersøkelse. 

Det er nemlig flere ting enn kreft som kan gi samme typer symptomer, og du har ikke så dårlig tid som ved et mulig hjerneslag, der hvert sekund kan telle. Har du symptomer på prostatakreft må legen først undersøke deg fysisk og ta blodprøver.

Resultatet av undersøkelsen og blodprøven vil avgjøre om det er grunn til å mistenke at du har kreft, og bør få en MR undersøkelse.

Unødvendige undersøkelser kan faktisk være skadelige. Noen typer undersøkelser er i seg selv risikable, mens andre typer undersøkelser kan føre til skade fordi de utløser flere undersøkelser og kanskje til slutt en behandling som ikke egentlig var nødvendig. 

Moderne bildeundersøkelser er svært følsomme, det er mulig å oppdage veldig små avvik og forandringer. Mange av disse vil aldri føre til hverken symptomer eller sykdom, men dersom de blir oppdaget kan de likevel føre til at du får en diagnose, videre utredning eller en behandling du egentlig ikke hadde behov for. 

Hvis det gjøres mange unødvendige undersøkelser vil det føre til at noen av oss blir påført skade av utredning eller behandling vi ikke hadde behov for. 

Den teknologiske utviklingen og økt bruk av kunstig intelligens vil sannsynligvis øke følsomheten ytterligere, noe som også vil øke potensialet for at friske mennesker får utredning eller behandling de ikke trenger.

Tilbud og tvil

Når legen din skal avgjøre om du vil ha nytte av videre undersøkelser, og hva slags undersøkelse som i så fall vil være riktig for deg, kan det godt være at hun må tenke seg godt om. Det er ikke alltid åpenbart hva som er det riktigste valget, det er ofte flere muligheter og rom for tvil. 

I praksis vil ventetider og kapasitet være en av faktorene som i tvilstilfeller kan påvirke beslutningen. Hvis legen er usikker på om du bør få en MR og vet at kapasiteten er god og ventetiden kort, vil terskelen for å sende deg avgårde være lavere enn hvis hun vet at ventetiden er lang og at mange andre (som kanskje er sykere enn deg) også står i kø.

Ideelt sett skulle kapasiteten til å utføre undersøkelser være tilpasset behovet på en slik måte at det til enhver tid var mulig å gjennomføre alle nødvendige undersøkelser relativt raskt, men ikke mer. 

I praksis er dette omtrent like lett å gjennomføre som å bygge en motorvei som er slik at antall filer i hver retning til enhver tid er tilpasset mengden biler som kjører på veien.

Motorveiparadokset

Det er nå vi skal begynne å snakke om biler og veier. Det finnes nemlig svært mye forskning som viser at i byer med regelmessig kødannelse vil nye eller bredere veier ikke gi mindre kø, det blir bare mer biltrafikk. 

Kort tid etter at man har bygd eller utvidet en vei er køene like ille som før veibyggingen startet. Forutsetningen for at dette skal skje er at det er mange nok som godt kunne tenke seg å velge bil som transportmiddel. 

Akkurat som når morragretne bilister i kø krever av sine politikere at det bygges mer vei, vil kø på MR-maskinene kunne skape et press for å skaffe flere maskiner og mer personell. 

Dersom kapasiteten økes vil det imidlertid raskt fylles opp med både nødvendige og ikke fullt så nødvendige undersøkelser, hvis omfanget av tvilstilfeller er stort nok. 

Dermed er vi i løpet av kort tid tilbake i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse og kø, akkurat som på E18. Med andre ord er det tilgjengelig tilbud og ikke faktisk behov, som i praksis avgjør hvor mange undersøkelser som blir gjort.

I Helseatlasene fra SKDE (Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering er del av Helse Nord RHF) ser vi ofte at bruk av tjenester er svært forskjellig i ulike deler av landet. 

For eksempel fant vi at for de som bor i opptaksområdet til Sykehuset Østfold HF var bruken av MR skulder dobbelt så høy som for de som bor i opptaksområdet til Sykehuset Telemark HF. 

Analysene våre tyder også på at det gjøres mange unødvendige MR-undersøkelser av skuldre. 

Det er ingen grunn til å tro at folk på østsiden av Oslofjorden har flere skulderskader enn de som bor på vestsiden. 

Ulik kapasitet og mange tvilstilfeller kan være en forklaring på denne typen forskjeller, som ikke kan forklares av ulikheter i helse.

Hvorfor er det så mange biler?

I boken «Snart er vi alle pasienter» beskriver Alexandra Brandt Ryborg Jønsson og John Brandt Brodersen flere ulike mekanismer som leder til overdiagnostikk og overforbruk av helsetjenester. 

De skriver blant annet om vår «sunnhetskultur», der det å være sunn anses for å være viktig og der vi som individer forventes å ta ansvar for vår egen sunnhet. 

Dette er budskap vi møter nesten daglig i media, og som formidles både direkte og indirekte av politikere og myndighetsaktører.

Flommen av tips og råd om trening og kosthold i blogger, på sosiale medier og i avisene er et uttrykk for denne sunnhetskulturen, i likhet med kampanjer og reklame av typen «sjekk deg». 

Oppfordringer fra ulike hold gjennom media, om at vi selv må ta grep for å sikre helsa i alderdommen og forebygge forskjellige sykdommer og plager, som for eksempel knipeøvelser mot inkontinens, styrketrening mot beinskjørhet eller sudoku mot demens er andre eksempler. 

Dette er noe annet enn det tradisjonelle folkehelsearbeidet, som fokuserer på overordnede tiltak på samfunnsnivå. 

I tillegg er det stadig flere av oss som driver med selvmonitorering ved hjelp av forholdsvis avanserte og lett tilgjengelige teknologiske hjelpemidler, som pulsklokker (som nå langt fra måler bare puls), helseapper og liknende.

Dette er bare noen av drivkreftene, som i kombinasjon med ideen om at tidlig intervensjon alltid er best (jo før, jo heller – det er bedre å være på den sikre siden) bidrar til økt bekymring for egen helse og et stadig økende ønske om å bli beroliget gjennom å få tatt ulike undersøkelser og tester.

Hva kan helsetjenesten gjøre?

Det er legene som må tvile seg frem til om du bør få beskjed om å stille deg i køen til MR-maskinen, eller ikke. Det er også helsetjenesten selv som i stor grad bestemmer hvor bred veien skal være. 

Dersom vi ønsker å redusere antall undersøkelser må kanskje veien gjøres smalere, men den kan ikke gjøres så smal at det går ut over behovet for å gjennomføre nødvendige undersøkelser.

Både blant fastleger og på sykehusene er det etter hvert blitt et økende fokus på at vi må redusere bruken av unødvendige undersøkelser og behandling. Legeforeningens «Kloke Valg»-kampanje er et forsøk på å involvere både leger og pasienter i et felles arbeid for bedre behandling og riktig bruk av ressurser gjennom gode vurderinger og kloke valg. 

Helsetjenesten og helsemyndighetene må ta seg en prat

I løpet av det siste året har også de regionale helseforetakene kommet på banen. Under ledelse av SKDE, skal de fire regionene jobbe sammen for at sykehusene skal gjøre mindre av utredninger og behandling med lav helsegevinst. 

Da må fagfolk og ledere ved sykehusene kanskje også tenke over om kapasiteten på enkelte områder er større enn nødvendig. Disse initiativene gir godt håp, men det er neppe nok.

Gode vurderinger og passe smale veier - stort mer enn dette kan ikke helsetjenesten gjøre, og det er vanskelig nok. Drivkreftene som skaper flommen av tvilstilfeller kan helsetjenesten i liten grad påvirke. 

Disse drivkreftene er det i stor grad helsemyndighetene og politikerne som har mulighet til å påvirke, men de som jobber i helsetjenesten vil utvilsomt ha mange gode forslag til hva som kan og bør gjøres for å demme opp. Det er på tide at vi tar den praten.

Les også:

Jeg er friskmeldt, men jeg er ikke frisk

Spenningshodepine – hva kan hjelpe mot det trykkende ubehaget?