Den svenske tenoren Rickard Söderberg holdt bakgårdskonsert for beboerne. Hva er det som får folk til å søke til kunst, lek og estetikk når verden blir vanskelig? spør Kari Holdhus i dette essayet.
Den svenske tenoren Rickard Söderberg holdt bakgårdskonsert for beboerne. Hva er det som får folk til å søke til kunst, lek og estetikk når verden blir vanskelig? spør Kari Holdhus i dette essayet.

Når krisen kommer, søker vi oss til kunsten

ESSAY: Kunst og musikk har en samlende effekt i krisetider. Når mange fysiske samlingssteder nå er tatt fra oss, bør vi jakte på de estetiske opplevelsene i enda større grad.

Publisert

En kollega forbereder seg godt til Zoom-møte: Hver dag har hun nytt antrekk og ny bakgrunn. En dag streng sykepleier med hette og forkle, en annen dag Pocahontas på prærien. Neste dag hippie på Woodstock. Og selvsagt deler hun bidragene på Facebook.

Hva er det som får folk til å søke til kunst, lek og estetikk når verden blir vanskelig. Hvorfor opplever vi et fellesskap rundt dette?

En forklaring er at vi reproduserer en kulturelt skapt forventning – vi har lært at det er håp, mening og trøst i kunsten, og derfor tar vi den i bruk slik.

Opplevelsen av håp kommer til oss når vi lytter, utøver eller skaper, fordi det estetiske virker terapeutisk: Ofte kan vi glemme tid og sted (ja, til og med korona), gjennom å være i kreativ flyt.

Kunst og musikk har tradisjonelt hatt samlende effekt i krisetider. Ofte framstår uttrykkene gjennom metaforer og symboler som må omtolkes. Et eksempel fra en annen krisetid, krigen, er den populære revyvisa «Når det kommer en båt med bananer». Båten var symbol på frigjøringen som skulle komme. 22. juli ligger nærmere vår tid: Her var musikk og poesi uttrykk for fellesskap, samhold og sorg.

En tidløs funksjon?

Psykologene diskuterer om menneskers behov for estetiske opplevelser er generisk, altså noe som har festet seg i vårt DNA. Slike uttrykk kan spores i hele menneskehetens historie. Et sted i John Deweys bok Art as experience beskriver han denne tidløsheten:

«Mannen ved bålet som dytter til stykker med brennende ved vil si at han gjør det for å få veden til å brenne bedre. Men han er uansett fascinert av det fargerike dramaet av forandring som finner sted foran øynene hans, og han tar del i det. Han forblir ikke en kald tilskuer.»

Dramaet her kan faktisk ha foregått i steinalderen like godt som i vår tid – opplevelsen opphever tid og sted. Jeg fester meg også ved den siste delen av sitatet. For at en estetisk opplevelse skal finne sted, må vi ta del i den. Vi er ikke kalde tilskuere, og deltakelse innebærer å være fysisk eller psykisk aktiv, for eksempel gjennom å ytre seg kunstnerisk eller ved å oppleve natur.

Uansett form skaper vi vår egen mening når et estetisk materiale kommer i kontakt med følelsene, tankene og sansene. Enten vi pynter påskebordet, forteller vitser eller lytter til musikk – så gir estetiske aktiviteter oss mening.

Den estetiske dimensjon

Estetikken er kroppslig, basert på følelser, sensuell og flertydig, den kan ikke beskrives med ord. Og nå når mange sitter isolert, kan det ha en betydning at estetikken er subjektiv: Opplevelsen tilhører bare oss selv, og fungerer som en privat egenterapi.

Samtidig kan vi oppleve fellesskap. Når jeg og en annen synger i kor, eller ser samme kattefilm på YouTube, deltar vi i samme estetiske univers. Vi får en fellesopplevelse, i tillegg til vår egen, og i det estetiske fellesskapet styrkes omsorg og empati.

Kunst og estetiske opplevelser blir ofte beskrevet som møtetilstander. I den krisa vi er oppe i nå, er mange analoge fellesarenaer fratatt oss av rene smittevernhensyn. Da er det interessant å se at folk danner seg nye møteplasser tilpasset forholdene, og at estetiske menneskelige relasjoner trer fram og forsterkes i den nåværende situasjonen.

En rask tur på internett bekrefter på mange måter denne teorien: Her blomstrer både «Foreningen for lindrende humor», «Skolesangboka fra perm til perm», «A dance of the day» og et vell av andre grupper, og vi er alle velkomne til å delta.

Vår estetiske hverdag

Det gjelder å jakte på disse rommene: Estetiske opplevelser kommer til den som har øynene åpne for små og store, skjønne, rare og triste ting og hendelser. Og den situasjonen vi er i nå, når verdens underlighet preger livene våre, kan være en tid for å utvikle estetiske «muskler».

Vi kan innstille oss på å komme opplevelsene i møte, oppsøke dem, utvide dem og trekke andre med i dem, være innstilt på å møte noe vi aldri helt kan forstå.

Kommer vi i denne tiden i kontakt med aspekter ved det menneskelige vi mister av syne i en travel hverdag?

Estetikken som redskap i krisen

I krisetider blir det estetiske et redskap for å håndtere de følelsene vi har når ting oppleves absurde. Altså finnes estetikken som en motvekt til det truende. Der kan vi finne lindring og mening i noe vi eier selv, og som både kan deles og ikke deles.

Eller som Tore Renberg sier: «Mennesker har godt av å gjøre det vi har gjort siden tidenes morgen: Samles rundt leirbålet og lytte til historier».