Det er vel og bra at regjeringen kommer med krisepakker, men vi må ikke glemme at det som kalles vår sosiale kapital, kanskje er den som er aller mest verdt akkurat nå.

Når en krise oppstår, kan vi ofte oppleve at formelle systemer i stat og kommune ikke har nok kapasitet eller vi kan se at de ikke klarer å respondere effektivt nok. Da er vår rolle som vanlige samfunnsmedlemmer av avgjørende betydning for samfunnssikkerheten.

Dette handler ikke om å flytte ansvar fra staten til individer, men om å innse at for å styrke samfunnets evne til å håndtere forskjellige type utfordringer, må vi rett og slett dele ansvaret. Å ha flere verktøy til rådighet gjør samfunnet mer motstandsdyktig.

Koronakrisen har mye til felles med andre kriser

Vi har over lang tid forsket på samfunnssikkerhet og beredskap. Forskningen vår bygger i hovedsak på erfaringer med krisehendelser som brann eller terrorhendelser. Vi registrerer at koronakrisen har mye til felles med andre kriser.

Den sosiale kapitalen, altså de uformelle ressursene som finnes i et sosialt nettverk, har i tidligere katastrofer vist seg å være viktig i forskjellige faser – både før, underveis og etter hendelsen. Det kan handle om forebygging, om observasjon og varsling, eller om evakuering av en gammel nabo som bor alene. Det kan også dreie seg om tilgang på informasjon om hvilke steder som er rammet eller hvor man kan få hjelp etter hendelser. Her kan vi alle bidra.

Å vedlikeholde og styrke sosiale bånd er en beredskapsstrategi som lett kan gå under radaren.

Det akademiske begrepet sosial resiliens beskriver motstandskraften som ligger i våre sosiale relasjoner. Sosial kapital betyr at du opplever at du har forpliktelser overfor andre og overfor et større fellesskap, og ikke bare tar hensyn til deg selv. På samfunnsnivå kommer den sosiale kapitalen særlig til uttrykk gjennom det som betegnes som generalisert tillit – vi stoler på andre og på myndighetene, og på at de vil oss vel.

Må bygges i «fredstid»

Sosiale relasjoner og sosial kapital gror frem over tid, og de må bygges i «fredstid». Midtveis i en krise er ikke øyeblikket for å gjøre dette. Akkurat da har vi ikke kapasitet til annet enn å høste det vi har sådd.

Hvis vi har tilrettelagt for aktiviteter, organisasjoner og møtesteder som støtter sosiale interaksjoner, for eksempel infrastruktur for idrett, kultur, bibliotek eller lekeplasser der barn og voksne kan møte hverandre og bli kjent med hverandre, har vi bidratt til samhold, lokal kunnskap og involvering i det lokale samfunnet. Da har vi også styrket samfunnets evne til å håndtere beredskapssituasjoner.

Vi tenker ikke vanligvis på dette som forebyggende beredskapsarbeid, men å bygge sosial kapital handler altså om samfunnssikkerhet. Dette arbeidet må gjøres før krisen rammer, og det må gjøres kontinuerlig.

Vi har et ansvar for hverandre

Vi er avhengige av at det offentlige tar sin del av ansvaret når kriser oppstår, men det er viktig å huske på at smittesituasjonen knyttet til Covid19 ikke bare er statens ansvar. Samfunnssikkerhet handler om sikkerhet i samfunnet vi lever i. Og hvem er samfunnet? Det er vi. Vi har et ansvar for hverandre.

Kanskje har du en nabo som er satt i karantene uten å ha fått gjort forberedelser? Det er i fellesskapets interesse at denne naboen holder seg inne. Kan du tilby deg å stikke innom butikken og levere matvarer på trappa? Pengene kan vippses, og avtaler kan gjøres på telefon – smittefritt.

Eller kjenner du en helsearbeider som har små barn? Kanskje er det mulig for deg å passe disse barna nå som barnehager eller skoler er stengt, slik at helsevesenets folk kommer seg på jobb?

Dette er eksempler på hvordan vår sosiale kapital kan bidra til økt samfunnssikkerhet. Når noen beslutter å jobbe hjemmefra, eller velger å sykle eller gå til jobb i stedet for å reise kollektivt, er de akkurat nå en del av vår samfunnssikkerhet.

Vi snakker altså om tiltak ned på individnivå, som at vi husker å vaske eller sprite hendene ofte og grundig nok. Det er små ting og de koster oss lite, men kan være viktige.

Vanlige mennesker kan være avgjørende i akutte situasjoner

Vår forskning på kriser viser mange eksempler på at vanlige menneskers inngripen er avgjørende i akutte situasjoner. Vi kan nevne å redde ungdommer fra vannet ved Utøya, eller å slukke brann med møkkaspreder i Lærdal.

Følelsen av akutt dramatikk er selvsagt svært ulik dagens situasjon, men prinsippet om samfunnssikkerhet er det samme. Vi kan alle ta ansvar, selv om den potensielle skaden ikke går ut over oss selv, men andre i samfunnet vi er en del av.

Dugnadsånd er et ord vi nordmenn er stolte av. Begrepet beskriver frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort i et fellesskap. For noen av oss er oppgaven nå å jobbe som best vi kan hjemmefra, mens det for andre er snakk om å ta et kollektivt ansvar ved å gå på jobb for å holde kritiske samfunnsfunksjoner i gang.

For alle gjelder at fellesskapet manifesteres ved at vi holder avstand og ikke setter verken oss selv eller andre i fare.

Dette er tiden for «vi»

Som i alle større krisesituasjoner må vi ha et samarbeid på tvers av alle sektorer og bransjer i samfunnet – og vi må sette vår sosiale kapital i sving og ta ansvar for hverandre.

En viktig trekk ved det norske, og de andre skandinaviske samfunnene, er at de, sammenlignet med andre land, nettopp kjennetegnes av et høyt nivå på den kollektive sosiale kapitalen.

«Dette er ikke tiden for jeg, dette er tiden for vi», sa statsminister Erna Solberg 18. mars, og understreket dermed at det er vår sosiale kapital som skal bære oss gjennom krisen vi står i.

Vi er rike i Norge, ikke bare på oljepenger, men også på sosial kapital. Vi bør være godt rustet i møte med korona.