Sykkel-VM i Bergen i 2017 hadde budsjettert med 156,4 millioner kroner både i inntekter og kostnader. De bommet på begge områdene, og arrangementet gikk med et underskudd på 55 millioner kroner. Dette er ikke første gang:

• Sykkel-VM i Oslo 1993: 12 millioner kroner i underskudd
• Sjakk-OL i Tromsø 2014: 4 millioner i underskudd – etter at de hadde fått statlige ekstramidler på 12 millioner
• VM i terrengsykling Hafjell/Lillehammer 2014: 8 millioner i underskudd

Ski-VM i Oslo 2011 gikk med et solid driftsoverskudd (69 millioner), men anleggsinvesteringene i Holmenkollen ble 17 ganger dyrere enn det opprinnelige budsjettet. Etter at Oslo hadde vunnet kampen om å arrangere ski-VM, kom Det internasjonale skiforbundet med krav om store utbedringer av skianlegget. Investeringskostnadene kom på hele 1,825 milliarder kroner.

Som å skyte opp nyttårsraketter

Men ville vi vært disse folkefestene foruten? Den emosjonelle verdien er stor og kan sammenlignes med å skyte opp nyttårsraketter: Det kan ses på som sløseri, men livet blir kjedelig hvis vi aldri gjør noe utenom det nødvendige.

Næringsmessig er imidlertid verdien mye mindre enn man gjerne tror og investeringene blir ofte mye dyrene enn antatt. Og til syvende og sist havner regningen ofte hos skattebetalerne ettersom det offentlige ofte dekker budsjettsprekkene.

Så hvorfor går det over stokk og stein med økonomien i mange store idrettsarrangement? Dette er ikke et særnorsk fenomen; akkurat det samme skjer i andre land.

Turistene vegrer seg

Det er ofte forventninger til at selve arrangementet skal trekke godt med turister. Det som gjerne skjer, er at turister ofte vegrer seg for å reise til byen eller stedet arrangementet foregår fordi de frykter sprengt hotellkapasitet og dyre hotellrom. Det er lokalbefolkningen som utgjør hoveddelen av tilskuerne.

Til sykkel-VM i Bergen forventet kommuneadministrasjonen at 5000 bobiler ville komme til byen, det kom 245 bobiler. Arrangørene hadde booket 50 000 hotellromdøgn, men trengte bare 19 000. Hotellene som hadde holdt av rom til sykkelturistene hadde derfor hadde sagt nei til konferanser og andre arrangementer.

Overdimensjonerte forventninger

Det er også store forventninger til positive økonomiske ringvirkninger i etterkant av store idrettsarrangement. Blant annet at medieoppmerksomhet rundt stedet skal trekke turister etter selve arrangementet. Det skjer på langt nær så mye som forventet. Det som er gjort av forskning på Lillehammer-OL i etterkant, viser at det var langt mindre næringsmessige ringvirkninger enn man trodde i forkant.

Det knyttes også forventninger til ringvirkninger som:

• Rekruttering av barn og unge til idretten
• Økt mosjon og helsegevinster

Dette er ringvirkninger som ofte ikke inntreffer. For arrangørene kan arbeidet med å legge til rette for å oppnå slike ringvirkninger bli en merbelastning som går utover kjerneoppgavene. Det er gjerne politisk ukorrekt å si at arrangementet er nok i selv.

I en studie vi gjorde i etterkant av sykkel-VM i Bergen fant vi at det var en viss økning i sykkelaktivitet umiddelbart etterpå, men så falt aktiviteten raskt tilbake til det opprinnelige nivået. Skal man stimulere folk til å sykle mer, bør man heller bruke penger på sykkelstier enn internasjonale mesterskap.

Mangler djevelens advokat

Ofte maler arrangøren et optimistisk bilde for å få offentlig støtte, og budsjettene legges strategisk lavt. Det er ingen som tar eller får rollen som «djevelens advokat» og stiller de kritiske spørsmålene under forberedelsene. Det blir hovedfokus å få arrangementet, ikke på konsekvensene.

Hvis det mangler penger når arrangementet nærmer seg gjennomføring, blir man redd for prestisjetapet en eventuell avlysning kan føre til. Dette kan gjøre det lettere å få tilført ekstra midler, eksempelvis fra Kulturdepartementet.

Engangsarrangementer som flytter seg fra sted til sted har ikke samme grad av kunnskapsoverføring som gjentakelsesarrangementer. Alle starter fra scratch. Man skulle tro at i et så lite land som Norge skulle vi kunne greie å overføre og dele erfaringer, men det skjer sjelden i denne sammenhengen. Årsakene er:

• Uerfarne lokale entusiaster med begrensede kunnskaper er initiativtakere
• Små arrangementsorganisasjoner med begrenset kompetanse

Kynisme, korrupsjon og bestikkelser

For de lokale arrangørene kan dessuten møtet med de internasjonale idrettsforbundene bli utfordrende når man skal forhandle om de økonomiske sidene. I dette landskapet er det langt fra enkelt for en lokal, entusiastisk, uerfaren arrangørstab å orientere seg.

For de internasjonale idrettsforbundene er mesterskapene deres viktigste inntektskilde og showcase, og her er det mye korrupsjon, kynisme og bestikkelser. De internasjonale idrettsorganisasjonene svever ofte under den juridiske radaren, og lokaliseres i land med begrenset innsyn når det gjelder økonomi, for eksempel Sveits.

Forslag til løsning

I en nylig publisert artikkel foreslår vi å etablere et system som samler kunnskap og erfaringer for å skape en know how-base. Vi foreslår å etablere profesjonelle institusjoner som ivaretar kunnskapsoverføringer – både regionalt og nasjonalt – hvor offentlig sektor inkluderes. Nasjonalt bør dette administreres av Kulturdepartementet.

Et nyttig verktøy vil også være en sjekkliste over hva som er viktig å vurdere når man skal søke om å å få store arrangementer – og hva som er viktig å gjøre for å sikre god gjennomføring.

Andre tiltak:

• Utpeke destinasjoner som egner seg til ulike arrangement. Disse bør utpekes av en av en nøytral aktør, for eksempel Kulturdepartementet
• Kritisk blikk på egne forutsetninger: Hvilke arrangementer passer hvor og hvilke passer ikke?
• Etablere kompetanse lokalt som kan brukes på senere arrangementer

I Storbritannia er det etablert en city pool nettopp til dette formålet. Her kan det være erfaringer å høste for en lignende modell.

Disse tiltakene kan bidra til at store underskudd unngås og at regningen for kostnadsoverskridelser ikke havner på skattebetalernes regning.

Referanse:

The financial challenges of hosting sports events: a problem of insufficient separation between decision-making and decision-control European Sport Management Quarterly.

LES OGSÅ:

Unngå betennelses­dempende medisin når noen skader seg på idrettsbanen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap