Italia, i spissen for ni andre land ba nylig EU om «Korona-hjelp». Denne bønnen om hjelp falt ikke i god jord hos alle potensielle hjelpere. I tøffe tider trekker mennesker og land tilbake til sine instinkter for å beskytte og foretrekke gruppemedlemmer fremfor medlemmer utenfor gruppen. Slike instinkter er ikke i tråd med ideen om solidaritet som er hovedprinsippet i EU.

Reaksjonen fikk den italienske avisa, La Republica, til å utbryte «La brutta Europa!», eller Det Brutale Europa i en lett fornorsket versjon.

Det kan se ut som om moderne og øyensynlig vel etablert europeisk solidaritet har tapt for primitive evolusjonære menneskelige instinkter. Jeg tenker på favorisering av medlemmer i «stammen» framfor andre «stammer».

Dette er et fenomen som i det aller meste av økonomisk teori oppfattes som ineffektivt og ødeleggende for økonomisk vekst, industriell utvikling og innovasjon.

Rasisme, nepotisme, nasjonalisme

Favorisering av «stammemedlemmer» baserer seg på en deling av mennesker i grupper gitt et predefinert regelsett. Slik favorisering kan anta mange former, som for eksempel rasisme, nepotisme eller nasjonalisme.

Det klassiske eksempel på en slik stammedefinisjon er kanskje nasjonalstaten. Vi er dessverre alle godt kjent med en rekke ulykksalige historiske konsekvenser av manglende konstruktiv problemløsning mellom nasjonalstater. Første og andre verdenskrig med millioner av døde burde være gode nok eksempler.

I tiden etter andre verdenskrig kan det se ut som om flere nasjoner har overvunnet det akkumulerte hatet som alle nasjonalstatskonfliktene skapte. Hvem kunne for eksempel forestille seg at Tyskland, Japan, USA og England skulle bli nære allierte bare et par ti-år etter at de utkjempet den blodigste krigen i historien. Ingen kunne vel, på 30-tallet, heller ha forutsett at jøder skulle bo og arbeide fritt og tilsynelatende sorgløst i Tyskland.

Nasjonalismen har ikke forsvunnet

Dessverre har nok ikke nasjonalismen forsvunnet, selv ikke i gylne økonomiske tider. Den er antagelig bare vanskeligere å observere. Den er kanskje et usynlig virus, rolig avventende på riktig tidspunkt, for så å slå til.

Hva får meg til å si det? Jo, jeg er sportsøkonom - og det fine med data fra sportens verden, er at de gjør det mulig å observere fenomener som ofte er vanskelig observerbare i andre verdener. Et slikt fenomen er favorisering.

Favoriserte sine landsmenn

Moderne forskningslitteratur inneholder flere studier som, med idrett som case, påviser skjevhet drevet av favorisering i ulike beslutningsprosesser.

Eksempelvis påviste amerikanske forskere at NBA-spiller fikk færre idømte feil mot seg når de tilhørte samme rase som dommerne. To andre amerikanske forskere observerte at fotballdommerne i UEFA Champions League favoriserte sine landsmenn.

I en annen og fersk studie, påviste jeg og to kolleger at fotballdommere i Sveits favoriserer spillere som snakker samme språk som dommerne, via tildeling av gule og røde kort. Sveits er som kjent et land med mange språk.

Helt tilsvarende viste en annen amerikansk studie at skihopp- og kunstløpsdommere notorisk tildelte utøvere fra eget land bedre karakterer. De samme resultatene ble også funnet i en svensk studie på dressur-ridning.

Står nasjonalismen like sterkt i andre situasjoner?

Hvis en slik «stamme-favorisering» er så tydelig i idretten burde den kanskje være minst like sterk i mindre observerbare og kanskje viktigere situasjoner?

I disse tider behøver kanskje ikke engang «nasjonalist-viruset», framprovosert av korona-epidemien å gjemme seg. I dag synes verden drevet av primitive menneskelige instinkter, instinkter som dessverre framstår svært så tydelig.

De gode nyhetene er vel tross alt at før eller senere forsvinner korona-viruset, og at vi alle etter hvert forhåpentligvis også får en klarere bevissthet knyttet til det sosiale viruset som nasjonalisme representerer.

Sportsøkonomien gir oss løsninger

Det virker kanskje litt uoverveid at jeg kan uttale meg så skråsikkert, men igjen gir sportsøkonomien kunnskap. La oss vende tilbake til NBA-dommerne som bedrev rasediskriminering.

Botemiddelet for en slik diskriminering ble, i det minste i NBA, identifisert i en fersk studie av forskere ved University of Chicago. De oppdaget at rasismen blant NBA-dommerne hadde forsvunnet etter mye diskusjon i amerikanske media.

Mangelen på oppmerksomhet i media rettet moturettferdig stildømming i skihopping er kanskje årsaken til at fortsatt fant urettferdig stildømming, til tross for at de samme funnene ble gjort for 15 år siden av en annen forsker.

Derfor finner vi det riktig å berømme journaliststanden for uvurderlig arbeid i å avsløre problem av denne typen, selv om vi vanligvis syter og klager voldsomt om at de bare interesserer seg for alt som er negativt.

Vi synes faktisk journalistene fortjener like mye ros som alle de andre hverdagsheltene som daglig lovprises på TV i disse korona-tider. Verden blir kanskje til og med et bedre sted å leve for oss som mener rettferdighet er viktig.

Les også:

Den tunge arven etter De Gaulle

POPULÆRVITENSKAP: Charles de Gaulle har fortsatt en sentral plass i fransk politikk. Men bør franskmenn fortsatt leve i generalens fotspor?