18. juni 2020 er det 80 år siden general Charles de Gaulles holdt en appell til alle franskmenn om ikke å godta avtalen om våpenhvile med den tyske invasjonsmakten. Sammen med Jeanne d’Arc er han kanskje den viktigste figur i fransk historie. Begge symboliserer landets motstand mot ytre fiender og indre demoner. Det er kanskje derfor De Gaulle fremdeles har en så sentral plass i fransk politikk. Det er franskmennenes sjanse og utfordring.

Kan de og bør de leve i generalens fotspor?

Charles de Gaulles overtok makten som statsminister i Frankrike 1. juni 1958 da borgerkrigen ulmet i Algerie og Frankrike var truet av militært statskupp. 8. januar 1959 ble han utnevnt til fransk president. Det varte i ti år.

28. april 1969 gikk han av etter å ha tapt en folkeavstemning om en styrkning av franske regioner og en svekkelse av senatet, som er overhuset i det franske parlamentet.

Husket ulikt av yngre og eldre franskmenn

Eldre franskmenn kjenner han for hans rolle under 2. verdenskrig, da han motsatte seg general Pétains overgivelse for nazistenes overmakt og ledet motstandskampen fra London. Man fikk beskjed om å slutte seg til ham for å kjempe krigen videre fra territoriene blant annet i Afrika som utgjorde den største delen av det franske imperiet på den tiden, før Frankrike skulle gjenerobres.

Yngre franskmenn husker ham heller som statslederen som stod imot kaoset som truet landet da Frankrike ble tatt av 1968-protestbølgen.

Ikke forgudet av alle

Ikke alle forguder de Gaulle. For venstresiden er han statslederen som kneblet kommunistene, behandlet fagforeninger røft og ikke verdsatte pressefriheten noe særlig.

For ytre høyre ga de Gaulle seg hen til amerikanerne, samtidig som han bannlyste «høyrepatrioter» som hadde vært nært involvert i Vichy-regimet fra fransk politikk, i stedet for å tilgi dem. For dem er han dessuten lederen som ga Algerie bort til separatister fra den nasjonale frigjøringsfront (FLN), selv etter at de tapte krigen mot den franske hæren. Mange franskmenn og algeriere som var imot Algeries selvstendighet ble da overlatt til seg selv.

For de mer liberale kreftene i Frankrike hindret de Gaulle at Det europeiske fellesskapet - som senere skulle bli til EU -, utviklet seg i overnasjonal retning på 1950- og 1960-tallet for eventuelt å kunne bli en stat. For dem skapte han også unødig avstand mellom Frankrike og NATO, noe som svekket Vesten, da landet ble trukket ut av Alliansens integrerte militærkommando i 1966.

Storhet og uavhengighet

Utenfor Frankrike er det lett å misforstå gaullismen, som sterkt forenklet er en godartet form for nasjonalisme. Gaullismen reduseres ikke minst ofte til utenrikspolitikken og til to begreper man gjerne ler litt av: storhet og uavhengighet. Det stemmer at de Gaulle var opptatt av at Frankrike skulle stå på egne ben og skulle behandles som stormakt. Han kom faktisk langt med det da han gjorde Frankrike til atommakt på 1960-tallet.

For ham betød storhet to ting. Den ene var at Frankrike var spesielt på grunn av sin historie, kultur og beliggenhet i og utenfor Europa. Det ga franskmenn en særstilling, men også et ansvar de måtte leve opp til som pådriver på den internasjonale scenen for å demme opp for supermaktenes dominans og gjøre verden litt mindre bipolær.

Gaullismens andre funksjon - en kollektiv terapi - er mindre kjent og ble omtalt av Philip G. Cerny i boken fra 1980 «The Politics of Grandeur: Ideological Aspects of de Gaulle's Foreign Policy». Det blir ofte påpekt at generalens ambisjoner ikke matchet gjennomføringsevnen og at hans politikk var deklamatorisk. Amerikanerne og britene avviste blant annet et forslag som de Gaulle sendte til dem i 1958, der han foreslo at ansvaret for å beskytte den vestlige verden mot den sovjetiske trusselen skulle deles mellom de tre vestlige stormakter.

Et slikt syn overser imidlertid et viktig trekk ved gaullismen. Den var et plaster på såret. Etter 1945 gikk Frankrike gjennom en drastisk nedrangering fra global stormakt til regional aktør. De Gaulles skjønnmaling dempet skadene ved en slik overgang og ble brukt til å motarbeide en tendens til indre splittelse som oppstår når man sliter i motbakke over tid. Et ambisiøst prosjekt kunne samlet nasjonen og gjenskape samhold. De Gaulle var derfor like mye terapeut som han var soldat eller politiker.

Et moralsk kompass

Franskmennene lever med denne politiske arven. Ingen andre statsleder etterlot så dype fotspor i franskmennenes bevissthet som de Gaulle. Og det er kanskje for det beste for landet. De Gaulle er et moralsk kompass man kan vende seg til i turbulente tider.

Under de Gaulle var Frankrike et kulturelt homogent land som hadde lidd under krigen, men som nå var lyttet til internasjonalt og som hadde sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Det var et Frankrike som briljerte med sin musikk, litteratur og kunst. Mye av æren for en slik snuoperasjon kan tilskrives generalen, som ledet et Frankrike som var ambisiøst, uredd for verden og som oste av selvtillit.

Nostalgisk

På 1990- og 2000-tallet skapte overgangen til multikulturalisme og tilpasningen til et større og tettere EU og til globaliseringens krav, et mer heterogent og mindre likestilt Frankrike. Fransk kultur ble også mer utfordret utad. Samtidig gikk kvaliteten på franske statsledere kraftig ned. Som mange ganger før i sin historie ble landet rammet av en dyp identitetskrise. Den vedvarer. Mange har derfor utviklet et nostalgisk forhold til gaullismen.

Venstrepopulister fra partiet Det ukuelige Frankrike og deres leder Jean-Luc Mélenchon ser i de Gaulle mannen som tok opp kampen mot USAs politiske og økonomiske hegemoni, mens lederen for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Samling Marine le Pen bruker de Gaulle for å omskrive fransk og egen historie. Den samme politiske familie, ytre høyre, som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle fordi han gjorde Algeries uavhengighet mulig, hevder nå at Nasjonal Samling er det eneste partiet som ivaretar gaullismens arv.

Til og med president Macron roser gaullismen opp i skyene. Under koronakrisen inntok han en stil og en retorikk som knyttet ham nært til de Gaulle for å styrke sin autoritet - dette med varierende hell. Det er overraskende når man vet at Macron kommer fra den samme liberale fløy i fransk politikk som var de Gaulles bitre motstander på 1950- og 60-tallet.

Kan brukes som vikarierende motiv

Kan gaullismen ha blitt en tvangstrøye for franskmenn? Frankrike har tross alt blitt et annet samfunn i en annen verden. Å la seg inspirere av gaullismen er forståelig i visse situasjoner. Franskmenn har allerede en ideologisk ramme for å forstå hvordan debatten om behovet for mer nasjonal eller europeisk selvstendighet etter koronakrisen kan omsettes i reell politikk. Å ape etter gaullismen uten mål og mening er derimot kontraproduktivt og skummelt.

De Gaulle omtalte gaullismen som pragmatisme, og ikke ideologi. For populistene er det det motsatte. Koronakrisen styrker kritikken mot multilateralisme, liberalisme og EU og kommer på lengre sikt nasjonalistiske krefter i og utenfor Europa til gode. Det siste man trenger nå er at det også skjer i Frankrike ved at gaullismen brukes som vikarierende motiv for å fremme et mer ondartet nasjonalistisk program til presidentvalget i 2022.

Hør mer om fransk politikk i podcasten Frankrike forklart:

PODCAST: Frankrike forklart