I en serie artikler har flere medier som VG og Dagbladet løftet fram «den syke idretten» og diskutert de mange tilfeller av spiseforstyrrelser, særlig blant kvinnelige langrennsløpere og hoppere. Dette er i seg selv svært fortjenestefullt og viktig. Dessverre har artiklene store innslag av skyldfordeling, slik det ofte er i medienes omtaler av tragiske hendelser og skandaler.

Skyldfordeling er ­– slik jeg ser det – kun symptombehandling og ikke tilstrekkelig for å få bukt med det som gjør idretten syk. I denne kronikken prøver jeg derfor å avdekke den sentrale årsaken til at idretten er syk, samt foreslå en helt annen, og mer virkningsfull medisin.

Skyldfordeling får ikke bukt med problemet

Mange har blitt anklaget for å bidra til den syke idretten generelt og spiseforstyrrelser spesielt, det være seg overambisiøse foreldre og trenere, samt utøvere som ikke roper varsko på vegne av det de har sett og opplevd.

Det pekes også i medieoppslagene på at mange har visst om situasjonen, men bevisst har valgt å overse problemet, som omtalt i VG. Det siste er at løypeleggere og løypedesignere er blitt stilt til ansvar, også omtalt i VG. Løypene er blitt for krevende, noe som favoriserer de lette utøverne og utsetter de tyngre utøverne for slankepress.

Skyldfordeling er vanligvis et dårlig utgangspunkt for å få bukt med problemet. Enkeltpersoner har ikke skylden for dette problemet alene – om noen har skyld i det hele tatt. Mediene og andre debattanter burde heller fokusert på hvilke samfunnsmessige og idrettslige holdninger, verdier og logikker ligger bak dette alvorlige problemet.

Sagt på en annen måte – fra mitt ståsted som sosiolog og forsker på idrettssosiologiske temaer i over 40 år – framstår det som underlig at ikke «elefanten i rommet» blir diskutert og ansvarliggjort. «Elefanten» er i dette tilfellet idretten selv, med sin sykelige logikk og sine sykdomsfremkallende konsekvenser.

Idrettens sykelige trosartikkel

Den moderne idretten er ustoppelig i sin jakt etter det som kan gi den lille fordelen for å sikre framgang og seier. Denne trangen, eller logikken, er godt dokumentert i forskningslitteraturen. Idretten snur alle steiner for å bli stadig bedre og vinne flere medaljer i tråd med det olympiske motto «citius, altius, fortius» – hurtigere, høyere, sterkere.

Å slanke seg for å få den lille, men viktige fordelen av mindre vekt, er et åpenbart uttrykk for dette mottoet. Å bruke helseskadelig fluor-smøring på skiene er et annet. En myriade av preparater, metoder og teknologier utvikles og anvendes i kampen om gullet og rekordene.

I begeistringens rus tenker verken utøvere, trenere, ledere, publikum, politikere eller forskere over at troen på å løpe enda hurtigere, hoppe enda høyere og bli enda sterkere, i bunn og grunn er patologisk. Det vil si, troen er sykelig. Det er umulig å løpe en 100 meter raskere enn 0,0 sekunder, hoppe høyere enn 1000 meter i høydehopp eller løfte 100 tonn i vektløfting. Like fullt legges all trening og konkurranser opp slik at tidligere prestasjoner skal forbedres kontinuerlig og nye rekorder kan settes.

Det olympiske motto er den moderne idrettens trosartikkel. Den sammenfatter de genuine, men utopiske, verdiene i den moderne idretten. Trosartikkelen anvendes og bekreftes kontinuerlig og uopphørlig i hver eneste lokale, nasjonale og globale idrettskonkurranse.

Trosartikkelens sykdomsfremkallende konsekvenser

Mange vil ikke erkjenne at idrettens sykelige motto motiverer hver enkelt utøver til å gjøre det lille ekstra for å skaffe seg den lille fordelen, enten det er i form av å spise litt mindre, trene i høyden, ta i bruk en forbedret piggsko og så videre.. Men dette lille ekstra kan fort bli for mye, eller for å si det med et arabisk ordspråk – det lille ekstra blir «the straw that broke the camel’s back». Utøverne blir skadet, syke, deprimerte og må slutte med det de elsker mest og nærmest har viet livet sitt til.

Det er også påfallende, men betegnende, at de fleste av oss ikke stiller oss kritisk til det enorme forbruk av kompetanse, forskning og andre ressurser som brukes årlig for å realisere denne uoppnåelige og sykelige trosartikkel. Mange vier det knapt en tanke at noen diskrimineres i idretten utfra kjønn, etnisitet, funksjonshemming og likende, og at veldig mange aldri opplever å vinne.

Også andre sykeliggjørende konsekvenser kan observeres: Massemedia, publikum og politikere, ja til og med forskere, hyller de beste og sterkeste utøverne, uten å tenke på at de dermed kanskje uttrykker en fascistisk forakt for de svake. Svært få er interessert i å diskutere de mange kroppslige, mentale, sosiale, økonomiske, kulturelle og miljømessige bærekraftsproblemene som idretten medfører.

Tenk bare på hvordan idretten har lagt opp til konkurranser lokalt, nasjonalt og internasjonalt og all den reisingen det innebærer. Utøvere, lag, trenere, ledere, supportere og turister fraktes over til dels store avstander med transportmidler som i all hovedsak er drevet av fossil energi. Mange er så fascinert av konkurranseidrettens spektakulære prestasjoner og arrangementer, at de med vilje ignorerer de utvilsomt sykeliggjørende konsekvensene av idrettens logikk.

Idretten er selv skyldig

I tråd med skyldfordelingsretorikken i mediene, vil jeg hevde at idretten er selv skyld i de mange tilfellene av spiseforstyrrelser som er dokumentert, slik den også er skyld i de mange andre sykeliggjørende konsekvenser som jeg har vist til over.

Hva kan så gjøres om min beskrivelse er riktig? En måte er å forholde seg kynisk til idrettslogikkens sykeliggjørende konsekvenser og hevde at «den som er med på leken, må også tåle steken».

I tråd med en slik kynisk holdning vil noen kunne se skadete eller syke utøvere som «tilfeldige, men nødvendige ofre» i en pågående «idrettskrig». I så fall er det ingen grunn til å endre på noe som helst – «It’s the name of the game!». Slanking må til, koste hva det koste vil!

En total omlegging må til

En annen måte å forholde seg til min analyse på, er å oppgi – ja til og med forby – tanken om å skulle forbedre idrettsprestasjonene hele tiden. For å få til dette, må det til en total omlegging av både idrett og samfunn:

• Idretten må kutte ut det olympiske motto og bli mest mulig bærekraftig.
• Mediene bør på sin side løfte fram de underliggende sykelige mekanismene i idretten som fører til disse tragiske konsekvensene, og fokusere på en idrett som bidrar til fellesskap, fair play og demokrati.
• Sponsorene må gå foran og sponse en sunn og bærekraftig idrett, ikke en sykelig og klimafiendtlig.
• Vitenskapen må forlate forskning som fremmer grensesprengende prestasjoner og heller fokusere på mentale, fysiske, sosiale og økologiske tålegrenser i forbindelse med idrett.

Med andre ord, for å bli kvitt idrettens sykelige logikk og dens sykeliggjørende konsekvenser, vil en smule kritisk selvrefleksjon hos alle aktørene på idrettsfeltet være påkrevet.

Er det realistisk? Nei, etter min mening er en slik endring helt urealistisk. For mange tjener på at ting forblir som de er. Samtidig er det urealistiske helt nødvendig. Både idrett og samfunn må endres totalt gitt dagens miljømessige utfordringer. Det urealistiske er det eneste realistiske alternativet!

LES OGSÅ:

Veganer og idrettsutøver? Utfordrende, men ikke umulig

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap