De aller fleste pasienter befinner seg i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gjelder barn og unge, gravide, kronisk syke og mennesker med ulike psykiske og fysiske helseplager i alle aldre, og eldre. Behovet for kunnskap blant sykepleiere og annet helsepersonell er høyt i Kommune-Norge.

Vi lever i en tid hvor stadig flere pasienter med komplekse tilstander skrives ut fra spesialisthelsetjenesten raskere enn før. Samtidig øker andelen eldre. Og flere skal de bli i årene som kommer.

Dessuten lever vi livene våre i en kommune. Det er med andre ord også i kommunene at uhelse skapes. Og det er i kommunene det meste av forebyggende helsearbeid skal og bør foregå. Også det krever kunnskap og kompetanse.

Det forskes lite på og i kommunehelsetjenesten

Til tross for at det finnes noen få og gode forskningsmiljøer, er det urovekkende hvor lite det samlet sett forskes på og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gjelder ikke bare sykepleiere som forsker, men helt generelt for all forskning innen helse og helsetjenesten.

Vi i Tidsskriftet Sykepleien har i samarbeid med nettavisen forskning.no gjennomført en kartlegging av sykepleiere som har tatt doktorgrad i Norge i perioden 2015 til juni 2022.

Det er grunn til bekymring at bare 3,6 prosent av sykepleierne som tok doktorgrad i denne perioden, ender opp i kommunehelsetjenesten. Det rett og slett et dystert tall. Resultatet bør være en vekker for alle dem som sitter med ansvaret for at hver og en av oss har god helse og får gode og kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester når vi trenger det i kommunen vi bor.

Og en ting er ganske sikkert: Vi kommer til å trenge nettopp det.

Et eksempel til etterfølgelse er Solrun Holm i Vestvågøy. Hennes doktorgrad handler om tidspress i hjemmetjenesten. Nå er hun en ildsjel og pådriver for mer forskning og innovasjon i den lille kommunen og nabokommunene. Sånn skal det gjøres. Jeg håper flere sykepleiere og ikke minst kommuner følger etter. KS kan og bør være pådriver for slike prosjekter landet rundt.

De fleste med doktorgrad går til universitet og høyskoler

De aller fleste som disputerer, blir i akademia og får universiteter og høyskoler som arbeidsplass. Det er ikke overraskende. Og det er med på å sikre at utdanningene av sykepleiere på ulike nivåer blir av høy faglig kvalitet. Det er viktig for morgendagens sykepleiere, for pasientene og for helsetjenesten. Så er det ikke like bra at et flertall av sykepleierne med doktorgrad oppgir at det selv i akademia er for lite tid og rom for videre forskning.

Kunnskap er ferskvare. Flere forskere må gis mulighet til å forske videre. Sykepleierfaget må følge med i tiden og videreutvikles. Sykepleiere må gis tid og rom. Hvor vanskelig kan det egentlig være å få til det?

Vår kartlegging viser at et fåtall av sykepleierne i undervisnings- og forskerstillinger jobber klinisk i tillegg. Det stemmer godt med en undersøkelse Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) gjorde for Norsk Sykepleierforbund i 2018. Den viser at bare rundt en av ti vil inn i en kombinert stilling i kommunehelsetjenesten.

Her har sykepleierne noe å lære av legene. Blant dem er det ganske vanlig å kombinere kliniske stillinger med undervisning og forskning. Personlig er jeg overbevist om at det er viktig både for akademia og klinisk virksomhet. Det må legges til rette for at også flere sykepleiere kan kombinere dette.

Det gjør meg glad å se eksempler på at også sykepleiere kombinerer forskning og praksis, som for eksempel ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Les og lær, er mitt budskap til alle.

LES OGSÅ:

Hvor nyttig er egentlig helseforskning?