Atle Antonsen har oppført seg rasistisk mot Sumaya Jirde Ali på en bar i Oslo, men benekter selv at han er rasist og sier at rasisme er noe han tar avstand fra. Dette er en vanlig måte å forholde seg til beskyldninger om rasisme på i Norge.

En grunn til det er at ideen om den tydelige rasisten fortsatt lever videre i samfunnet. Den tydelige rasisten forstås som en person som omfavner raseteori og som forskjellsbehandler og forakter mennesker med en annen hudfarge eller religion. All internasjonal forskning om rasisme viser imidlertid at dette bildet er for snevert.

Det finnes selvsagt tydelige rasister, også i Norge, men de fleste rasistiske handlinger begås ikke av dem, men av folk som nettopp ikke ser på seg selv som rasister.

Ikke-rasister og antirasister

Mennesker som jobber aktivt mot rasisme i Norge skiller ofte mellom ikke-rasister og antirasister. Med ikke-rasister mener man mennesker som tydelig tar avstand fra rasisme.

Vi kan for eksempel si at Norge rent juridisk er et ikke-rasistisk land siden vi har lover som forbyr rasisme og diskriminering. Det er også slik at de fleste norske borgere og norske organisasjoner, når de blir spurt, tar tydelig avstand fra rasisme.

Men lover og intensjoner forhindrer ikke rasisme, og er ingen garanti for at mennesker ikke begår rasistiske handlinger. Lover skal virke avvergende og være grunnlag for å utmåle skyld eller ikke skyld. Og intensjoner overstyres ofte av ubevisste fordommer og av situasjoner som blir uoversiktlige eller der noen med mye makt eller prestisje setter premisser.

Rasisme kan ikke entydig kobles til personlighetstrekk

Den internasjonale forskningen om rasisme er økende, og man forsker på rasisme i en rekke fag: i psykologi, sosiologi, pedagogikk, litteratur, og i statsvitenskap. En viktig erkjennelse i rasismeforskningen de siste 30 årene er at rasistiske fordommer ikke entydig kan kobles til personlighetstrekk, og at det er forskjell mellom bevisste holdninger og ubevisste fordommer. En norsk doktoravhandling fra 2022 av sosiologen Nina Høy-Petersen viser at det samme gjelder her i Norge.

Derved er det ifølge psykologisk og samfunnsfaglig rasismeforskning lite grunnlag for at å la utsagn som «jeg er ikke rasist» bestemme hvorvidt handlinger er rasistiske eller ikke.

Eksperiment-studier der jobbsøkere sender identiske jobbsøknader med den ene forskjellen at noen har etnisk norske navn og noen har navn som har opprinnelse fra andre verdensdeler, viser at det lønner seg å ha et norsk navn for å få jobb.

Når arbeidsgivere blir intervjuet om dette sier de typisk at arbeidssøkere med utenlandske navn ikke får jobb fordi det er fordommer i samfunnet. De mener selv de ikke oppfører seg diskriminerende.

N-ordet

Det finnes også en del forskning som viser hvordan selve situasjonen og sammensetningen av mennesker i en situasjon fremkaller fordommer folk ikke selv vil vedkjenne seg når de blir spurt en og en. Fordommer er nært koblet til et samfunns kulturelle struktur, og her har både det vi lærer på skolen og gjennom medier mye å si for hvilket bilde vi skaper av mennesker som ikke er hvite.

I Norge har det for eksempel vært en rekke debatter om hvilke ord det er greit å bruke om mennesker med opprinnelse utenfor Europa. Enkelte professorer i det norske språk har her ment at det er greit å bruke N-ordet i Norge fordi nordmenn ikke mener noe galt med det. Igjen er det den gode intensjonen som understrekes, og ikke hva N-ordet gjør med de som utsettes for det.

I USA snakker forskere om at vi nå befinner oss i en tid som preges av «fargeblind rasisme», som betyr at mange i den hvite befolkningen mener at man er forbi tiden der hudfarge betyr noe for ens sjanser i livet, og at de fleste nå er ikke-rasister.

Men den afroamerikanske befolkningen opplever ikke mindre rasisme nå enn tidligere, og gapet mellom deres erfaringer og mange hvites virkelighetsforståelse er stort. Det samme gjelder nok her i landet.

Har komikken et problem med rasisme?

Forskjellen mellom å være ikke-rasist og antirasist er at antirasister reagerer når noen blir utsatt for rasisme, og at man som antirasist aktivt jobber med egne fordommer og sine omgivelser for å forhindre at rasisme skjer.

I tilfellet med Antonsen og Jirde Ali, er noe av det mest beklemmende hvordan de andre som så hva som skjedde ikke reagerte. Det er også påfallende hvordan så mange debatter om rasisme er koblet til komikere.

Det er vanskelig å se hva som skulle være forsøk på humor i Antonsens handlinger, og jeg mener at det samme også gjelder bruk av blackface eller andre symboler som tydelig er assosiert med rasisme.

Det er viktig at komikere kan tulle med det meste, og ytringsfriheten bør være vid. Min mening er likevel at komikere bør være varsomme med å stadig teste grensene for hva som kan gjøres og sies vel vitende om at man bidrar til å såre en gruppe som ofte erfarer rasisme fra nordmenn som sier de ikke er rasister.

Når eliter, eller kjendiser som Antonsen, oppfører seg rasistisk, bidrar også dette til å legitimere rasisme blant noen. Antonsens offentlige unnskyldning er på sin plass, men den er mer rettet mot å vise at han selv er ikke-rasist enn å vise forståelse for melaninrikes erfaringer med rasisme i Norge.

LES OGSÅ:

Er partnervold en av årsakene til kvinners høyere sykefravær?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap